Kjeldearkiv:Bjørkealleen til Melby og andre minner fra Skjetten (Skedsmo)
| Bjørkealléen til Melby og andre minner fra Skjetten (Skedsmo) | |
|---|---|
| Kjeldeinformasjon | |
| Navn: | Søsknene Marie Stav og Fredrik Stav |
| Født: | Marie Stav 1895, Fredrik Stav 1901 |
| Sted: | Skjetten |
| Tidsrom: | Omkring 1900 |
| Nedtegnet: | 1976 |
| Nedtegnet av: | Thor Sørheim |
| Beskrivelse: | Minner fra Gamle Skjetten omkring 1900 |
| Viktig: | Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator. |
Når vi ser bort fra de store og gamle gårdene rundt Skjetten]], var det ikke så mange andre hus i området ved århundreskiftet. Langs Skjettenvegen lå det tre murhus som var bygget i dansk stil. Jordet, Fredheim og det vi i dag kaller Tschudihuset, er opprinnelig gamle sagmesterboliger som tilhørte Ryen, og husene er omtrent to hundre år gamle. Fredheim er påbygget og ombygget siden, slik at det i dag bare er Jordet og Tschudihuset som har bevart sin opprinnelige form.
Lenger opp i Skjettenvegen lå Evensrud og Øvre Ryen. På Øvre Ryen lå det et teglverk som ble kalt for Ryenverket. Det har også ligget et teglverk på stranda nedenfor Solvangen, og det ble kalt for Nordbyverket. Det ble nedlagt i forrige århundre, og det ligger bare noen steiner igjen på plassen. Andre plasser i området var Hella og Guldhaug, og over mot Lørenskog lå Bleien og Steinbekk. Disse to brukene ligger fremdeles fredelig til øverst i Hellavegen.
På Guldhaug som tilhørte Melby, bodde Gina og Karl Guldhaug i begynnelsen av vårt århundre. (1900-tallet) Bestefaren til Karl, Jens Guldhaug, kunne huske at ulvene pleide å sitte fra Brattsleppen, som er en liten fjellknaus ved Guldhaug, og helt bort til Lahaugmoen om vinteren. Det kunne ikke ha vårt særlig hyggelig med ulvehylene så nære innpå seg, men det har aldri blitt fortalt at mennesker er blitt angrepet.
Det sentrale stedet på gamle Skjetten var Fredheim som var en stor gård på den tida med jorder der Breidablikk ligger nå. Eieren av stedet var grosserer Maurits Hansen fra Oslo, og han brukte stedet som sommerresidens. Når han kom kjørende i landauer med kusk fra Oslo, så gjaldt det å komme seg ut i grøfta. Det var en streng herre, men det sies også at han var snill, og det var mange folk i området som fikk jobb hos ham på gården, og han drev også et stort gartneri.
Kusken bodde i et lite rødt hus som ligger på den gamle eiendommen til Fredheim. Den eies nå av familien Wergeland. Her bor søskenparet Marie og Fredrik Stav, og det er de to som har fortalt oss om Skjetten. De er vokst opp på en av Stavgårdene, og vi har bedt dem om å fortelle litt mer om livet på gårdene. (Det røde huset er nå revet, og Marie og Fredrik Stav er døde for mange år siden.)
- Det var vel mye fint folk på Fredheim om sommeren?
- Ja, det er sikkert, svarer Fredrik. - Han holdt store selskaper, og gjestene kom selvsagt fra Oslo. Vi andre holdt oss langt borte, men kokkepikene passet på å samle litt rester som arbeidsfolket fikk etterpå, så de fikk litt glede av selskapene de også!
En annen ting jeg husker fra den tida, er at alle gartnere var svenske, hva nå det skulle komme av. Det var forresten et fint parkanlegg der.
- Men den største forandringen er Skjettenbyen, sier Marie. Der er det ikke til å kjenne seg igjen. Ryenbakken ligger igjen på toppen, men Nordbyhagen og Granberg og de andre småbrukene er forsvunnet.
