Kjeldearkiv:Jacob Nilsen Sandungen (Eikerminne 1963)

Jacob Nilsen Sandungen av Anna Dramdal

Gjengitt fra Eiker Historielags årbok Eikerminne 1963, s.45-46

(Side 45)
Langt inne på østsi-åsen ved Sandungen bodde omkring 1844 en mann som hette Jakob. Hans far var fra Lysaker ved Krogstadelven. Når han flyttet til Sandungen, eller når han er født har jeg aldri hørt, men på en budør i den gamle stua på Vrangla hadde han skjært inn navnet sitt: Jakob Nilsen Sandungen og Fingal Reiersen anno 1844. Det var gjort så fint som det skulle vært «trøkt», ble det fortalt. Han måtte da vært en fullt voksen mann, siden han hadde sin stesønn med.

Denne budøra var så lav og bred, at en måtte nesten krype for å komme igjennom. Da Vrangla-stua ble revet ned, ble budøra flyttet til Kulperstua ved «Langvandene», hvor den siden brant opp.

Jakob var gift med Gunnhild fra Numedal, hun hadde sin sønn Fingal fra før, men ingen barn med Jakob.

Denne Jakob var en tenksom mann, belest og flink til å skrive. Det var jo sjeldent i den tiden. Han hadde kuer og hest derinne, jaktet og fisket. I knipetak kjørte han høy fra bygda innover på vinterføre. Han tjente 1/2 daler dagen om han ikke bestilte noe større sa han. Han grov ut et trau, det var 12 shilling = 40 øre. Friheten var to mark = kr. 1.60 tilsammen 1/2 daler.

Det han jaktet og fisket, bar han eller kløvet til «Branes» eller Hokksund og solgte der.

Folk flest synes jo han var en underlig skrue, for han kunne ligge i timevis og kikke på øretten som gikk i stimer i bekken og tjernet. Han klekket ut fiskeyngel i trebøtter. Kom det folk på bekken om høsten jaget han dem vekk. I den tiden bodde det etterkommere av finner i Finnmarka, en av dem kom en dag med materiale og begynte å bygge båt i Sandungen. Jakob lot som han ikke så hverken mann eller båt. Men da båten lå der fin og ferdig tok han øksa si og kløvde

(Side 46)
den opp i småstykker og kastet stumpene til vanns. Slikt ville han ikke ha noe av i Sandungen.

En gang Nils Dokka lå i Dyping-dalen og hugg tømmer sa han til Jakob at det skulle vært moro og hatt med et knippe ørret hjem til helga, men det blåser så forferdelig at det nytter ikke å gå utpå i dag. Jo, det kunne vel bli en råd med det, mente Jakob. Med stort plunder fikk de satt ut et garn ved en fløtmyr, Jakob krabbet i land, og ga seg til å hoppe. Nå tenker jeg det er nok, sa han, og begynte å trekke opp garnet.

Nils fikk vending hjem den kvelden, han måtte bære fangsten i en sekk på ryggen.

En gang Jakob var i Hokksund traff han «Fiskefuten» som hadde fiskeyngel i sinkkasser. Da Jakob så det, sa han at det var skadelig for yngelen å ha dem i slike kasser. «Fiskefuten», ville ha greie på hvordan han kunne vite det, og hva han brukte å se med i vannet. Det skal jeg vise deg til vinteren, sa Jakob. Men da den andre ville ha nærmere greie på det, måtte Jakob ut med at han skar til to isstykker på en bestemt måte og brukte det. Det ble siden undersøkt, og det viste seg at han hadde rett i det og mye annet han sa.

Jakob ble senere en berømt mann her i bygdene og reiste som fiskeinspektør. Han fikk 500 daler, for å studere mer i Sverige og Danmark, men nøyde seg ikke med det, men reiste videre til Frankerland som gamle Fingal sa, da han fortalte det. Derute kom han i dårlig selskap og ble syk. Da han skulle reise hjem, måtte han be om reisepenger. Han fikk da avskjed som fiskeinspektør. Da han kom i tanke om at det satt en og ventet på ham, langt inne på skogen. Der hadde Gunhild ventet i 5 lange år.

Sønnen giftet seg, og Jakob hadde bygslet en plass, under nedre Dramdal, og satt opp en stue for ham. En søndag da Fingal og kona kom for å besøke sin mor, lå hun død i sengen. Da Jakob kom og fant døren stengt, gikk han til «Branes» og fikk arbeide på en sag. Men han besøkte ofte Nils Dokka. Der sto en sengebenk i bryggerhuskammerset. Når han kom slo han opp lokket og krabbet nedi — om morgenen lukket han igjen — gjestesengen var i orden til neste gang.

Jakob hadde mange damebekjentskaper, som var ivrige til å skrive, men han kunne visst ikke brydd seg stort om dem, for brevene slengte han igjen i Dokka og de ligger der og er leselige enda.

Han reiste til Sverige, men kom igjen og døde på «Ebeneser» sykehus i Fredrikstad.

Anna Dramdal.