Kjeldearkiv:En kjekk 90-åring i Sør-Fron

En kjekk 90-åring i Sør-Fron.

En av Sør-Frons eldste innvånere Marit Tagestad, Holen, fyller St. Hansaften 90 år.

En av våre medarbeidere har avlagt den gamle, staute bondekone en visitt.

I 12 års alderen, forteller hun, måtte jeg sørge for mig selv, og det var ingen 8 timers dag på gårdene den tia. Det var å stå opp kl. 4, kvinnene til å karde og spinne, og karene på låven, i skålen eller annet arbeide. I kvel[d]setoa var det å harde og spinne, vøle gårdsredskap o. l. i skinnet fra peisen. Det kunde være knøttende stillt i kveldsetoa; men oftest var det livlig prat og arbeidet gikk lett.

– Maten den tia?

– Karene fikk ofte en dram hvis de skulde ut, og når de spiste ved 6-tia så var det mysusuppe, smør, sjørrost og tvisteikt brød (raspabrød, kvannasbrød). Senere på dagen var det graut og melk, kjellermelk, kål, kjøtt og flesk, sild og poteter og mange slags retter av kokt melk. Til målbytte var det mange slags oster. Det var saupost, sjørrost, surost, søtost, geitost, rau og kvit gubbost. Det bruktes mest flatbrød, og ovnsbrødet var av heimrog og steikt i bakeovn innmuret i peisen.

– De var ikke så lettvinte som disse elektriske?

– Å nei, vi syntes det blev nettvint da vi fikk komfyrer. Før var det å koke på peisen og steke i bakerovnen; men nu kan man ligge i senga og koke kaffe om man så vil. Men nu skal vi smake på denna elektriske kaffen, sier hun, og kommer med et fat med goro, fattigmann, skruller og sannbakels. I min ungdom og langt opover var det brukt lite kaffe på gårdene, og dessuten var det mesta knupp, laget av bygg, rugmel og vann. En sukkertopp måtte en husmor greie seg med halvåret og tildels lenger.

– Grønnsaker?

– Ja, det var kålrot og gulrot på enkelte steder, med lauk, timian og røispost som krydderurter. Den tid hadde folk tenner, og det var en lyst å høre folk 'taugg' maten. Den sterke, salte maten gjorde folk tørste, og det blev drukket mye maltøl, mysublanne og vatn, og det tror jeg var bra.

– Var det mange folk på gårdene den tiden?

– Ja. Da vi forpaktet prestegården hadde vi optil 30 i kosten i skuronna og en enkelt gang 40. Jeg skal si man måtte ha noe på stabburet da.

– Kreaturstellet var også meget anderledes?

– Ja, det har vorte en leik å stelle dyra nå mot den tia. Ei berre aille de tonge trekopper som ein måtte dra på da, vatne og sørpe ti. Å vatne var oftest å dra op av stokkbrunnet og bera eller kjøre inn. E glømer ailler eingong e kjørte vatn med ein ongøik og vasskjeret trilla ner i Maurhaugkjella. Det var strevsamt. Fôringa bestod mye av markerånning, måså, ris og bar og lite groon. Og så fôre i trange små båser i mørke fjøs og lyse sig fram med feitvedspiker. Du kunde ofte se ut som en neger. Nu er det å skrue på knappen, gå og stelle i ljose saler. Men detta utenlandske kraftfôret trur e inte på.

– Har du sluttet med veven nu da?

– Ja, jeg har nok det, det blir bare litt spinning og strikking om så er; men jeg har vevet mye i min tid. Vi var 10 personer på Holen, og disse skulde forsynes med klær både innerst og ytterst. Og så var det sengeklær attåt da. Berre første året jeg var på føråa vov jeg 500 alen. Jeg takker Gud for at jeg har hatt så god helse – doktor har ikke vært i mitt hus for min del enda.

– Hvordan var skolegangen i den tia?

– I førstningen var det omgangsskole, men det blev snart skole bare på bestemte steder. Jeg husker mye rart fra den første skoletiden. Det hendte nok at koppgrisen sprang mellem beina på oss i skoletimen. En gang tok skolemesteren Jo Øigaren n' Ola Kong efter luggen og slengte ham bort til døra, – da blev jeg redd. Det var mye ulv imens jeg var ung. Om kveldene kunde vi høre den ule i Skarsmarka, Harvoldsmarka og i Ulbergshaugen, og unger fra avsidesliggende steder måtte ofte ha voksne til følge på veien til de blev flere i følge når de gikk for presten. Det var leit for buskapen, ungnaut og småkreaturer, da det var så mye ulv. På søndre Grytting hadde geithusdøra kommet op på ei gjerd ei natt og ulvene hadde revet ihjel det meste av geitene. – På Breivegen var det eksersisplass, og det var noe til glaning når mønstringa foregikk. Da møtte bygdefolket op for å se på. Det blev slutt på denne plassen omkring 60-åra. Og så husker jeg at Laugen i 1860 var så stor, at den delte sig ovenfor Harpebroen så der gikk en stor elv gjennem Brudalen så forbindelsen mellem dalsisene var brudt. Det var mye til flom, og det fôr mye rart efter Laugen.

– Annet som har gjort inntrykk på dig?

– Av kroningsreiser husker jeg flere; men best husker jeg reisa til Carl den 15. Det var møtt op mye folk for å se på stasen. Det var mye rare kjøregreier og mye fine folk. Det var i 1860 og kongeveien gikk da ovenfor Grytting. Jeg husker også godt da den nuværende kongevei blev bygget.

I 1872 blev Marit Tagestad gift med Anton A. Tagestad og de hadde 8 barn, 4 gutter og fire jenter. De forpaktet Ringebu prestegård i 5 år og Sør-Fron prestegård i 6 år før de kjøpte Holen. Anton døde i 1919.

Marit er en grei kone, som har sine meninger og som har forstått å holde orden og disiplin i sitt hjem. Enda grier hun sig alene i føderådsstuen, vasker, kokker og steller. Hun er enda lett på foten, 'men bakkene greier jeg dårlig nu', sier hun. Hun ser og hører bra og følger interessert med i avisene og i dagens spørsmål.

Kilde

• «En kjekk 90-åring i Sør-Fron», Lillehammer Tilskuer 26. juni 1945