Kjeldearkiv:Et barns erindringer fra krigsårene 1940-1945

Et barns erindringer fra krigsårene 1940-1945.
Kjeldeinformasjon
Forfatter:	Eilert Gangnæs
Født:	1934
Død:	2019
Sted:	Fet
Tidsrom:	1940-1945
Nedtegnet:	1995
Nedtegnet av:	Wigo Skråmm 1999. Artikkelen ble med forfatterens tillatelse lagt ut på nettstedet til Lokalhistorisk ressurssenter Fet.
Beskrivelse:	Minner fra krigsårene i Fet under andre verdenskrig.
Viktig:	Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

Eilert Gangnæs (1934-2019) forteller fra krigsårene i Fet:

«I Fet startet krigen 8. april 1940 ved at rittmester Norman, som var sjef for Kjeller Flyskole, fikk tillatelse fra hærens overkommando til å overføre Flyskolen til Gansvika i Fet.

Det 24 fly som kom midt på dagen 8. april 1940, en gråværsdag med mye snø. De landet da om sagt på Gansvika, med et verkstedkompani og tankbiler med bensin. De dro med en gang telefonlinje fra Blæsa gård og ned til Vika, og de begynte straks å kamuflere alle flyene. Overnatting ble foretatt i låven på Blæsa og i låven på Brågården. Feltkjøkken hadde de ute i Gansvika hvor de fikk kokt sin mat. Vi småguttene, jeg var bare 6 år den gangen, syntes dette var en stor begivenhet.

Den 9. april 1940 om morgenen deltok disse flyene i kampene over Kjeller. Flyene var såkalte skolefly så de hadde ikke noe å skyte med. De vendte tilbake til Gansvika og ble der hele 9. april. 10. april om morgenen fløy de nordover mot Osensjøen. Da de passerte Elverum, ble de beskutt av norske styrker som trodde det var tyske fly. En av flygerne, Erling Oppsahl, var fra Elverum så han var lokalkjent. Om ettermiddagen 10. april foretok Norman mange arresteringer av lensmenn i Østerdalen. Norman var såkalt etterretningsoffiser. Det ble et veldig rabalder, og mange av lensmennene ble løslatt igjen. Telefonbetjeningen på sentralen turte ikke å gi opplysninger om noe som helst til de norske myndighetene, og de var redde for å bli arrestert.

Den 15. april tok Norman avgjørelsen, etter samråd med sine offiserer i Flyskolen, om at det var bedre å sende alle flyene over til Sverige. Det var bare 11 av flyene som kom til Sverige. De landet på forskjellige plasser pga at de ikke hadde kart og måtte nødlande på Skarnes. Han ble også arrestert, men ble løslatt, fløy videre og ble sjef for Banak Flystasjon i Nord-Norge.

Når det gjelder major Oppsahl fra Elverum, så kom han tilbake til Gansdalen etter krigen. Han var instruktør i Little Norway i Toronto. Han bygget hus ved Vinlandsveien.

Normans familie bodde, eller flyttet til Soltun, Gansdalen, ved siden av Dalen meieri hvor også ungene bodde. Norman kom tilbake sommeren 1940.

I april 1940 okkuperte tyskerne Dalen Ungdomslags lokale, Dalheim. De startet dagen etter med bygging av vakttårn, i høyde med trekronene, som et skibakketårn, nede ved Taraldsrud. Vaktstuen satte de opp i løpet av en dag. Dagen før var det ikke en gang materialer der. Tiden fra morgenen og etter 8 timers dag var vaktstuen helt ferdig, malt ut- og innvendig og med ovn så den var i bruk om kvelden.

Når sneen gikk, begynte de å sette opp piggtrådsperringer rundt Dalheim, ca. 100 meter fra bygningen. Sperringene gikk ikke helt rundt, men som et parallellogram. Piggtråden som ble brukt var mye tykkere og grovere enn den vi kjenner i dag. Det var også flere gjerder innenfor hverandre, og de var umulige å passere. Tre store porter ble laget i det gjerdet pga gårdsveien hvor de måtte kjøre gjennom med biler.

De ble laget tre bunkere, to røde og en grå. Disse bunkerne ble satt opp av tømmer, og utenpå tømmeret var det fylt sand. Deretter ble et normalt hus satt utenpå dette igjen.

