Kjeldearkiv:Ekeberg i stein- og bronsealderen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

Ekeberg i stein- og bronsealderen

Arkeologer har vært på jobb i Ekebergåsen og har registrert mange funn fra tidligere tider. Nå vet vi at vi har forfedre som har bodd her fra tidligste steinalder og kontinuerlig frem til vår tid. Funnene kan sikkert bidra til å fortelle om menneskene som har bodd her. Ingeborg Østbye utga en bok i 1938 der hun beskriver hvorledes hun trodde livet var på Ekeberg i førhistorisk tid. Olav Engebrigtsen illustrerte boken. Her er noen smakebiter:

Klimaet ga gode forhold for planter og dyr

I de første tusenår etter istiden var her rått og stormfullt og atskillig kaldere enn her er nå. Men det ble varmere og varmere etter hvert. I den siste og lengste delen av steinalderen i Norge var det mye varmere enn det er i vår tid. Somrene var lange, og vintrene korte og milde med svært lite snø. I dette varme været vokste det umåtelig godt. Det ble tett med skog over hele landet og trærne ble tykke og høye. Eik, hassel og alm, som synes det er i kaldeste laget nå, vokste det nettopp mest av den gangen. På fjellvidda, der det ikke vokser ordentlige trær lenger, var det frodig furuskog da. I skogene var det i mengdevis av dyr. Hjort og bever fantes over hele landet. Villsvin og ilder trivdes her også. Det var varmt nok for dem den gang. Etter hvert da folk skaffet seg husdyr, kunne disse være ute året rundt. Omtrent rundt år 500 ble det brått ganske meget kaldere, husdyra fant ikke mat ute i det kalde vinterværet. Kornet ble ikke alltid modent.

Gravskikker

Når en høvding døde i den første delen av bronsealderen ble han gravlagt med stor stas. Han ble pyntet og lagt i en kiste av steinheller nedi jordbakken. En hel del av det de mente han trengte fikk han med seg i gaven, det var klær og tepper, redskap og kjørler, mat og drikke, ja endog tryllemidler. Så dekte de gravkista med steinheller og laget en stor gravhaug over. Kvinner av høvdingætt ble også staslig begravd. Men så kom det en annen og helt ny skikk, som etter hvert ble alminnelig: Den døde skulle brennes. Å la likbålet brenne, var den siste ære og den siste hjelp man kunne gi den døde. Beina etter den døde, som ikke hadde brent opp, ble omhyggelig lagt i en urne sammen med de tingene han skulle få med seg. Og så ble urnen hauglagt. De brydde seg ikke med å lage noen stor gravhaug lenger nå.

Jaktforbredelser

En dag gjorde Ulf en heldig oppdagelse. En stor flokk elg holdt til ved Svartmyrene øst i skogen. Det var visst et halvt hundre dyr. Nå skulle det bli jakt. Han og brødrene hans dro til naboer på hver sin kant for å be folk bli med på storjakten dagen etter. Det må gå fort – før elgflokken spredde seg eller dro for langt unna. Folk kom alt samme dagen. En hel flokk jegere og hunder var samlet foran Storhulen innen kvelden. En del våpen måtte skjerpes og skjeftes eller lages. Men den viktigste av alle jaktforberedelsene måtte gjøres nå først, mens sola ennå skinte stor og klar. Ulf tok en krukke med elgblod, som han hadde fra forrige gang de felte en elg. Så gikk hele jegerflokken av sted til de gamle helleristningene ved foten av Ekebergåsen – Havet gikk høyere den gangen enn nå, så helleristningene på Ekeberg lå bare noen få meter fra stranda. Her ble nå oppført magisk dans og magiske scener. Under skrik og skrål og voldsomme fakter forestilt jegerne at de drepte dyr etter dyr, snart med økser, snart med spyd eller piler. Imens satt Ulf og rørte i krukka med en pinne og ramset opp magiske besvergelser. Så løfter han pinnen i været. Da blir det med ett stille. Alle setter seg ned, ikke et ord blir sagt. Ulf tar en mosedott, dypper den i blodet og tegner så opp med blod dyr etter dyr, slik som de er risset i fjellet. Han følger nøyaktig strekene. Da han var ferdig, vender han seg mot de andre. Han taler med høytidelig stemme: ”Ingen hunder gjødde, ingen kråker skreik, ingen ugler tutet mens jeg galdret (Å ”galdre” betyr å fremføre en magisk sang med høy, nesten skrikende stemme. Odin regnes som den fremste galderen.) Derfor vet vi at så mange dyr som vi vil ha, kommer til å stupe utfor skrenten her i morgen og bli vårt bytte.” Mennene reiste seg, seremonien var over.

