Kjeldearkiv:Andreas Auklands barndomsminner fra Vigmostad

Andreas Aukland barndomsminner fra Vigmostad
Kjeldeinformasjon
Type:	Personlig minne
Navn:	Andreas Aukland
Født:	29. november 1906
Død:	13. november 1998
Tema:	Barndomsminner
Sted:	Vigmostad
Nedtegnet:	Ukjent år
Nedtegnet av:	Andreas Aukland
Transkribert av:	Magnus Aukland
Viktig:	Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

Andreas Auklands barndomsminner fra Vigmostad inneholder Andreas Auklands (1906–1988) nedskriblinger om hans oppvekst i Vigmostad og om store teknologiske oppfinnelser han ble introdusert for der; elektrisk lys, bil og radio.

Andreas Auklands barndomsminner fra Vigmostad

Mine foreldre:

Knut Aukland, født 13.12.1854, død 11.12.38

Bolette, født Roland, Sør Audnedal, f. 25.11.1862, død 2.1.38

Besteforeldre:

Søren Olsen Ougland, Vigmostad, født i 1822

Anna Gunnarsdatter, Konsmo, født i 1818

Gabriel Roland, Sør Audnedal, født i 1841, død 1928

Rakel, fra Eigedal, Sør Audnedal, født i 1831, død 1909

Jeg husker ikke mine besteforeldre på fars side, men har minner etter Bestefar Roland. Han var veivokter og hadde tråkket bygdene rundt både til fots og på sykkel. Det var gildt når han kom på besøk, og stor stas å få trille sykkelen hans. Det er også noe som har festet seg i minnet.

Bestefar Ougland hadde gått med skreppa på rygg og var omgangsskolelærer i bygda:

Han hadde også et lite gårdsbruk. Men ingen av disse yrkene gav velstand i de dager. Som mange andre gutter den gangen i Audnedalen, måtte far ut som gjeter helt øst i Birkenes. Klaget vi over ett eller annet, fortalte ofte far hvordan han hadde det som gjetergutt, langt borte fra hjemmet, blant bare fremmede, enslig i skogen, ikke bare lyse minner.

I 16–17-årsalderen fikk han komme inn på lærerskolen i Søgne. Kurset var 1 år og 3 måneder. Det var på Austheim i Vigmostad han fikk sin første post som omgangsskolelærer. 4 år etter, i 1876, kom han til Holt Seminar. Mens han var der, ble skolen flyttet til Kristiansand, så han tok eksamen der 1876. Så fikk han lærerpost i Einarsmo og Kleiven kretser. Her var han til 1897. Da ble han lærer og kirkesanger i Vigmostad til han tok avskjed i 1924. I tillegg til et halvt hundre år bak seg i skolestua, var han postmester i 23 år, dessuten med i mange styrer og stell i bygda.

Kanskje naturlig at far fulgte i hans fotefar. Han begynte som omg. sk. lærer straks han hadde gått for presten. Siden tok han lærerskolen på Holt ved Tvedestrand. Da han sluttet sin lærergjerning, hadde han 50 års virke bak seg i skolestua. Og så lenge jeg kan huske tilbake, var han også klokker i Vigmostad kirke. Det hørte klokkergard med til stillingen og leilighet i skolehuset. Far hadde en lang arbeidsdag. Kl. 7.00 på morgenen kom postmannen. Da måtte postsekken være ferdig. Vi hadde nemlig poståpneri heime. Ragna overtok etter hvert mye av arbeidet. Var det vinterstid, var det litt av en jobb for far med snømakingen om morgenen når det hadde vært rennefok om natta. Skoledagen begynte kl. 8.30 og rakk til 18.30 med middagspause kl. 12.00. Men barna kom tidlig på skolen, og det måtte være varmt i skolestua. Den store ovnen stod rent rødglødende på sprengkalde vinterdager. I fjøset hadde far gjerne også en jobb før mor overtok melkingen.

Folk kunne hente og levere post hele dagen til sent på kveld. Ikke sjelden vanket det en kopp kaffe og en matbit til heiefolk som hadde lang vei. Mor hadde en stor barneflokk å ta hånd om. Vi var 7 søsken, 4 jenter og 3 gutter. Jeg kom vel nærmest som en etterpå sleng en sen november dag i 1906. Da var mor 44 år og kunne ha trengt roligere dager. Nå dble det enda større omsorg, stell og pass, men gleda var visst likevel stor for alle.

At samholdet i søskenflokken har vært så enestående gjennom alle år, skyldes nok i første rekke den gode heimen og det fine miljøet vi fikk vokse opp i. Ragna stelte heime på Solvang så lenge mor og far levde, siden ble hun hos Margit og Kristian i Froland. Borghild giftet seg med Daniel Ekeland, Tryland. Sverre tok fars plass både i skolestuen, kirken og i heimen på Solvang sammen med Sigrid, født Christensen. Gabriel var snekker og byggmester. Han bygde Solvang som mor og far fikk den glede å flytte inn i på sine eldre dager. Gabriel giftet seg med Magga, født Gismerøy, og de bosatte seg i Mandal. Agnes døde i 1927. Da ble det et tomt rom i søskenflokken.