Fra hver av bunkerne gikk det underjordiske ganger inn til mannskapssalen som lå like ved kjøkkenet. Disse tunnelene var ca. 2 m høye og 1 m brede. De var fylt med jord så det var flatt. La oss si at det var ca. 40 cm jord over gangene. Man kunne ikke se tunnellene, de var altså helt underjordiske. I tillegg til de tre bunkersene hadde de også to faste mitraljøsestillinger der det var åpent, men med brystvern rundt.

Man kom opp til disse fra tunnellene. Rundt lokalet, på den sydlige enden ble det laget ca. 2,5 m høye kasser som en forskaling med en innvendig bredde på 1,20 m som var sandfylt opp i en høyde av 2,5 m over bakkenivå. Fra disse sandkassene var det så en hønsenetting opp til takrennene for kamuflering.

Midt oppå taket ble det bygget et stort vakttårn som man kom opp til med trapper i fra ganen i 2. etg. Helt øverst på vakttårnet kunne man dytte vekk halvparten av taket som gikk på ruller. Her hadde man en fantastisk kikkert. Fra Dalheim og utover til Flateby i Enebakk må det jo minst være 10 km. Man kunne se i kikkerten fra Dalheim og gjennom kjøkkenvinduene bort på bondegårdene og se hva de hadde til middag. Man så også fuglene på gårdsplassen hvordan de plukket ting fra bakken. Inni de fire veggene i tårnet var det tegnet opp gårder som man så tydelig i horisonten og satt navn på, og angitt avstand i meter. Inne i tårnet hadde man også de første småflyene, lekefly vil jeg si. De var av plast og det var flymodeller som datidens flyvåpen brukte. Hele Dalheim var jo en plass hvor de skulle registrere alt som var i luften og melde videre, først og fremst til Kjeller, men de hadde jo også direkte radioforbindelser helt inn til Oslo.

I gangen på Dalheim var det bygget et rom for sambandsutstyr under trappen. Rett frem var daghavende offiserrom. Det var for øvrig det første rom jeg har sett hvor det var benyttet porøs huntonitt på veggene som ikke var malt, og satte malte lister over hver skjøt. Fra gangen kom man inn i sovesalene for de militære, og innenfor der lå spisesalen. Kjøkkenet lå også i 1. etg. pluss et utstyrsrom og sambandsrommet. De hadde kokke for å lage maten. Først var det en fra nabohusene som var kokke, siden var det fru Melby. Det var streng rasjonering.

Det kommunale arbeidet var kanskje lettere under krigen, man hadde bare ett parti og dette hadde jo ordføreren.

En oppgave som ordføreren måtte utføre under krigen, var å utstede flyttebevis når en familie skulle flytte fra en kommune til en annen.

Byggetillatelser ble utstedt av kontorsjefen. Det var mangel på materialer, men ved litt svartebørs handel og bytting kunne man klare å skaffe seg det meste.

Arbeidsløshet var et ukjent begrep under krigen. De som ikke hadde fast arbeid og var friske, ble sendt til tyske anlegg for å utføre de oppgavene som måtte gjøres der. Vanlig militærtjeneste hadde man heller ikke, men det var noe som het arbeidstjeneste. Det het AT og hadde en spade som symbol. Sønsterud ved Flisa var en slik arbeidsleir, hvor de for det meste hogg ved.

Var man NS og i hirden, fikk man våpenopplæring. Her i Fet var det tre personer som var deltagere på Østfronten for å bekjempe kommunistene. Disse tre kom helskinnet tilbake. Den eneste sabotasjejakt i Fet som jeg kjenner til, var den såkalte kommunistgruppa fra Lørenskog som kom til Fossfabrikken på Råmyra, for å sprenge flaskeovnen. Den var ikke i bruk, og skulle heller aldri brukes mer. En av sabotørene ble drept. Da politiet fra Lillestrøm skulle ut for å fakke de skyldige, kjørte de så fort at de ikke greide svingen da de kom ut Sørumsgata i Lillestrøm og kjørte rett ut på jordet ved Vigernes gård. Det var ingen som ble fakket.