Jakten

Jakten gikk for seg etter alle gode regler for jakt. Det var først om å gjøre å finne hvor elgflokken var, lure seg rundt den og jage den foran seg utover stupet, helst på det stedet hvor helleristningene var. Der nede sto to-tre av de eldste mennene klare til å gi dyrene dødsstøtet, hvis de skulle prøve å komme seg videre. Det ble en hissig jakt. Dyra løp, hundene og mennene etter. I ett kjør gikk det. Dyra ville stikke av hit og dit. Noen fikk også gjort det. Så kunne hele flokken ta en annen retning enn den mennene ville. Det ble å løpe på spreng time etter time. Endelig – der fikk de jagd resten av elgflokken for full fart utover det bratte berget. Noen greide likevel å legge på svøm på fjorden. Men der nedenfor helleristningene, dels oppå dem, lå 18 elger. Den kvelden ble bål etter bål tent ved Alnaoset og elgkjøtt ble stekt og kokt – og SPIST. Om igjen og om igjen snakket man om jakten og hver liten hendelse som knyttet seg til den. Alle skrøt av Ulf, som hadde slik jaktlykke. Ulf mente at slik jaktlykke måtte man ha ventet seg av helleristningene, når de var innsatt med så mye magi. Alle forsto jo at Ulf hadde vært i forbindelse med de hemmelige kreftene da han galdret.

Skålgroper

Veideristningene på Ekeberg er fra den første tid det var mennesker i området. De mest alminnelige av alle tegnene på bronsealderhelleristninger er groper i fjellet, skålgroper. Kanskje har det blitt lagt mat og drikke i dem som offer til sola, ilden eller andre guder.

Kornet gjør sitt inntog

En dag skulle de så kornet. Da ble det tent opp bål på et lite svaberg mellom noen åkerflekker. Så snart bålet brente lystig, stilte de seg opp rundt det, en ring av menn. Der sto Rikolv høy og rank, kledd i sine fine, hvite ullklær, ved siden av ham var sønnen, som holdt en stor nevertine med korn. Rikolv gjentar flere ganger en trylleformular. Så tar han en stor håndfull korn og strør på ilden. Ilden blaffer i det samme høyt opp. ”Hell og lykke får vi med avlinga i år”, sier han, ”vårt offer er vel mottatt.” Så tar han nevertina og begynner å så. Han passer på å ha ansiktet vendt mot sola mens han strør kornet ut. Mennene hans holder bålet vedlike så lenge såingen står på.

Teksten er nok en blanding av fantasi og den viten en hadde for snart 100 år siden. Arkeologene er i dag meget flinkere til å tolke det de finner av fortidsminner og de har tatt i bruk kjemiske og andre vitenskaplige metoder i sitt arbeid. Det blir utrolig spennende å få presentert Ekebergs historie fra den første mann kom hit og gjennom tidene. I henhold til den nye reguleringsplanen for Ekeberg skal en orientere om alle fornminnene og forhåpningsvis sette det inn i et lokalhistorisk perspektiv, eller kanskje det blir Norgeshistorie. I den ene schweitservillaen nedenfor Ekebergrestauranten vil Christian Ringnes i en utstilling synliggjøre utviklingen på Ekeberg.



Kilder

  • Pedersen, Gunnar: B.6: Aktuell historie VI : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2013. 204 s. Utg. Dreyer. ISBN 978-82-8265-076-2. S. 101: Ekeberg i stein- og bronsealderen.



Lavendel.JPG Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 553 den 15.05.2011. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen.

Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.