Kjeldearkiv:Bellevue på Bryn

Bellevue på Bryn

Den lokalhistoriske beretningen er skrevet av Gunnar Reiby. 51 sider med en fantastisk beskrivelse av det området han vokste opp i.

Murgården het egentlig ”Bellevue”, men ble kalt Murgården på folkemunne. Gården var sammen med nabohuset, ”Havehuset”, bolig for arbeiderne ved Johan Petersens Lin og Bomullsveveri. Inntil 1927 benyttet fabrikken vannkraft fra Alnaelva. Dette året eksproprierte kommunen Grorudvannene til drikkevannsforsyning, og fabrikken gikk helt over til elektrisk drift. Elven ”Alna” eller ”Loelva”, som vi kalte den, var attraktiv, og dro oss som en magnet. Området mellom fabrikkene og elva var et villnis hvor vi bygde hytter og lagde flåter som vi seilte på i noen kulper. Vi dristet oss også til å bade der, men det var nokså skummelt, for det var blodigler i kulpene.

Hjemmet vårt

Gården hadde to oppganger, og var delt på langs av lange korridorer som virket som felles entreer. På hver side av korridoren var det værelser, og familiene hadde kjøkken på den ene siden og stue på den andre siden av den felles korridoren. Det var ikke innlagt vann, men det var en felles spring og utslagsvask midt på hver av korridorene. På loftet var en leilighet i hver gavl. Disse besto av kjøkken, stue og kammers. Kammerset var lite og hadde skråtak. Leilighetene ble disponert av to veversker, Bertha og Malvina. Det var mange svensker som kom hit for å søke arbeide og både Bertha og Malvina hadde losjerende, og en av disse var det som senere ble vår pappa. Vi var fire søsken som sov i stuen, mens mamma og pappa hadde kammerset.

Julefeiring

I første etasje var det en kolonialforretning og når det gikk mot jul, kom det nye varer og andre lukter i butikken. Det kunne være dadler og fiken, og ikke å forglemme appelsiner. En appelsin kunne vi få for 10 øre, men de var som regel temmelig sure. Da gikk vi inn og tigget et par sukkerbiter så vi kunne lage ”stormkyss”. Vi bet en liten bit av skallet og presset sukkerbitene ned i appelsinen. Da var det godt å suge opp saften, og så skrelle og spise opp resten. Julen var forventningenes tid. Da ble det utvekslet tanker om hva man kunne vente å få av presanger. Det ble enkelte nye klær, ekstra god mat med frukter, samt nøtter og andre godsaker. Leker ble det også. Å gå julebukk var et populært innslag. det hendte at voksne kledde seg ut og gikk en runde i gården og sang og spilte. Et år jeg var ganske liten – ikke eldre enn 5 år – så ble jeg tent på å gå julebukk etter en slik runde. ”Mamma, jeg vil gå julebukk” sa jeg. ”Ja, men du har jo ingen maske.” ”Du kan lage en til meg.” Etter en del mas tok mamma og klippet en maske av avispapir, og bandt den på meg. ”Hvor skal jeg gå da?” Gå opp til Bertha på kvisten,” var svaret. Jeg la i vei, men jeg var ikke kommet lenger enn til svingen i trappa da jeg ble engstelig og satte meg ned. Trappa var mørk. Det var ikke annet lys enn det som kom inn gjennom vinduene i gangdørene, og der var det gardiner for. På loftet var det også mørkt og skummelt, så det virket skremmende å gå opp alene. Men, det ville være veldig flaut å gi opp, så jeg stålsatte meg og la i vei. Jeg banket på hos Bertha, hun åpnet, og da hun fikk se meg, sa hun: ”Neimen, å er detta for en kar, da?” Det en’n Gunnar!”, svarte jeg. Hun lo godt og ga meg noen kaker. Jeg har mange ganger fått høre om mitt julebukkbesøk hos Bertha.

Gode naboer

Gården var tett befolket så det var nok av lekekamerater for oss barn. I 3. etasje bodde skomaker Pettersen med sin ”madam” Pettersen. De bodde på et lite rom, og der lappet skomakeren sko og støvler ved kjøkkenbordet. Det hendte nok at han tok seg en tur ned til kjellerboden hvor han hadde gjemt en Bayer. I annen etasje bodde en familie med, så vidt jeg husker, tolv barn. Så vidt jeg husker så ble et par av barna plassert på barnehjem som en avlastning. Mannen arbeidet på fabrikken, men han forsøkte også å skaffe mat i tillegg til det lønnen kunne gi, ved å pilke på Østensjøvannet og Nøklevann om vinteren. Om våren i isløsningen tok han gjerne rifla og skjøt gjedder når de lå å ”solte” seg i strandkanten.

Enkle sanitære forhold

Vannklosett var noe som var fjernt for oss i Murgården og på fabrikken. Det var utedoer med bøtter. Doene til fabrikken var åpne bortsett fra en som var låst og forbeholdt kontorpersonalet. Altså en form for klasseskille. Det lå flere små skur og bygninger rundt fabrikkene. I den største bygningen hadde det vært sjokoladefabrikk. Nå var den omgjort til et par hybler og lager. En av dem som bodde der var Sofie og hennes mann, Johan. Disse ble omtalt som Sofie eller Johan i ”sjokoladen”.

