Kjeldearkiv:En dag på Skedsmosaga i 1912

En dag på Skedsmosaga i 1912
Skedsmo Dampsag & Høvleri i 1910. Sagbruket ble kalt Skedsmobruket.
Kjeldeinformasjon
Navn:	Einar Meyer
Født:	1899
Død:	1988
Sted:	Lillestrøm
Tidsrom:	1912
Nedtegnet:	1986
Nedtegnet av:	Historien er skrevet av Wigo Skråmm. Den er basert på et intervju med Einar Meyer i 1986.
Beskrivelse:	En arbeidsdag på Skedsmo Dampsag & Høvleri i 1912 sett med en 13-årings øyne.
Viktig:	Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

Skedsmosaga er det folkelige navnet på Skedsmo Dampsag & Høvleri. Saga ble også kalt Skedsmobruket. Den ble bygd i 1884 av et aksjeselskap fra Kristiania, og ble lagt ned i 1938.

Einar Meyer forteller om en dag på bruket.

Karl svingte inn porten fra Nesgata. Fra hvilebrakken så han Kristian Jensen som kikket ut fra maskinrommet hvor dampkjelen sto. Jensen holdt koken som vanlig. Det var bestandig nok damp til både sager og varmerørene i hvilebrakken når Jensen hadde nattvakt. Karl fortsatte over tomta ned mot Nitelva og kjerraten. Kjerraten, det lange transportbåndet som dro tømmeret fra Nitelva og opp til grindsagene, var hans arbeidsplass. Han skulle begynne sin tredje dag som kjerratgamp på Skedsmosaga. Karl var 14 år.

Tømmermåleren

Kristian Sjølli, tømmermåleren, var alt i aktivitet. Han drev nettopp og klippet over trådene på dagens første tømmersopp. Det var mye fint tømmer. Bare gran selvfølgelig, de var jo fremdeles i den tredje muggmåneden, og furu ville bare få blåmerker hvis den ble skåret nå.

Klokken var seks da Karl sa mor'n til to av sagdrengene der han ruslet ned langs kjerraten. Tømmermåleren var opptatt med sortering og brukte det store H-formede tømmermålet. "Du får feste den her først, Karl," brummet han. Han var tydelig fremdeles litt morgengretten. Ellers var Fredrik en hyggelig kar.

Karl slo trossen rundt stokken og kikket opp. Kristian Olaisen, sagmesteren på dobbeltsaga, sto og ventet på første stokk. Han var alt ved enden av kjerraten og snurret barten av bare utålmodighet. Alle arbeidet på akkord.

Karl kastet et raskt blikk på stokken. Nei, ikke noe å se. Kanskje senere i dag. Han trakk på skuldrene, festet trossen til den 3/4 tommers jernlenken som alt var i gang, og stokken var på vei oppover. Karl fulgte med langs kjerraten. Vel fremme var det bare å hekte trossen av, henge den på wiren og den seile ned igjen.

Nå var også sagmesteren Hans Mathisen på plass sammen med Karl Westby, den tredje mesteren. Det var bare å komme seg ned etter neste stokk. Nå var det bare å trosse på, et raskt blikk på stokken, kroken festes til lenken, stokken opp, av med trosse, trossen på wiren og så tilbake igjen. For Karl var dette rutinen dagen lang.

Bolten

Over to timer var gått da tømmermåleren gryntet: "Se der!" Karl snudde seg. Han hadde for lengst mistet tellingen på stokkene. Tømmermåleren så litt lurt på ham og pekte. ENDELIG!! En "nydelig" rest av spissen på en tømmerhake stakk ut fra stokken. Det var ikke tid til å gjøre noe med den nå. Karl skjøv bare jublende stokken til side og slo trossen rundt en annen stokk. Denne gangen spratt og hoppet han nesten mer enn stokken langs kjerraten. "Finni en bolt, Karl," flirte sagdrengen på dobbeltsaga. Karl bare nikket og prøvde å se uberørt ut. Han bare forsvant ned igjen. Dagen var reddet, og det var ennå ikke frokost.

Formannen

Klokken ni kimte klokken på toppen av hvilebrakken, og alle roet seg ned. En halv time kunne de slappe av. Alle unntatt Karl. Han brakk løs jerntuppen fra stokken og spurtet mot kontoret. "Lua, husk på lua," for det gjennom ham mens han løp bortover tomta. Med lua i hånden banket han forsiktig på kontordøren hos formann Kristian Andersen. Der inne sviktet stemmen helt, men han rakte frem jerntuppen han hadde i hånden.