- Men det som jeg husker best fra de områdene, fortsetter Marie, er den fine bjørkealléen som gikk fra Valstadbråten til Melby. Nå er det bare noen få trær igjen nede ved Valstadbråten, like ved siden av Grannevegen, men jeg skal si dere at den var et syn. Særlig om våren da løvet sprang grønt og friskt, men også om høsten med gule blader. Kan du tenke deg ei vogn som kjører opp alléen med jorder på begge sider, spør Marie, og like etterpå røper hun med et smil at det var vanlig å avtale stevnemøter langs den vegen. Det kan vi godt forstå!
- Men tilbake til vegen. Var det slik at gårdene hadde ansvar for dem?
- Ja, svarer Fredrik, vegene var delt inn i roder, og hver gård hadde ansvar for sin rode. Det sto steiner i vegkanten med gårdsnummer på, og Stav hadde Skjettenbakken. Det var særlig snømåkinga som var slitsom. Vegvokteren kunne kommandere oss ut nesten til alle døgnets tider, og vi brukte hester med plog etter.
- Hva jobbet folk med ellers om vinteren, bortsett fra å stelle med dyra?
-Vi drev med isskjæring på elva, smiler Fredrik, akkurat som om han aner at intervjueren aldri har hørt om den slags arbeid. Det har han da heller ikke, og Fredrik forklarer videre hvordan store isblokker ble sagd ut av isen og løftet opp med en stor tang.
- Det er et lite knep der, forstår du, sier Fredrik, det gjaldt å benytte oppdriften når du løftet, hvis ikke ble det altfor tungt.
- Men hva skulle dere bruke isen til?
Fredrik smiler overbærende: - Du skjønner at det var ikke kjøleskap og frysebokser på den tida, så meieriet i Lillestrøm trengte is til å oppbevare melk med. Bøndene måtte levere en viss mengde i forhold til melkemengden, og meieriet hadde et stort ishus med masser av sagflis over som gjorde at isen ikke smeltet. Isen ble kjørt med hest, og det kunne være kaldt for både mann og hest nede på elva.
Om sommeren var det koseligere med elva, kan Marie og Fredrik fortelle. Det var vanlig med lange roturer, både til Nittedal og ut i Øyeren. Bade gjorde de på et sted som het Nøkleberg, ikke langt fra Nordby. Der hadde familien Selboe på Kjeller gård eget badehus. Damebadet lå lenger bort, for det var ingen som brukte badedrakt. Ved Nøkleberg var det passe djupt, mens det ellers var veldig grunt i elva. Men vannet var så klart, så klart.
- Hvor gikk dere på skole?
- Vi gikk på Gjellerås skole ved Valstadbråten. Det står en skolebygning der i dag også, men den er nyere. Vi hadde en mindre bygning som nå er revet. Læreren vår het Suphammer, og han var som lærere flest, streng og myndig.
- Og når dere var ferdige med skolen, så ble dere konfirmert?
- Ja, svarer Marie, og vi hørte til Skedsmo kirke som var den nærmeste før Strømmen kirke ble bygd.
-Hvordan kom dere dit?
- Vi gikk over Hvamgårdene som nå er borte, opp Brånåsdalen og forbi Vestvolden, forklarer Marie liketil, og intervjueren blir andpusten bare ved tanken.
- Men det måtte da ta lang tid?
- Vi hadde hele dagen, smiler Marie, og så hadde vi med mat som vi spiste i Tatersvingen. (Der hvor Tandbergbakken er nå). Presten het Grimnes, og han er gravlagt på Skedsmo kirkegård. Det var også en annen veg til Skedsmo over Valstad og opp Holtvegen. De som gikk den, måtte bli rodd over elva av Margit på Valstad. Denne vegen var den vanlige før brua over Kjellerholen ble bygd.
Praten går litt fram og tilbake, og minner dukker fram. På en av Stavgårdene bodde det en smed som hette Jensen. Huset hans står der ennå, en liten brun stue like ut mot vegen på høyre siden når en ser mot Hvam. Han var en meget dyktig hjulmaker, og det skal finnes trillebårer han har laget, som ennå er i bruk.