Dagliglivet

Det var mange mer eller mindre faste innslag i hverdagen. Smultringkjerringa solgte smultringer, smultboller og hardangerlefse. Her kom gatemusikanter med trekkspill, gitar, harmonika eller lirekasse. Vi må ikke glemme ”skjærsliperen”. Han kom gående med et stativ på ryggen påmontert slipestein med pedalkraft. Så hadde vi de som drev handelsvirksomhet og solgte skolisser, knapper, buksestrikk, sytråd etc. De såkalte ”fillepellere” eller skraphandlere kom på besøk for å kjøpe skrot som flasker, filler, jernskrap eller kobber etc.

Bryn – et industriområde

Bryn var preget av meget industri. Det var Høyenhall fabrikker eller Fettfabrikken som vi kalte den etter eieren, eller også Vattfabrikken fordi den i tillegg til produksjon av takpapp også produserte vattepper. Det er fabrikkbygningen som er ved siden av Bryn Senter i dag. Videre var det hermetikkfabrikk ved Østensjøveien. Det var også en metallvarefabrikk som blant annet laget skibindinger, det var den kjemiske fabrikken ”Norden” som nå heter Nordox. Det var Fyrstikkfabrikken og sinkhvittfabrikk.

Teglverk og rus

Bryn-distriktet var rikt på leire, og dette var grunnlag for drift av hele tre teglverk. Høyenhall Teglverk, som lå der Bryn Senter ligger i dag, samt Christiania Teglverk og Bryn Teglverk som begge lå langs elva mellom Bryn stasjon og Tvetenveien. Etter jobbetiden under og like etter første verdenskrig, ble det nedgangstider og vanskelig å skaffe arbeid. Mange som kom skjevt ut, var de såkalte lasaroner eller lassiser. Disse livnærte seg med litt smånasking og tigging. De var husløse, og for å livberge seg gjennom vinteren var det mange av dem som lå på teglverkene hvor de store ovnene varmet godt. Mange av dem kom til Murgården for å tigge 10 øre til en kopp kaffe, men også om en skive brød. Hvis det var noen øre de fikk, gikk nok disse myntene til et eller annet å ruse seg på. Det kunne være alt mulig fra billig brennevin, øl, rødsprit eller tørrsprit. Rødspriten kunne jo drikkes, mens tørrspriten ble smurt på en brødskive. Politur, basert på sprit og skjellakk ble også konsumert. For å gjøre skjellakken drikkelig, ble spriten skilt ut ved å ha tørt brød på flaska og riste den. Skjellakken og brødet løp da sammen, slik at spriten kunne siles fra. Dette kaltes å riste ”skåp”. Hard kost, men de fleste av disse typene var godt herdet.

Bryn stasjon

Stasjonen ble angivelig anlagt fordi det var nødvendig å sette på bremsene der før de begynte på den bratte bakken ned til Christiania. Jeg kan huske at jeg så et par menn gikk ved siden av godstog som faktisk var i sakte fart mens bremsene ble satt på. Dette skjedde ved å presse ned en lang jernstang, plassert på siden av vognene, som løste ut bremsene. Dette var i damplokomotivenes dager og måtte utføres manuelt, da det ikke fantes bremser på godsvognene som kunne settes på fra lokomotivet.

Bryn Bad

De hygieniske forholdene var ikke de beste. Vanlig vask av ansikt og hender foregikk i et vaskevannsfat med kalt vann. For å bedre hygienen oppførte kommunen Bryn Bad like ved Bryn stasjon. Det var badstubad med et par dusjer og ett karbad som vanligvis måtte bestilles. Arne og jeg var ikke gamle før pappa tok oss med til badstuen, men det varte ikke lenge før vi gikk på egenhånd. Prisen var henholdsvis 50 øre og 25 øre. Badedagen var fredag for kvinner og lørdag for menn. Badet var godt besøkt, så det hendte at det var ventetid til badstua. En av de faste brukerne gjorde seg særlig bemerket, gamle Johnsen fra Høyenhall. Han var medlem av Bryn Mannskor og som regel satt han og sang i badstua. Jeg husker særlig en sang som lød som følger: Hulda, Hulda, kom til meg, kom til meg, dansa glad, Hulda, Hulda, kom til meg, Kom til meg kom i min favn, kom i min favn, å Hulda kom å Hulda kom å kom uti min favn. Sangen gikk bedre og bedre etter hvert, for i garderoben hadde han alltid en hel flaske bayerøl. En annen fast gjest var overlærer på Østensjø skole. Han kom hver lørdag, selv etter at hadde fått overlærerbolig med bad. Fast takst var det at en av oss gutta måtte vaske ham på ryggen.

Gunnar Reibys beskrivelse av det området han vokste opp i er et eksempel til etterfølgelse. I historietimene på skolen lærte vi om konger og kriger, som sikkert er viktig nok. Jeg er overbevist om at det å lære om sitt nærområdets historie, om sine egne nære røtter også vil være av stor betydning. Det er en imponerende utvikling en mann som Gunnar Reiby har opplevet i sitt liv.

Kilder

• Pedersen, Gunnar: B.1: Aktuell historie. 2008. 161 s Utg. Nordstrands blad. ISBN 978-82-303-1118-9. S. 96: Bellevue på Bryn.

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 310 den 17.12.2004. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.