Margit var ferdig med lærerskolen i 1923. De første åra holdt hun skole i Vigmostad, men hadde ellers sin lange lærergjerning i Froland.

I 1936 giftet hun seg med Kristian Kleivene, som var byggmester. De hadde en koselig heim på Blakstad. Ragna stelte for dem i mange år.

Selv ble jeg 25. august 1934 gift med Kristine Brunvatne.

Rike minnner om en trygg og god barneheim med sorgløse og glade barneår.

Det var nøysomhet og slett ingen overflod i heimen, men mor hadde alltid noe å gi bort. Et gjestfritt hus, og det vanket mange mennesker hos oss. Her var både hjerterom og husrom, selv om mor og far måtte sove i "himmelsenga" i stua. Foruten Storstua nede var det kammers og kjøkken. Ovenpå var det to gode rom og en stor åpen gang. Her stod det en diger binge som ble fylt med flatbrødleiver om høsten.

Elektrisk lys

Elektrisk lys fikk vi først da jeg var i 10-årsalderen. Det var litt av et eventyr da Trylands KRAFTSTASJON ble bygd. Jernmaster og stolper ble reist, og elektriske ledninger ble koblet til hvert hus i dalen. Nå ble det ikke bruk for den store rundbrenner lampa som hadde lyst og varmet i lange mørke vinterkvelder i stua. En kunne bare vri på en bryter, så ble det lys i taklampa. Det var som et under.

Den gamle skorsteinen der mor hadde kokt så mang en god middag, og julegrøten med, ble stående å gape. Ei lita kokeplate sklle gjøre tjeneste nå. Men bakerovnen ble brukt som før. Bakstehella var på plass, og grytene hang klare til bruk i skåra.

Jeg husker aller best de 5 øres runde kakene, de fristet. En gang i blant ble det et kjøpebrød, ellers bakte mor selv. Jeg husker hun brukte et stort bakstetrau; til deigen, og det måtte fyres godt med ved i den digre bakerovnen. Familien fra Foss og Rolan sa at tante Letta alltid hadde så godt et brød, og det gikk unnam, for det vanket mange gjester.

Ei mils vei ut i dalen, var det en stor butikk, HANDELSLAGET. Det var stor stas når jeg en sjelden gang fikk være med mor dit for å handle. Jeg husker spesielt en gang innunder jul da jeg kjøpte en fin sukker-drysse som julegave til mor. Den fikk mor mye bruk for. Jeg vet ikke om jeg kom til MANDAL mer enn et par ganger før min konfirmasjon. Det var hele 3 mil og litt av ei reis den gangen en måtte kjøre med hest. Jeg har dessverre ikke noe spesielt minne fra min første bytur.

Bilen

I boka: VÅR BARNDOMS HVITE BY, på side 159 kan en lese om den første bilen som kom til MANDAL. Det var kjøpmann Klev som hadde kjøpt den i Kristiania for 3200 kr. i 1911. Den vakte veldig oppsikt i de trange bygatene. Barna ropte: "Bilen, bilen", og sprang etter den. Den 15. sept. samme året, rullet den første rutebilen opp Audnedalen. Det har jeg faktisk i god erindring selv om jeg bare var 5 år. Det kom seg nok av at mine to eldre brødre, Sverre og Gabriel hadde fortalt om det underlige kjøretøyet som kunne gå av seg selv uten å ha hest foran vogna. BUSS, kalte de den. Noe forunderlig at en motor, de kunne sveive igang, klarte å trekke hele den store bilen. Lykter hadde den også.

Spenningen var stor da vi i skumringen en høstdag ventet på rutebilen. Hele garden hadde møtt fram. Noen av de store guttene hadde klatret opp i et høyt lønnetre, tuntreet ved skolehuset, for å se lyset fra lyktene når den endelig kom. Og så kom det store øyeblikket. Bussen stanset noen minutter, sjåføren sveivet motoren i gang, og så kjørte den videre opp dalen. Jeg hadde mye å studere på og sovnet sent.

Radio

I vår tid er det radio og TV i hvert hjem. I mine barneår hadde vi liten kontakt med omverdenen. Det var likevel postgang, med hest, opp gjennom dalen hver dag. Senere overtok rutebilen. "Samleren" var Sørlandsavisen. Den kom ut i Mandal 3 ganger i uka og brakte nyhetsmeldinger inn i mange hjem. Vi hadde også "For fattig og rik" med misjonsstoff – og ellers en del bøker og billedhefter. Jeg husker godt begeistringen da jeg som 10-åring fikk være med elektrikker, Erdvik, sammen med mine to brødre til Vigeland for å høre radio. Den var svært primitiv, et krystallapparat, stort som en sigareske. Til det kunne en kople en høretelefon. Og lyktes det å stille rett på skruen til krystallrøret, kunne en høre lyd, tale, musikk. Helt forunderlig. Vi syklet 3 mil for å oppleve dette, og det ble sent før vi kom heim. Først da vi bodde på Flakstad, Udnes, i 1937 fikk Kristine og jeg vår første RADIO.