Under krigen var det en jevn strøm av flyktninger gjennom Fet. De kom over Øyeren i båt, gikk videre gjennom Høland og inn til Sverige. Hadde man de riktige kontaktene, kunne man midt på lyse dagen kjøre med drosje fra Gansdalen til Hemnes kirke, bytte der og ta en drosje videre fra Høland (Trygve Simonsen). Videre dro man ned til Skullerud og Kroksund bro og Krok gård inn til Flatåssetra hvor det bare var 1 km frem til Rømmungen, første gård på svensk side. Pål Rømmungen het eieren der. Jeg var over en gang i 1944. Grensepolitiets statspoliti var stasjonert i Hemnes ved Viks verksted. Man sjekket hva grensepolitiet hadde for seg, slik at man visste at kysten var klar så man kunne starte uten å risikere å komme borti noen kontroller. Dette var selvsagt bare hvis man hadde papirene i orden, men det gikk nesten alltid bra. Bortsett fra en gang hvor Ole Burås ble skutt ved Kroksund bro. Han hadde lastebil og fraktet mange flyktninger. Han ble stoppet, antagelig av angivere, og skutt direkte om natten da han gikk ut av bilen og frem i lyset som sto på. Det står en støtte av han ved Kroksund bro.

Under krigen var pokerspill yndet fritidsbeskjeftigelse, i hvert fall om sommeren. Nede i Byenga, ved siden av Dalen kapell var det hver søndag minst tre pokerlag. Det kunne være opptil 4-500 kroner i potten. Den gang tilsvarte 4-500 kroner vel en 1,5 månedslønn.

Offentlige fester for ungdom var det heller lite av, men det ble arrangert mange låvefester rundt omkring med trekkspill som musikk.

Aldri har vel det norske folk hatt "grønnere hender" enn under krigen. Det var vel neppe en hage eller en park noe sted hvor det vokste gress. Alt var utnyttet for poteter og andre grønnsaker, først og fremst tobakk. Tobakk trivdes godt, og det ble høye planter, opptil 3 meter høye. Man tok av bladene og hang dem til tørk på en ståltråd. Når det var tørt, ble det levert til en tobakksfabrikk, og man fikk ferdige sigaretter eller pipetobakk tilbake.

Pressen var ikke fri under krigen, den ble sensurert. Norsk Ukeblad kom ikke ut før på slutten av krigen. Norsk Ukeblad hadde helt opphørt fordi det ikke ønsket å gå i tyskerne sitt spor. Det fantes også tospråklig ukeblad både på norsk og tysk.

Folk hadde penger under krigen, men det som var mest verd, var mat. Jeg kjøpte som 11-åring en bil. En 27-modell Hupmobil som jeg betalt 50 kroner for, det samme kostet to kaniner. Bilen kunne ikke brukes så den hadde jo ingen verdi, kaninene kunne mann i hvert fall spise. Samme bilen var verd kr 1.500,- etter krigen.

Enkelte ting var registrert hos offentlige myndigheter. Først og fremst radioer. De måtte leveres inn. Når man hadde kringkastingskort, kunne det kontrolleres hvem som hadde radio. Hadde man ikke betalt kringkastingskort, kunne man kanskje beholdt radioen på loftet. Likedan med jaktvåpen og andre geværer. Det som var registrert, hadde myndighetene nummer på, og da måtte det leveres inn. Ikke for å glemme bilregisteret. Hvis man sto i bilregisteret og hadde en forholdsvis ny bil, kunne den bli beslaglagt av tyskerne. Den ble da sendt til Tyskland eller andre steder hvor man hadde bruk for den. Det var om å gjøre å ha gode venner i bilregisteret slik at bilen var fjernet fra registeret. Da slapp man å få den beslaglagt.

Festligheter var det mye av hjemme hos folk, såkalte spleiselag. Et par ganger under krigen holt sogneprest Finholt fra Hemnes i Høland, gudstjeneste i Dalen kapell. Kirken var fullsatt fordi Finnholt ikke var nazist.

Øl var det manko på under krigen, men tyskerne hadde egne forsyninger. Hadde man noe å bytte med fikk man øl tilbake. Likedan var det med maling, spiker og forskjellige bygningsartikler.

Strekkbukser kom på mote igjen under krigen. Slike var jo ikke å få kjøpt. Så man måtte ha ull. Hadde man ull, ble den sendt til for eksempel Gudbrandsdalen Ullvare Fabrikk på Lillehammer. Man fikk tøy og måtte gå til Skredderen som sydde buksen.

Ukeblader hadde man under krigen, men Norsk Ukeblad ble boikottet. Det fikk ikke lov til å komme ut pga at de ikke etterlevde reglene. Man hadde ukeblader som var tospråklige, både norsk og tysk.

