Kjeldearkiv:Gunnar Isachsen
Gunnar Isachsen
Kåre Bjørset skrev denne artikkelen i Borgenposten jul 1985.
Det var førjulsstemning og vi hadde fått en skikkelig forsmak på hva Kong Vinter hadde å by på. Først et overhendig snøfall, så en kakelinne med slaps til oppover støvleskaftene. Deretter fulgte en sur nordavind som bet både i nese og ører. Til slutt kom julesneen lett og la et lumsk hvitt teppe over den glattpolerte isen. Resultatet var mange ufrivillige hallingkast etterfulgt av hissig ordbruk. Blåfrossen sto jeg på toppen av Borgenbakken og klamret meg til en vaklevoren sparkstøtting. Skulle jeg våge å sette utfor? I det samme kom den kjente polarforsker Gunnar Isachsen. Han hadde det travelt og skulle rekke toget. Om han kunne få sitte på? Og det var noe en lydig gutt i førskolealderen ikke vil si nei til den gang. Og vi satte forsiktig utover. Men etter hvert gjorde tyngdekraften kjøreturen mer og mer vinglete. Og det gikk ikke bedre enn at jeg snublet i mine egne ben og lå der så lang jeg var. Og sparken med Isachsen? Jo den fortsatte sin ferd uten meg ved roret. Jeg sendte et lønnlig håp opp mot den blygrå vinterhimmelen. Jeg ventet et drabelig oppgjør med den strenge major. Han fikk stanset og kom meg i møte igjen. Med angst og beven så jeg hans buskede Øyenbryn og skarpe blikk. Men jeg skjønte at smilet og glimtet i øyet lå på lur. Jeg var blitt bønnhørt. Siden fikk jeg høre at han hadde vært med på adskillig mer farefulle aketurer ...
Barnekjær og forbilde
Etter hvert lærte vi Isachsen å kjenne som en barnekjær mann. Gårdsplassen nede på Vardeborg var alltid et fint møtested hvor vi sparket fotball og drev med andre idrettssysler. Det var nettopp i hans ånd. Det var vel unødvendig å opplyse hvem som var Borgenbarnas ideal. En polarforsker ble jo på den tiden nesten sammenlignet med dagens astronauter. Isachsens innsats der ute i isødet var nesten gjenstand for en grenseløs beundring. Vi gutta hadde fått et forbilde. Derfor trosset vi dypfryste minusgrader og gikk lange skiturer. Forfrosne ører og solide neglesprett var resultatet. Vi skulle ikke være noen bløtaktige pyser, nei. Vi skulle bli reale mannfolk, må vite. Men innerst inne var vel ønsket å sitte lunt i ovnskroken med fargeblyantene. Der var det varmt og godt og der kunne jeg sitte og tegne isfjell, barske ishavsskippere og dristige menn som plantet det norske flagg midt oppå selve Nordpolen.
Hjemme på Vardeborg
Borgen var på den tiden en liten bortgjemt grend. Derfor var det heller glissent med fritidstilbudene. Men bursdagsselskapene hos Odd og Finn var et kjærkomment høydepunkt. Der var sjefen selv den godslige og selvskrevne vert (men vi skal ikke glemme hans kone Marie som sikkert også hadde gjort sitt bidrag til at sammenkomstene ble så vellykket). Det var tydelig at Isachsen stortrivdes sammen med den unge garde og det var heller ingen tvil om hvem som var den største guttungen på disse festene. Og slik var han også når han var midtpunktet i sin store barneflokk. Et rammende og rett frem svar fikk ham til å humre fornøyd. Engang hadde Kong Haakon invitert ham til Slottet. I den anledning viste han seg for sin sønn i fulle pontifikalier. Denne lot seg ikke imponere – tvert imot. «Jeg synes du ligner en geitebukk» var hans fyndige kommentar. Da knakk Isachsen sammen i latter.