"Jasså, dem må skaffe seg ny tømmerhake ute i Fetsund nå," knegget formannen. "Bra gutt, fortsett sånn." Formannen åpnet et skrin og tok ut en hel krone. EN DAGSLØNN. Nå skulle mamma bli glad. Karl nesten falt ut av døren fra kontoret. Han puttet kronen ned i innerlommen med klaff på.

Veatuten

Lars i veatuten kikket opp på ham da han kom tilbake. "Å mye fikk du?" Jasså, ei krone. Itte værst det." Lars var fra Leirsund. Hver morgen startet han hjemmefra klokken halv fire. Presis seks var han på bruket. Uken igjennom bodde han hos Ola Meyer i Furuskogen. Veien hjem ble for lang. Men lørdag ettermiddag gikk han veien hjem til Leirsund med lønningsposen i lommen. Man visste hvor man hadd'n Lars.

Sagmesteren

"Ja, ja gutter, vi får vel til igjen." Det var Kristian Olaisen, sagmesteren på dobbeltsaga. Klokken var halv ti, og tømmersoppene lå i lange rader og ventet. "Litt høyere!" Sagmester Hans Mathisen på midtgrinda dirigerte sagdrengen. Stokken hadde blitt hentet som vanlig ved kjerraten, og den ene enden lagt på undervalsen ved dobbeltsaga. I den andre enden forsøkte sagdrengen nå å få stokken i rett vinkel på saga. Sagmesteren var irritert. "Mer opp!" Sagdrengen var tydelig ikke i form i dag og reagerte langsomt. Men stokken måtte stå riktig, ellers kunne sagbladene ryke av.

Endelig var alt klart, og sagmesteren senket overvalsen til den sluttet om stokken. Det velkjente hvinet skrek gjennom luften da stokken begynte sin håpløse kamp mot sagtennene. Sagdrengen var nå raskt over på motsatt side av sagen for å ta imot stokken som nå kom ut som planker og bord. Han festet gripeklør på hver side for å holde det hele sammen, til restene av stokken hadde kommet igjennom.

Lars fra veatuten var der først og plukket ut det han skulle ha, og Ola på kantsaga satte i gang med kantingen. Fra Ola gikk planker og bord i en jevn strøm ved valsekjerraten til de to sjauerlagene nede på tomta. Den ene tok planker, det andre bord. Plankelaget brukte hest i dag fordi de arbeidet på en plankestabel helt på den andre siden av tomta. Trallene gikk på skinner så det var drøye lass de tok. Sigurd på plankelaget klødde seg på skuldrene. Han ønsket at han også snart skulle få "træl" på skulderen. Han visste at han skulle "kjøres ut".

Middag

Plankelasset var alt høyere enn Karl der han raste forbi på vei hjem til middag. Han hadde det travelt nå selv om de hadde en og en halv times middag. Han måtte hjem og fortelle om den ekstra daglønnen.

Plankesjauerne

Sigurd kikket bort på Karl der han kom tilbake fra middagen. "Blid og fornøyd i dag den gutten." Sigurd konsentrerte seg om trallen. De var snart fremme, og plankestabelen ruvet over dem. "Proo!" Sigurd så opp på plankene som var trukket litt fra stabelen med jevne mellomrom og var deres "trapp" opp til toppen. Den var bratt og det var høyt opp. To mann stilte seg på lasset og la planker på skuldrene til de andre. Sigurd fikk sin planke og klatret i vei. Han hadde gruet seg til denne dagen. Alle nybegynnere skulle "kjøres ut". Det var skikken på bruket. Det var gamlekaras måte å prøve nye medlemmer på laget for å se om de var noe tess. De kjørte opp farten for å se om nykomlingen kunne holde dagen ut. Selv hadde de rutinen og "træl" nok på skuldrene til å tåle plankene.

