Kjeldearkiv:Bjørn Lundby: Øyenvitne under bombeangrepene mot Kjeller flyplass
| Bjørn Lundby: Øyenvitne under bombeangrepene mot Kjeller flyplass | |
|---|---|
| |
| Lundby ble innrullert i Skedsmo Milorg våren 1943. Som eneste gjenlevende fra Skedsmo Milorg deltok han 23. mai 2018 ved oppsettingen av minnetavle ved ruinene av Milorghytta i Skarudskogen i Skedsmomarka. Foto: Steinar Bunæs/Skedsmo Historielag. | |
| Kjeldeinformasjon | |
| Tema: | De tyske, amerikanske og britiske bombeangrepene mot Kjeller flyplass |
| Transkribert av: | Steinar Bunæs |
| Viktig: | Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator. |
Fra Braanaas hadde vi god oversikt over det som skjedde på Kjeller, selv om vi bare hadde direkte synskontakt mot «Hundremeteren» – hangaren som tidligere lå ved «Måsasvingen» nær østre baneende, også kalt Ytre flyplass. Ved en serie av tilfeldigheter opplevde jeg samtlige av de store flyangrepene på nært hold: 1940, 1943 og 1944.
9. april 1940
Denne dagen hadde jeg fått jobben med å kjøre ut møkk fra gjødselkjelleren på jordene. Jeg holdt på med å rygge hesten inn i kjellerporten, men plutselig stivnet hesten til. Den var ikke til å rikke, enda jeg prøvde lenge – med alle mulige triks jeg kunne. Endelig oppfattet jeg også flyduren som nå ble kraftigere og kraftigere. Hesten må ha oppfattet dette lenge før jeg gjorde det. Jeg sprang opp, og fikk se svermen av fly komme innover fra Øyeren, det kunne dreie seg om rundt 25 store fly. Jeg så de begynte å slippe ned ett eller annet, det første som slo meg var at det måtte være flygeblader, for dette hadde jeg sett vært gjort før. Men «pakkene» de her slapp ut åpnet seg ikke slik jeg var vant til. Plutselig kom det første drønnet – «Hundremeteren» ble truffet. Etter hvert kom det mange flere, og jeg skjønte jo at dette var noe helt annet.
Flyene fortsatte over flyplassen, og da de var nært nok begynte jeg å se etter identitetsmerker. Jeg visste at de engelske Royal Air Force hadde runde merker, men dette var noe annet. Jeg hadde sett flyene fra Lufthansa som gikk i rute på Kjeller i 1938, de var merket med hakekors, men disse hadde et kors av mer vanlig utseende. Dermed kom jeg til at dette sannsynligvis måtte være franske fly. Litt senere på dagen fikk jeg vite hele sammenhengen.
18. november 1943
Denne dagen oppholdt jeg meg ved låven. Jeg hørte og så den enorme mengden av fly komme inn fra Øyeren slik de tyske gjorde i 1940. Men disse flyene var større og mange flere enn forrige gang. Jeg ble stående å stirre, det var nesten så jeg ikke kunne tro hva jeg så. De slapp enormt mange bomber, og det smalt både nært og fjernt. Jeg kom ikke på at jeg burde ha søkt dekning – det var alt for spennende å bivåne. Plutselig slo en bombe ned i bekken nede i Brånåsdalen, og snart kom det to-tre andre drønn. Jeg merket at det begynte å svi litt i pannebrasken, men jeg var alt for opptatt med å få med alt som hendte, og tenkte ikke mer over det der og da. Det skulle gå hele 60 år før jeg skjønte hva som hadde skjedd. Jeg skulle da ta en hodescanning som legen hadde gitt beskjed om. Da legen fikk se bildene utbrøt han: «Du har en splint i pannen! Den kan vi få tatt ut.» Men jeg var da blitt 80, og svarte at jeg like gjerne kunne la den være, siden den ikke ga meg noen plager. Nå har den sittet der i 14 år til!
Da angrepet var over løp jeg raskeste vei ned mot Kjellerholen og fortsatte noen meter videre mot Kjeller. Der møtte jeg et grufullt syn. Mange av mannskapene fra Kjeller hadde søkt tilflukt på begge sider av Fetveien, og det viste seg å bli skjebnesvangert. Jeg så døde og skadde over alt, men tyskerne oppga aldri noen detaljer rundt egne omkomne, så tallet fikk vi aldri vite. Men at det må ha vært mange er sikkert.
Etterpå fikk vi klarhet i antall bomber som hadde truffet Braanaas. Det viste seg å være 12 nedslag i alt, fire av disse havnet i bekkedalen nedenfor Trondheimsveien. Men vi hørte jo at en av gårdene ved Brøterbakken hadde rundt femti treff i alt, så det var nok dem som hadde fått det mye tøffere.
29. april 1944
Dette angrepet skjedde på nattestid, men ikke senere enn at jeg og en kamerat satt oppe på loftet og spilte kort. Da vi hørte drønnet av flyene var vi ikke sene om å sikre oss en god utsiktsplass. Vi hørte duren ute fra Øyeren, så de kom nok den samme ruten som tyskerne og amerikanerne hadde brukt tidligere. Snart fikk vi se en enkel brannbombe som ble sluppet, det må ha vært fra den første av Mosquitoene. Dermed var hele området godt opplyst, men det var tydeligvis ikke nok. Snart ble det sluppet mange flere, det virket som om Mosquitoene må ha flydd i en stor sirkel for å sikre at «ingen krok var mørk». Det var lysere enn midt på dagen!
Vi fulgte med på hele angrepet, det virket som de slapp alt de hadde på én overflygning. Da det hele var over gjorde et av Mosquitoflyene en ekstra runde over flyplassen, ganske sikkert var dette for å fotografere det som hadde blitt truffet.