Menneske, vitenskapsmann og administrator
Til tross for sin barske natur kunne han også berøre de myke strenger bokstavelig talt. Han spilte fiolin ganske godt. Sangen sto også høyt der i hjemmet. Et musikalsk og harmonisk miljø var en verdifull arv å ta med seg. Men barneårene svant og etter hvert gikk det opp for oss hva denne trauste sjømann hadde betydd for landet, spesielt når det gjaldt saken om Svalbard som på den tiden var et herreløst område. Det var tre ord som ofte ble brukt av de som kjente Isachsen: Menneske, vitenskapsmann og administrator. Det var egenskaper som kom til nytte i hans gjerning som foregangsmann og flittig forfatter. Og til tross for hans tilsynelatende steile vesen oppnådde han en fin kontakt med de folkene han traff på sine ekspedisjoner. Det ble resultater ut av det.
Hans lederskap var uomtvistelig, noe som kom tidlig for dagen. Allerede som 24 årig løytnant ledet han kavaleristenes bistand under Verdalsraset i 1893 hvor 112 mennesker omkom. Dette utførte han på en så fremragende måte at han mottok Kong Oscar 2's særlig anerkjennelse.
Det som preget ham var hans grundighet. Han var perfeksjonisten. Intet slurv ble godtatt. Dette kom spesielt til nytte i Otto Sverdrups andre «Fram» ferd der han som topograf utførte et glimrende kartleggingsarbeid under meget vanskelige og farefulle forhold. Avbrutt av et 2 års engasjement i den franske armé var han tilbake i de nordlige farvann. Og det var der han fortsatte sitt livs virke. Han har for alltid risset sitt navn i de nordlige breddegrader. (lsachsenfonna, eller Isachsens Platå heter en stor brestrekning på Spitsbergen.) For først etter å ha måtte skrinlegge en ferd til Nord Øst Grønland valgte han Spitsbergen som sitt fremtidige arbeidsområde. Etter forgjeves å ha søkt om midler til dette prosjekt henvendte han seg til ingen ringere enn fyrst Albert av Monaco. Denne var selv en interessert havforsker. Dette resulterte i et fruktbart samarbeid mellom disse to. En norsk~ avdeling ble med på denne ekspedisjonen. I årene, som fulgte ledet han ferder med landmålere, botanikere og geologer til Nordvest Spitsbergen. Med disse ekspedisjonene grunnla også Isachsen den senere utforskning av Svalbard.
Egne ekspedisjoner
Smått om senn ble Isachsen profet i sitt eget land. Til slutt lyktes det ham å skaffe midler til helt norske forskningsferder. Sneballen begynte å rulle. Marinefartøyer med mannskap ble stilt til disposisjon. Nansen fondet og private ytet nødvendig hjelp. Endelig bre myndighetene klar over hvilket Endelig bre myndighetene klar over hvilket verdifullt prosjekt Isachsen var i stand til å gjennomføre. Etter hvert ble denne storstilte foretagender med 3 topografer, 2 geologer og 2 hydrografer. Med besetning og assistenter tellet mannskapet alt i alt ca. 40 mann. Siden mottok Isachsen nye ærefulle oppdrag. Samtidig som han deltok i nye forskningsferder ble han også en flittig benyttet forhandler der det gjaldt viktige spørsmål om Spitsbergen og Grønland.
De siste årene
Med hans klartseende kreativitet og viten ble han også bestyrer og senere direktør for Norsk Sjøfartsmuseum i hele 16 år. Dette penset ham også inn på en krevende oppgave for Askerbygden. Da Asker kirke brant ned i 1878 hadde Otto Valstad og andre hjelpere berget ut et skrog av en skipsmodell. Det var et stort ønske om å få gjenskapt denne. Isachsen lot seg utfordre til denne oppgaven og spurte sin gamle venn Olaf Taarvig ved Marinens Hovedverft om assistanse. Til tross for daglig tvil og tidkrevende arbeid ble kirkeskipet rekonstruert. Det er det som henger i Asker Kirke den dag i dag.
En desemberdag i slutten av 1939 fikk vi høre sørgelige nyheter. Isachsen var død. Selv om vi visste at helsen ikke var den beste på slutten hadde vi likevel vanskelig for å forstå at vår nabo som vi tok som en selvfølge ikke var mer. De unge hadde mistet en eldre venn, en som forsto tonen. Det ble en trist innledning til et 1940 hvor vi kanskje nettopp hadde hatt bruk for en mann med Isachsens legning.