glede vi har mottatt meddelel-
sen om at utvandrede leksværin-
ger har gått til dannelsen av et
Leksvik Bygdelag i Amerika.
Det gir oss en klar og utvety-
dig forestilling om heimbygda
ennu ikke er glemt av disse sønner
og døtre av Leksvik som
har funnet heimen sin ute på de
vide prærier. Det utvandrede
Leksvik minnes ennu bygda som
kanskje hverken var gavmild el-
ler blid, men tross alt var en
heim som det er umulig å glem-
me. Vi ser også av lagets lover
at denne følelse har besjelet for-
samlingen i Spring Grove i ful-
leste mål når de satte lagets for-
mål å virke for de tradisjoner
de hadde tatt med sig fra heim-
bygda samt støtte verdige tiltak
i Leksvik.
Det forteller at arven fra heim
bygda ikke er glemt, og at de
minnes den med takknemlighet
Vi tør tro at det nye lag fin-
ner arbeidsopgver nok. Leks-
viks kultur er rik og allsidig
tenk bare på dens sagnverdi,
dens dialekt og overleverings-
gene fra arbeidsliVet, jo, det er
nok å senke både sinn og tan-
ker i for den som vil og har
interesse.
Vi er sikker på å ha hele byg-
da bak når vi uttaler vår takk-
nemlighet til de kvinner og
menn som har stått bak dette
tiltak. Det er en fars og mors
takk og glede over barna som
syner at de ennu husker dem
som steller i det heimlige tun.
Men samtidig skal vi love
både dem som måtte ut og oss
selv at den tid snart skal være
bare et mørkt minne da heim-
bygda drev sine barn i eksil.
Leksvik skal for fremtiden gi
rum for alle som vil sette bu på
dens jord. Den er rik nok og
den er rummelig nok. Det eneste
som fattes er troen Og tilliten
til den heimlige jord og dens
rikdom.
Mens man skriver om bygde
laget i Amerika minnes man
uvilkårlig Burns vakre og enk-
le dikt som skildrer en høilen-
ders lengsel efter sin fødebygd:
