Kjeldearkiv:Boforhold i Lillestrøm på 1800-tallet

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

De første sagbrukseierne i Lillestrøm oppførte arbeiderboliger samtidig som de bygde brukene. Boligenhetene var små, og de var vanligvis overfylte. Det er uvisst hvem som har skrevet denne udaterte minneteksten som er fra boka Byen på Måsan. Trekk fra Lillestrøms historie redigert av Odd Lindbæck, Odd Stjernesund og Reidun Glømmi. Minneteksten er knyttet til de første arbeiderboligene som ble reist i 1860. Slik bodde flertallet av sagbruksarbeiderne i Lillestrøm til inn på 1900-tallet:

«Arbeiderne på stedet bodde i gamle dager for det meste i boliger tilhørende det sagbruk hvor de var beskjeftiget. Noen av bolighusene lå i umiddelbar nærhet til arbeidsplassen, mens andre var bygd et stykke unna, oppe på Måsan eller på Volla. Etter hvert som tiden gikk, ble det reist små hus, for det meste i halvannen etasje, av sagbruksarbeiderne for dem og deres familie. Disse boligene kom opp og spredt over hele stedet, og byggemåten var med laftede og solide planker eller også tømmer i veggene. Og etter hvert som man syntes at økonomien var blitt noe bedret, så ble husene panelt og malt. Noen form for kontroll eller restriksjoner under bygningsoppførselen kjente man ikke til den gang. Enhver oppførte sitt hus etter hva han fant mest hensiktsmessig og praktisk.

De fleste arbeiderfamilier måtte nøye seg med et værelse og kjøkken, og noen hadde enda mindre gulvflate i hjemmet sitt, fordi det heller ikke var uvanlig at to familier delte kjøkken i enkelte av sagbruksboligene. Det kunne da ikke bli stor plass for familien, spesielt hvis barneflokken var stor. Bostedets værelse var helt opptatt av senger og slagbenker, og det ble ikke store gulvplassen å bevege seg på. I sengemadrassene var det lagt høvelflis, og disse ble etter noen tids bruk til et hardt, fast og vondt underlag i sengene fordi flisen klumpet seg til biter. Man byttet derfor flisinnholdet i madrassene et par ganger i året.

Hvis et hus besto av to værelser og kjøkken, da skulle det ene værelset utelukkende være stue, og dette rommet ble nærmest fredet for besøk eller til bruk. Rommet sto omtrent bare til pynt hele året igjennom, der fikk ingen av barna komme inn, unntatt når familien hadde besøk og selvsagt under julefeiringen. Barnas begrensede adgang til stuen hele året gjennom ga ungene en spesiell forventning og glede da de på julekvelden kom inn i rommet med det lysende juletreet midt på gulvet. Møbleringen inne i stuen var i alminnelighet en sofa, et rundt bord med duk på, noen stoler, en kommode borte i et hjørne, og på veggene hang det gjerne et speil, et par bilder med religiøst motiv og en mindre hylle der alle rom var fylt med nipsgjenstander. På gulvet hadde man filleryer og i vinduet potteplanter.»