Julsrud Verk

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Julsrud Verk i Eidsvoll kommune var en del av «Det Edtzvoldiske Værk», - eller Eidsvoll Verk. Historien startet med dannelsen av "Jernkompagniet" i 1624. Kompaniet ble grunnlagt av Johan Post fra København og tyskeren Herman Krefting. De hadde i 1623 fått kongelig privilegium på all jernverksdrift i Norge. Inntil da hadde dette vært en kongelig særrett.

Jernkompagniet fikk i 1627 enerett til all bergverksdrift i Norge utenom Kongsberg Sølvverk. Til å begynne med var det kun Bærum verk som var i drift. Bærumsverket hadde gruver og smeltehytter flere steder på Østlandet, bl.a. på Hadeland. Etterhvert begynte de å lete etter flere malmforekomster på Østlandet. Slik ble malmleiene i Mistberget i Eidsvoll, i Feiring og Vik på Hedemarken, oppdaget. Dermed startet utvinning av jernmalm i Eidsvoll. Hvor den første smeltehytta ble bygget er uvisst. Trolig var det i Feiring, ettersom det på slutten av 1620-tallet var usedvanlig mange innflyttere som bygslet gårder i Feiring. På slutten av 1620-tallet fikk "Jernkompagniet" økonomiske problemer. Det måtte skaffes mer kapital, og i 1630 bled det tatt opp 16 nye, pengesterke partisipanter. Deriblandt bispen i Kristiania, sognepresten i Nes, herr Poul Thrane, og Henrik Post, sønnen til Johan Post. Jernkompaniet ble delt på et møte i Oslo bispegård 5.april 1631. Henrik Post og hans medarvinger overtok jernverkene rundt Skien, men de nye interessentene tok over jernverkene i Bærum herred og Eidsvoll sogn.

Det Edtzvoldiske verk er nevnt i flere kongebrev på 1630- og 40-årene. I et av brevene står det: "Det er strid mellom interessentene, - det er gjeldskrav og misligheter, og Kongen snakker om bergverkets undergang som følge av mangel på mislighold og dyktige folk" (Sitat Eidsvoll bygdebok, bind 1, side 400). Det gikk ikke likere enn at det gamle kompaniet oppløste seg. Et nytt kompaniskap fikk kongelig privilegium 23.mai 1640 på "Jernbergverket i Eidsvoll sogn med dets gruber, smeltehytter, hammer og møller som til forn har vært i bruk, men noen års tid har ligget øde" (sitat fra Eidsvoll bygdebok, bind 1). Det som bl.a nevnes her "Lykkens gruve" oppunder Mistberget og gruvene i Feiring. Den fossen i Stensbyelva som drev sagbruket drev også smeltehytta som var anlagt på kvernbruket innerst i Julsruddalen tidlig på 1600-tallet. Kvernbruket tilhørte matrikkelgården Norstun Berger på Minnesund. På stedet som smeltehytta lå ble det senere anlagt en masovn, og stedet går fortsatt under navnet "Masovnrabben". Dette var starten på Julsrud Verk. Det vites ikke eksakt når Julsrudverket ble anlagt, men det antas at det meste av det som er nevnt ovenfor ble anlagt mellom 1624 og 1640.

Eidsvoll Jernbergverk Den første leder av Eidsvoll Jernbergverk var den danske adelsmann og "Berghauptmann" Iver Prip. Eidsvoll Jernbergverk besto av flere smeltehytter. Både kvernfossene både i Bønsdalen og Fossumfallene langs Andelva var under Prips herredømme. Han bygslet også Norstun Berger med fallretigheter til kvern og masovndrift. Malmen fra gruvene i Mistberget ble fraktet ned til masovnen med hest og kjerre. Malmen fra gruvene i Feiring og fra Vik på Hedemarken ble fraktet med båt om sommeren og med hest og slede på isen om vinteren. Til tross for sin fagkunnskap og personlige innsats fikk heller ikke salige Iver Prip jernverket til å lønne seg. Alt i 1643 solgte han verkene Eidsvoll, Julsrud og Vik for 7250 dlr. til et nytt partisipantskap bestående av Kong Chistian IV selv, hans datter Christiane (gift med stattholder Hannibal Sehested), Oberhauptmann von Luttichow, prest Kjell Stub fra Ullensaker, borgermesteren i Fredrikstad og Kristianiaborgeren Helg Bertelsen. Ingen smågutter akkurat! Christian IV interessierte seg varmt for Eidsvollverkene. Både i 1645 og 1646 ba kongen sin stattholder i Norge, Hannibal Sehested, å sende alt Eidsvoll-jernet som stangjern og kanonkuler til marineverftet i København. Dette bekrefter hva som sies på folkemunne i Eidsvoll: "Det ble støpt kanonkuler i Julsruddalen".