Alle de store gårdene hadde sager på den tida, Melby, Tærud, som hadde mye skog, og Luke. Lukesaga kan vi finne rester etter i bekken like nedenfor Bråtevegen. Den ble drevet av et vannhjul som var to meter høyt.
Det lå også en del husmannsplasser under disse gårdene. Til Tærud hørte Tærudtaje og Tærudenga. En av disse plassene kan en se langs skiløypa fra Lahaugmoen til Skjetten. Det er bare noen falleferdige hus igjen, men de gir et godt bilde av hvordan en husmannsplass så ut. (Dette var i 1975. I dag er det ikke noe igjen av huset.) Mer kjent er nok Lukenga som er speiderhytte i dag, og Tømte som hørte til Melby. Ovenfor Melby ligger det ei stue i dag som ofte blir kalt for Tømte, men det er ikke det opprinnelige stedet som lå litt nærmere Guldhaug.
Det er også naturlig at vi kommer inn på Stav pleiehjem (nå Stav gjestegård), for der har Marie jobbet som pleier helt fra hun var ung, og hun kjenner det stedet bedre enn noen annen. Men vi lurer på om de kan huske noe fra den tida det var fengsel der?
- Jeg kan huske at fangene ropte: "Kjøp tobakk til oss," gjennom vinduet, men vi hadde ikke noe forbindelse med dem. Det gikk en del historier om tidligere fanger. De kom gjerne utsultet ut, og særlig ille hadde det vært med ei kone som hadde sittet inne på grunn av tjuveri.
Den mest spennende historien handlet om den siste som ble henrettet på Skedsmovollen, i 1868. Det var vanlig at de dødsdømte gikk i en hvit lerretsdrakt den siste dagen de levde. Like før han skulle henrettes, hadde han fortalt til presten at det om natta hadde stått en stygg mann borte i kroken og sett på ham med et bredt flir: "Du syns du er fin nå," hadde han sagt og pekt på den hvite drakta. Folk var ikke i tvil om hvem den fremmede hadde vært.
- Er det andre historier om spøkelser og sånt?
Marie ymter litt om Bråtealléen, men Fredrik avviser ethvert rykte. Det er bare fordi det er mørkt der om kvelden at folk tror at de har sett noen, sier han. Men til gjengjeld kan Marie forsikre at det er helt troverdige vitner som har sett ei grisepurke med elleve unger som går igjen i Tæruddalen!
Men det mest fantastiske som skjedde i deres barndom, var de første flyene som gikk opp fra Kjeller. De stod på toppen bak Kuskerud på Stav, og Fredrik tok seg mange turer ned til rullebanen også. Han så flere fly som falt ned, og flyet til en som het Øen tok fyr i lufta en gang, men han kom seg ned før bensinen ble antent.
- Hvordan var levevilkårene på den tida?
- Det var ingen overflod med penger, svarer Marie, men vi sultet ikke. Det var mye slit og arbeid, og for dem som hadde gjeld i Hypotek-banken, kunne det bli harde avdrag. I tretti-åra ble det mye arbeidsledighet, så det var ikke så greit bestandig.
Det er mange lyse minner, og Marie forteller om turene til Strømmen stasjon over Bråte. Den smale, gamle vegen gikk i skogkanten, og det var fredelig der en søndagsmorgen. Lerka sang over Bråtejordet, og det passet bra med en hvil ved furua, for der er det så fin utsikt over Strømmen og Lillestrøm. - Har du forresten lagt merke til at den furua er helt bar på nordsida? spor Marie, og intervjueren må bare beklage.
Hvem har tid til å legge merke til slikt i dag?
|
Artiklene er basert på Thor Sørheims hefte Skedsmo. Lokalhistorisk opplegg fra 1976 og den digitale versjonen fra 2006 med tittelen Skedsmos historie - ti tusen år i korte glimt. De som ønsker å foreta endringer i artiklene, kan sende disse til NilsSteinar.Vage(krøllalfa)lillestrom.kommune.no. Artiklene fra Sørheims hefte finner du på denne sida. |