Kjeldearkiv:Hverdagsliv i Fet på tidlig 1900-tall
| ”Vi var ikke bortskjemt, nei.” | |
|---|---|
| Kjeldeinformasjon | |
| Navn: | Johan Stensby |
| Født: | 1893 |
| Død: | 1989 |
| Sted: | Fet |
| Tidsrom: | Fra omkring 1900. |
| Nedtegnet: | Publisert i Oslo og Akershus i manns minne. Daglegliv ved hundreårsskiftet. Oslo 1970. |
| Beskrivelse: | Skildring av hverdagslivet i Fet fra omkring 1900. |
| Viktig: | Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator. |
Johan Stensby (1893-1980) skrev denne minneteksten i forbindelse med Nasjonalforeningen for Folkehelsens landskonkurranse i 1964 der over 1500 personer over 70 år fra hele landet deltok. Oppgaven var å skrive minner fra barndom og ungdom. To av tekstene hans ble trykt i boka Oslo og Akershus i manns minne. Daglegliv ved hundreårsskiftet. Oslo 1970.
Da Stensby noen år senere publiserte minneteksten, føyde han innledningsvis til litt om oppveksten sin: «Ti år gammel begynte jeg å arbeide på sagbruk, og jeg arbeidet på sagbruket de dagene jeg ikke var på skolen - ja, det hendte sågar at jeg skoftet skolen en dag imellom og gikk på arbeidet for på den måten å få større lønning. Fikk nok litt kjeft av læreren, men det brydde vi oss ikke noe om. Lønna på sagbruket var 60 øre dagen for ti timers dag de to første årene. Arbeidstiden var fra kl. 6 morgen til 6 aften, og det var ikke akkurat noe puslearbeid vi hadde; en del av oss betjente noe så farlig som hvinende sirkelsagblader! Det fantes ikke noen slags rettslig beskyttelse, ingen arbeidervernlov. Men det var jo helt uvettig av voksne folk å sette guttunger på 10 -12 år for å håndtere sirkelsagblader. Men hellet fulgte oss, så jeg må si at lykken var bedre enn forstanden i den veien.»
Nedenfor følger teksten som sto på trykk i I manns minne i 1970:
«Vi var ikke bortskjemt, nei», sier Johan Stensbye fra Fet. Han vokste opp i et hjem der faren var arbeider, men moren ble sittende igjen som enke med en stor barneflokk da gutten var i femårsalderen.
Arbeidsforhold
Min far arbeidet på «Kølapålsens» sagbruk i Fetsund, og i 1898 fikk han sparken av Pålsen fordi han var ivrig venstremann. Venstrefolk var en torn i øyet på Kølapålsen. En annen arbeider ved sagbruket fikk sparken fordi han bygde seg et hus litt nært Pålsens hage, men på egen kjøpt grunn! Slike tilstander rådde i de «gode» gamle dager. Det er bra at det er en saga blott!
Da min far fikk sparken av «Kølapålsen» ved bruket i Fetsund, fikk han arbeid på et bruk i Strømmen. Dette bruket lå halvannen mil fra der vi bodde, men far gikk denne veien fram og tilbake morgen og kveld i to år. Siden fikk han leid et skarve rom der han arbeidet, men da var det min mor som overtok disse daglige «spaserturer» for å bære middagsmaten. Folk måtte ha middag midt på dagen før, ettersom arbeidstiden var så lang. Det var spesielle matspann man brukte, beregnet på suppe og ettermat. Spisebestikket var festet utenpå spannet, uten innpakning, for hygienen var jo ennå ikke oppfunnet.
Fra mitt tredje til mitt sjette år var dette bare hendelser, og livet gikk i lek og moro. Men så i mitt sjette år døde min far, og mor ble sittende alene igjen med en barneflokk på fem. Mor måtte på bygda og tjene til seg og ungene. Det fantes ingen stønad og ingen trygd av noe slag i den tid (1899). Enhver måtte sørge for seg selv. Mor gikk rundt på gardene og hos velstående familier og slet med klesvask og rengjøring for en ussel daglønn på 75 øre opp til en krone, og ungeflokken ble overlatt til sin egen skjebne fra klokken seks om morgenen til åtte-ni om kvelden. Barnehager, hjemmehjelp og slikt fantes jo ikke, men ingen klagde, det var som det skulle være.
Levevilkår
Maten var skral, men rikelig. Smør og nysilt melk var luksus. Sirup, separert melk til fem øre literen, vassgraut, vassvelling, sild og poteter var den vanlige menyen for fattigfolk. Brensel skaffet vi ved å stjele fra sagbruket om kvelden og om natta. Vi bar hjem hver bite på skuldrene og under armene.
Dårlig kledd skal det være visst vi var. Vi måtte låne klær av hverandre når vi skulle på skolen. Det var bra at vi ikke gikk alle på en dag. Lang vei hadde vi, ja, det fantes forresten ikke vei der vi gikk. Om vinteren vasset vi i snø til opp under armene i de verste snøfonnene. Vi gikk to dager i uka på folkeskolen. På det kaldeste av vinteren gikk de to eldste klassene tre dager for at minsteklassen skulle ha fri. Det var helt andre vintrer den gang enn det er nå. Trettifem og opp til førti grader forekom. Forfrosne ører, nese, kinn og føtter var en alminnelig foreteelse, men det gikk, det også. Vi var ikke bortskjemt, nei.