Marcellisperioden Hannibal Sehested var litt av en luring. Ved hjelp av intrikat renkespill sto han i 1647 som eneeier av Eidsvoll Jernbergverk, men han hadde bare vært litt for lur. Medpartisipantene var ikke blitt betalt ut kontant som lovet, men med veksler trukket på Hr. Selius Marcellis. Det viste seg i ettertid at den godeste Sehested allerede 15.desember 1646 hadde bortforpaktet Eidsvollverkene til Celius Marcellis og hans bror Gabriel Marcellis. Celius Marcellis, egentlig hollender, ble senere generalpostmester i Norge og ble en viktig støttespiller for statholder Sehested. Marcellisene forpaktet Eidsvollverkene fram til 1662 med godt utbytte. Tidsrommet 1646 - 1662 har nok vært Eidsvoll Jernbergverks gullalder. Det ble arbeidet på spreng ved alle verkene. På Julsrud Verk og Vik Verk var stangjernhammerne i full sving, - likeledes kanonstøpeverket ved Julsrud Verk. I denne perioden ble det også bygget et felles våningshus for bergskriver, masmester og støpemester i Julsruddalen. Mye av æren for at det gikk så bra i denne perioden skyldtes nok den dyktige driftslederen Johan Krefting, - sønn av Hermann Krefting som var med på å grunnlegge Jernkompaniet i 1624. Johan Krefting skaffet Eidsvoll Jernbergverk råderett over mange av gårdene i området. Bøndene ble pålagt tømmerhogst og trekullbrenning. Dette påførte bøndene store belastninger. Til slutt var området helt avskoget og gruven i Mistberget var tømt for malm. Tiltross for iherdig innsats og kapitaltilførsel gikk det nedover med Eidsvollverkene. I 1662 var det slutt! Da sa Marcellisene opp forpaktningskontrakten med kongen, som nå het Fredrik III. Samme år forlot Johan Krefting bygda for godt. "Oberbergamtet", eller bergstyret, hadde imidlertid ikke gitt opp håpet. På vegne av kong Fredrikk III overlot de deler av Eidsvollverkene (3 av 4 masovner) til de tidligere forpakterne. Resten, Stangjern-hammerne ved Eidsvoll og Vik verk, samt den fjerde masovnen, - ved Eidsvoll Verk, ble overlatt til Hans Veit Forsatz. Han var sønn av den tidligere "kullfuten" ved Eidsvoll Verk, og fikk rett til å bryte ny malm, samt overta malmen som lå igjen etter Marcellisene. Videre fikk han lov til å smelte ut det jern han rakk i en "masovnblåsing". Det var en sammenhengende fyring som kunne ta opptil ett år. Midt under fyringen, den 23.juni 1663 fikk Hans Forsatz besøk av en sendeferd fra Fyrst Jacob av Kurland (det nåværende Latvia). Fyrsten hadde fått tilbud fra Kong Fredrikk III om å kjøpe Eidsvollverkene for en fordring på 5000 dlr. Da de hadde sett på "stasen" i 10 dager slo kurlendingene til, og i løpet av høsten 1663 innstallerte de nye eierne seg på Eidsvoll, Julsrud og Vik verker.

Kurlandperioden De nye verkseierne fikk i 1666 utlagt ikke mindre enn 25 gårder og gårdpakter av krongodset i Eidsvoll, og de påla bøndene alminnelig arbeidsplikt. Kongelig privilegium fikk de først i 1669. Kurlandsperioden varte i 25 år, men den fikk ikke samme positive betydning for verket og bygda som Marcellisperioden hadde hatt. Perioden var preget av uroligheter og gnisninger mellom bøndene, verkslederne og deres arbeidere, som alle var utenlanske statsborgere med forskjellig språk og kultur. Jfr. dagens erfaringer med østeuropeiske arbeidsinnvandrere. Kurlandfyrsten interessierte seg nok varmt for sitt norske jernverk, men avstanden og de fremmedartede forholdene gjorde det vanskelig. I tingbøker, futregnskap og i stattholderarkivet finnes klager fra verksledere og arbeidere. De klaget på hverandre om manglende mat, lønn, kull, malm og uvillighet hos bøndene. I Kurlandsperioden ble det slutt på drifta ved Julsrud Verk. Siste gang vi har hørt om drift der var i 1672. Det gikk jamt og trutt nedover, og den 10.november 1688 overlot kong Fredrikk III de gjenværende verkene, Eidsvoll Verk og Vik Verk, til sin tyske "berghauptman" Henrich von Schlanbusch.

Schlanbuschperioden Nedgangen fortsatte imidlertid, og da Henrich døde i 1705 måtte arvingene overta en gjeld på 5000 dlr. Gruvedrifta lå praktisk talt nede noen år, men tok seg gradvis opp igjen utover på 1700-tallet. Åpningen av Flesvikgruva i Feiring er nevnt som en av årsakene til fremgangen. Schlanbuschperioden varte til 1781, og perioden fram til Carsten Anker overtok i 1794 var det i alt tre eiere.

Kilde

  • Eidsvoll Bygdebok, bind I - Bygdehistorien, utgitt 1. gang heftevis 1936 - 1941.