Alle kommunene hadde forsyningsnemnd. Man hadde rasjoneringskort på alt mulig. Sydfrukter var ikke å tenke på en gang. Det var også kort for melk, brød, mel, sukker osv. I Fet kommune var det en butikkinnehaver ned i Fetsund, Enerud, som ikke forskjellsbehandlet sine kunder. Etter krigen fikk han en stor premie for at han hadde vært så lojal mot alle sine kunder.

På gardene kontrollerte man vekt på tresket korn. På mølla ble vekten på malt korn kontrollert. Det var kontroll på antall husdyr. Meieribilen ble kontrollert ved Ulven. I bilen var Vestsund og en slaktet gris. Grisen ble beslaglagt og Vestsund satt i arrest.

Sjåføren fikk kontaktet Løken på Ås slik at griseantallet ble det riktige. Grisene som var for mange, ble overført til Åge Teig. Kontrollen fra forsyningsnemda samme dag viste et korrekt antall griser. Vestsund ble satt fri igjen, men uten gris.

I Gansdalen ble alle resjoneringskort utdelt på Dalen meieri, det startet allerede på slutten av 1940.

Arbeidsledighet fantes ikke under krigen pga at de som ikke hadde fast arbeid, måtte gå i plikttjeneste for tyskerne. Ville de ikke, var den eneste muligheten å forsvinne til Sverige eller komme på Grini. Tyskerne kunne ikke flykte, de ble utlevert til Tyskland etter hemmelig overenskomst. I London ble det bestemt at når freden kom, skulle alle ordførerne fra før 1940 innsettes igjen. Det ble holdt valg først høsten 1945.

Straks etter krigsutbruddet ble det forbudt å kjøre med privatbiler uten spesiell kjøretillatelse. Det tok ikke lang tid før de som hadde kjøretillatelse, også måtte montere generatorer. Slike generatorer ble produsert på Strømmen Verksted. En type het Imbert, den kostet kr 1.500,- ferdig montert. Man hadde også generatorer som ble fyrt med trekull. Forsyningssjefen i Fet, Englund, hadde en karbidgenerator montert på svibelhjul på en liten Opel personbil.

Erter var det nok av. Erter ble dyrket på alle gårder sammen med havre. Ertene ble brent i langpanner i stekeovnen og ble brukt som kaffeerstatning. Om høsten når rognebærene ble modne, laget man snarer som ble plassert langs stier i skogen. Her ble det fanget trost og andre fugler. Kråker var en delikatesse og ble skutt med luftgevær.

Man hadde også tyskere i Fetsund. De hadde rekvirert 2. etg. på Vilberg gård, hos Brynjulf Vilberg. Her hadde de vaktposter ute i veien. Det var også et større område som var inngjerdet med piggtråd. Grunnen var at de hadde ammunisjonsdepot og flybensin for Kjeller flyplass.

Misjonshuset i Falldalen hadde tyskerne også okkupert pga vakthold ved Fetsund bro. Likedan telegrafboligen ved avkjøringen av Fetsund bro når man kommer østfra.

Hele jernbanelinjen fra Sørumsand og til Lillestrøm ble kontrollert av utkommandert norsk ungdom. Det var baneformannen i samarbeid med lensmannen som foresto denne oppgaven. Det var nødvendig pga at det ikke skulle bli sabotasje på jernbanelinjen. Det var ingen som med glede deltok i den jobben. Litt moro var det vel kanskje i vaktstuen også og på fritiden spilte man kort. Radio hadde man jo ikke.

Ila fengsel i Sørkedalen var nybygd til 1940 og det skulle egentlig være et kvinnefengsel, men ble av nazistene brukt som den store interneringsleiren for fiendtlig aktivitet og fikk navnet Grini.

Da freden kom, ble fengselet tømt, og da var det med hjemmestyrkenes hjelp at nazistene ble plassert i samme fengsel som de norske fangene ble torturert under krigen. Fengselet fikk etter krigen navnet Ila tilbake.

Hjemmestyrkenes oppgave var sammen med politiet å hente nazister som skulle plasseres på Ila. Videre at de skulle bevokte Dalheim, Fetsundbrua og de gikk vakt for tyskerne, internert på Kjeller. De var også med når kongen kom tilbake den 7. juni 1945.

De paraderte fra Honnørbrygga og opp til slottet. Den første med fronten vent mot tilskuerne, den neste med fronten mot gaten og slik sto de annenhver gang oppover hele gaten. 9. juni 1945 defilerte hjemmestyrkenes for kong Haakon 7.