Sigurd bet tennene sammen. Han skulle greie det. En time gikk. To timer. Sigurd kjente blodsmaken i munnen, og skuldrene verket som besatt. Gamlekara sendte ham skrå blikk med jevne mellomrom for å se om han viste tegn på tretthet. Endelig var det hans tur til å stå på lasset og legge planker på skuldrene til de andre på laget. Nå fikk han et pusterom. Det måtte han utnytte godt. Han forsøkte å spare høyrearmen mest mulig uten at de andre merket det, men øyekastene fortalte ham at de kjente knepet, og at fliret ikke var langt unna. Neste planke løftet han bare med høyre hånd, og han klarte å undertrykke stønnet som trengte seg opp i halsen.

Han syntes han kunne ane et lite tegn til respekt i blikkene nå, men ennå var det over en time til klokken var seks og dagen var slutt.

"Snart ferdig, karer?" Det var formannen som var bortom. Han visste hva som foregikk, men dette var en sak karene i mellom, og han kunne ikke gripe inn. Sigurd så opp og smilte til ham. Smilet lignet mest på en grimase, men han fikk et øyeblikks pause. "Det går bra her," fikk han frem mellom tennene. Så var det bare å bøye seg etter neste planke.

Skjulet

Peder Nyland så over mot plankelaget fra skjulet. Bordene fra den andre trallen var på plass i stablene under det flere hundre meter lange taket. Per, som han ble kalt til daglig, hadde bare igjen å kappe noen "romper", så var han ferdig for dagen. Det var forresten få bord som smalnet i enden på dette lasset, så han hadde bare en ti-tolv "romper" å kappe. Han ristet litt på hodet der han betraktet plankelaget. "Han ville klare seg bra, han nye," mumlet han og fant frem stikksagen. Peder laget summelyder mens han skar "rompene". Denne kvelden var nemlig ukens fineste kveld for Peder. Han skulle på øvelse i Frelsesarmeens korps, og han hadde alt i mange år vært støttespiller der.

Høvleriet

Borte på høvelgangen ble dagens siste tralle festet til kjerraten. Rolig forsvant den inn i høvleriet hvor bakgutta begynte å lesse av ved siden av dillsaga. Navnet hadde den fått fordi den skar penere enn noen annen sag på bruket. Lenger inn sto Hildus "Åbbor'n" Hansen på Midthøvelen og Ola Tangen på Gammelhøvelen, og begge kjørte bord kontinuerlig. Bakguttene undersøkte hvert bord som kom fra høvelen. Fant de "rubb", var det frem med håndhøvelen. Først da kunne det godkjennes og legges i stabel.

Høvelmesteren

Hos høvelmesteren Albert Mathisen gikk det roligere for seg. Han arbeidet bare med lister med profiler og utskjæringer. Til det hadde han hundrevis av forskjellig høveljern, og nåde den som prøvde å røre noen av dem. Han rettet litt på den hvite stive snippen han bestandig brukte, og satte i et nytt jern. Det var kommet en stor bestilling fra Christiania på taklister, og han fikk se å begynne på den i dag. Fikk han morgendagen på seg også, skulle det gå bra. Bakgutten sto utålmodig på motsatt side av høvelen og ventet. At denne Mathisen aldri kunne komme i gang. Nå var det snart "kvelden", og allikevel skulle han begynne på ny bestilling.

Endelig, der kom den første. Nå ble det i hvert fall noe å gjøre. Bakgutten Ola skulle sparke fotball i kveld, og var ivrig etter å bli ferdig. Da Albert Mathisen en stund senere mente at "Nå får det være nok for i dag," forsvant Ola raskt ut.

Kassefabrikken

Dan han stanset utenfor kassefabrikken, hørte han at høvelen Humla ble slått av. Da kom vel Håkon snart? Ola så på stablene med 9 toms brede bord. Tenk når denne haugen ble delt! Når 1/16 tommene forsvant under skjæringen, ble det allikevel to 1/4 toms bord igjen. Det ble mange sjokoladeesker, det. Sigaresker også, men tenk på den haugen med sjokolade! Der kom Håkon ut, og sammen forsvant de ut porten på vei mot løkka.

I morgen var det lønning og kino på Samfunnet. Kinomaskinist "Kampen" Kristoffersen hadde sagt at det var en ekstra spennende film han skulle kjøre i morgen. Det kostet 10 øre for barn, men hvis fru Kristoffersen syntes de oppførte seg pent, skulle hun slippe inn begge to for 10 øre. Hun hadde gjort det før.

Kilde

• Skråmm, Wigo: «En dag på Skedsmosaga i 1912.» I Lillestrømlingen, nr. 7, 1986