Fattigforstanderen i bygda var en skamplett for all sosial hjelp til gamle og syke. Jeg skal nevne et eksempel: I 1898 hadde vår nabo ligget alvorlig syk i lengre tid og hadde ikke en øre å kjøpe mat for. I ny og ne fikk han utlevert noen matsmuler av fattigforstanderen som var kjøpmann. Denne syke mannen bodde alene i en gammel, falleferdig rønne. Så en dag fikk han besøk av en nabo, og den syke mannen spurte naboen om han ville gå til fattigforstanderen og be om å få en hvetekake, for han hadde slik lyst på hvetekake. Joda, naboen drog til fattigforstanderen og bar fram sitt ærend. Blankt avslag var alt han fikk, men et alminnelig rugbrød kunne la seg høre, for dette var fem øre billigere, og hvetekake var altfor godt for syke fattigfolk etter fattigforstanderens mening. Ideelle forhold i de gode gamle dager, ikke sant? Dette var bare et eksempel av mange lignende.
Jeg husker godt da de første sosialister ble valgt inn i herredsstyret. Det var tre mann. Da ble det oppstyr. Tenk sosialister i herredsstyret. Det var noe så uhørt blant bøndene at de anså det for rene katastrofen. Uheldigvis ble det uår på avlingene den høsten, og sosialistene fikk skylda for det. En bonde uttrykte det slik: «Kan vi vente noe annet. Dette er en Guds vrede for at det er kommet sosialister i herredsstyret!» Stakkars enfoldighet, sier jeg.
Jeg husker godt at min far lagde ski den vinteren. Det var som oftest dårlig med arbeid da, og en var nødt til å finne på noe så en ikke svalt glugg i hjel. Det var to stykker om å lage disse skiene, og når det ble et passe kjelkelass, var det å spenne tauet over aksla og dra til Oslo for å få solgt skiene der. Det var drøye tre mil en vei. Skiene ble solgt for femti øre og opp til en krone paret etter størrelsen. En tikroning i uke var lønna for strevet, men det var de vel fornøyd med. Dette var bare gran- og furuski vel å merke, og verktøyet var bare en håndhøvel, et stemjern og øks. Verkstedet var dagligstuen, da vi ikke eide noe uthus.
Boligforhold
Iskalde, gisne gamle tømmerhus uten paneling ute eller inne, med en peis på kjøkkenet og et lite kammers med en sprukken feleovn der varmen gikk rett i pipa, det var vanlige «villaer» for arbeidsfolk. Det var noen som tapetserte veggene innvendig med gamle aviser, for på den måten å få det litt lunere. «Å fyre for kråka» er et gammelt uttrykk. Det stammer fra den tid jeg her har nevnt. Vi hadde ikke noe slikt på veggene, for vi hadde ikke råd til aviser. De som arbeidet ved Fetsund lenser, fikk Ørebladet gratis alle mann, for det var en avis med god høyreoppskrift. Ved en annen bedrift fikk de Norske Intelligenssedler, som var en venstreavis, og disse avisene ble altså tapeter på veggene hos mange fattigfolk. Det var store fuger mellom tømmerstokkene i veggene, og i disse fugene fløt rottene frem og tilbake så det ble en bulk i avisene der de fløy, til stor moro for oss ungene. Men vi fikk ikke lov å røre dem, for da ville «tapeten» bli spolert. Rottene var altså tabu.
Høvelflis og halm i sengene med musereir og lopper så det krydde, var ikke noe særsyn seksti-sytti år tilbake. Kakerlakker var mer sjeldne, men til gjengjeld i så store mengder der den opptrådte at den var en stor plage for beboerne. Det verste var at den la seg i all slags mat.
Ungeflokkene var store, så sengeplassene var også et kapittel for seg. Ti og tolv mennesker forekom i mange familier. Jo fattigere en var, jo flere unger. Det kom av det, sa noen forståsegpåere, at fattigfolk hadde for hardt sengeleie. At det er noe i det, tror jeg neppe. Det ble selvsagt trangt om plassen i disse store familiene. Noen lå på bordet, noen andføttes i sofabenker, og de aller minste ble plassert i kommodeskuffer og hvor det ellers en ledig plass. Men alle var fornøyd, ingen klagde. Bare moro alt i hop. Sunne og friske var alle.
Huset vi bodde i, var en gammel gissen tømmerstue, uten panel utvendig som innvendig. Kaffekjelen sto bunnfrossen i peisen om morgenen. Vi hadde bare en åpen peis på kjøkkenet, og der gikk varmen rett opp i pipa. I mine besteforeldres tid var det ofte mangel på fyrstikker, og da måtte en grave i glørne ned i peisen om kvelden så de skulle vare til morgenen. Ellers måtte de på bygda og låne varme så de fikk nørt opp igjen. Min bestemor fortalte oss om en slik tur hun måtte gjøre en grytidlig morgen. Det var femogtretti kuldegrader, og hun vasset i snø til knærne en halv mils vei. Det var glissent mellom husene den gang.