Når det gjelder hjemmestyrkene her i Gansdalen, var Max Manus her mange ganger for i gi våpeninstruks. Det ble benyttet en hytte nede i Blæsavika. Hytten til Pedersen der de hadde en våpenskuddulykke på kjøkkenet. Det var en stengun som de skjøt med gjennom kjøkkengulvet. I dag står kjøkkenbenken oppå hullene, men de kan sees den dag i dag. Meierisalen var også i bruk som instruksjonssal selv om den lå nærmere Dalheim. Meierisalen ble også brukt av saniteten. Det var doktor Ødegård som utdannet hjelpere i førstehjelp.

Alle voksne nordmenn måtte under krigen ha identitetspapirer. Det var gult på farge og hadde nøyaktig format som det nye førerkortet har. Det som var viktig, var å få med fødested. Det sto også i de gamle grønne førerkortene, i de nye er dette ikke tatt med.

Øst for riksvei 22 måtte folk ha et såkalt grensesonebevis, det hadde to sider og var grønt. Det ble utstedt av lensmannen. I Fetsund var lensmannen nazist, han het B….. Det var mange venner og bekjente av oss som fikk grensesonebevis uten å være bosatt i kommunen.

Sjåførene på Hølandsbussene, alle gikk om Gansdalen, hadde stopp på Langbakken ved Schatvedt gård hvor de fylte trekull på generatorene, samtidig som alle passasjerenes grensesonebevis ble kontrollert. Hadde de ikke dette beviset, kunne de ikke kjøre med bussen.

Speiderbevegelsen (jenter og gutter) gjorde mye under krigen. De hadde svømmeopplæring og skogsturer som sommeren. Vinterstid drev de med skihopping sammen med møtevirksomhet.

Fritid for barn var det lite av. Man måtte hjelpe til med matauk. Plukke løvetann og fore kaniner. Disse måtte stelles av ungene. Luke i grønnsakhagen, plukke bær i skogen og hugge ved var også barnas oppgaver. På skolen fikk man en skje tran og en tallerken suppe (svenskesuppe). Vi måtte også være med på skogplanting et par dager, og vi måtte lære å dyrke grønnsaker.

Den 8. mai 1945 var en riktig solskinnsdag med klar himmel. Jeg kom opp etter at jeg hadde pusset ferdig motorbåten og fikk se flagget til K. S. Foss i Gansdalen på hel stang. Jeg trodde han var blitt sprø, men da jeg kom hjem fikk jeg høre at freden hadde inntrådt.

Natten mellom 8. og 9. mai 1945 tror jeg neppe det var noen i hele Norge som var i seng. Det siste av spekeskinker og brennevin ble funnet frem. Festen var i full gang, og jeg tror nesten det gikk en måned før man kom på "jordet" igjen.

Da freden kom, brukte hjemmestyrkene lastebilen til Foss slipeskivefabrikk i Gansdalen. Jeg husker Arthur Tangen hadde stengunen på lasteplanet. Da han kom på meieriet, sikta han på tyskerne på Dalheim. Jeg var redd de skulle skyte han, for de var jo ikke mer enn 100 meter unna. Ingenting hendte. Og når hjemmestyrkene da var samlet, dro de til Foss-fabrikken på Råmyra hvor de hadde forlegning. Sundet ved siden av Rådhuset var plass for hjemmestyrkene.

Den lastebilen som hjemmestyrkene brukte 8. mai 1945, brant opp en av de første dagene etterpå. Foss-fabrikken fikk den første lastebilen i Fet kommune etter krigen. Den var ferdig den dagen fredsmarsjen var i mai 1945.

Kongen og kronprinsfamiliens hjemkomst 7. juni 1945 er vel den største festdag Oslo har opplevd noen gang. Det var en gråværsdag, men alle mennesker skinte som solen. Skolene i Oslo sto oppstilt på fortauet langs hele ruten fra Honnørbryggen til slottet. Jeg var selv med og gikk for Ruseløkka skole. Vi var plassert lengst opp i Slottsbakken på venstre side. Som en liten kuriositet kan jeg nevne at da vi sto oppstilt i Ruseløkkveien før avgang, var det en liten guttunge som sto der med norsk flagg. Noen begynte å rive klærne av han uten at noen av lærerne gikk imellom. Antagelig hadde foreldrene hans vært nazister. Festen ble avsluttet med fyrverkeri kl. 24.00, og vår lille kronprins den gang husket best at han ikke hadde fått sove på slottet.»