Vannspørsmålet var også et stort problem i gamle dager. Vi hadde en brønn tre hundre meter fra der vi bodde, men i tørkesomrer ble den tom, så vi måtte hente vann i Glomma, og der var godt og vel en kilometers vei. Da måtte en nok spare på vannet, ja. I den brønnen jeg nevnte, var det mange slags individer. Der var det frosk og «sprett», igler og firfisler og Gud vet hvor mange andre parasitter, men vannet var godt, det, bare en silte vekk de største dyra.
Kjøpmennene hadde stor makt den tiden jeg vokste opp. Ble du skyldig for mye på krita, slo kjøpmannen huset til tvangsauksjon uten pardong. Det var mange som mistet huset sitt på den måten, blant dem også min mor som satt igjen som enke med en stor barneflokk. Mor fikk noen varer på kreditt i stedets største matvarebutikk etter at min far var død. Hun lovte å betale på gjelden så snart hun så seg i stand til det, men kjøpmannen ville ha oppgjør straks, og følgen ble at huset gikk til tvangsauksjon og kommunen overtok det for slikk og ingenting. Gjelden var på 51 kroner. Kommunen ble eier av mange hus på denne måten, men de som mistet huset, fikk bo der for en rimelig husleie.
Det fantes ikke lege på stedet. I mitt sjette år fikk jeg armen ut av ledd under lek. To kraftige karer bar meg skiftevis på skuldrene til doktoren på Lillestrøm, og det var syv kilometer dit, sammenlagt fjorten kilometer. Biler fantes ikke, og siste tog var gått. Folk var hjelpsomme den gangen, og «skyssen» var gratis.
Bygdeoriginalene
Omstreifere og originaler var det mange av før i tiden. I den tiden jeg gikk på folkeskolen, støtte vi ofte på en eller annen original som gikk etter veien. Oppnavn hadde de alle sammen. Det var Seksskillingsskredderen, Lesar-Jens, Martin Baker, Hans Sautangen og flere til. Alle var originaler på forskjellig vis. Disse karene vandret fra bygd til bygd, og det forekom meg at de ikke hadde noe hjemsted. De overnattet hvor som helst etter veien hos gjestfrie folk, og gjestfrie var alle før i tiden. Mat og losji var gratis. De lå gjerne på gulvet i kjøkkenet. Folk ville nødig ha disse karene i senga, dertil var de for lusete. Det hendte ofte at en traff på slike omstreifere som satt på veikanten og lusket skjorta si. Lesar-Jens satt på snøbrauta i tretti graders kulde og renset skjorta si for uvedkommende gjester. Men Lesar-Jens var et kapittel for seg, han het egentlig Jens Kjellerholen og var fra Kjellerholen i Skedsmo, født av fattige foreldre. Hvordan han begynte sitt omstreiferliv, har få eller ingen nålevende noe greie på. Denne Lesar-Jens var rene geniet i forhold til andre omstreifere. Han kunne blitt den lærdeste professor om han hadde fått gå de nødvendige skoler. Han leste alt han kom over. Bibelen kunne han utenat fra perm til perm. En avis eller liten bok var bare blåbær for hans hukommelse. En gjennomlesning var nok for han til å huske hvert ord. Han hadde hjerne som ingen annen. Det var synd at en slik måtte gå etter veiene fordi han var født i fattigdom, men det var et stort handikap i gamle dager. Nå hviler han på Fet kirkegård med en flott bautastein over sin grav. «Reist av sambygdinger» er innskriften.
Disse omstreiferne var mange steder velsette gjester. Når en slik kom innom, ble det prat og det ble spurt nyheter. Omstreiferne var rene budstikka den gangen da folk ikke hadde råd til å holde aviser, så litt nytte gjorde de i alle fall. Martin Baker spådde været, og han skal ha vært en sikker værprofet. Han var vinterkledd om sommeren og sommerkledd om vinteren, så rart det høres. Om sommeren skulle han holde varmen ute med mye klær. Tre tykke vinterfrakker og sju hatter hadde han på seg i varmen, den ene utenpå den andre, og jammen så det ut som det virket etter hensikten. Han kunne gå i timevis i solsteken uten at varmen sjenerte han det minste. Hans Sautangen vandret hele sitt liv med to kolossalt lange og tykke bambus fiskestenger på nakken og prøvde fisken i alle sjøer og vann. Men så en vakker dag tok fiskinga slutt. Han kom farende helt vettskremt uten fiskestenger til nærmeste hus og fortalte at han hadde noe på kroken som lignet mer et menneske enn en fisk, så heretter ville han ikke ta sine hender i en fiskestang. Det han hadde på kroken, var en fisk som heter lake, den ligner mye på ålen. En slik fisk hadde Hans aldri sett før, og litt halvtullete som han var, skulle det lite til å sette fantasien i sving.