På Røstadbakken hever
sig op mot sky vårt kirkehus
der ordet altid lever
og står så trygt i stormens brus
Hvor Leksviks folk kan møtes
i takk og bønn til Gud
og sammen kan opglødes
med trøst av nådens bud.
Her våre fedres veier
sig samlet mangen gang,
og kraft i Gud å eie
var deres bønn og sang.
Ved høitid, helg vi samles
i kirken fra hver grend og gård.
Gud som er unges, gamles,
den beste venn på jord, vi får.
Her gjør han underverker,
vårt sinn han bøier ned,
vi kraft i ånden merker
og sjelen får Guds fred.
Når ordet grobunn finner
i hjerte sjel og sinn,
nytt liv i oss oprinner
og nåden lukkes inn.
Du kjære gamle kirke
til dig vårt barn vi bærer frem.
Der ord og vann vil virke
og gi det arv til faderhjem.
Når nådebordet dekkes
og der vi kneler ned,
ny kraft i OSS opvekkes
med lys til evighet.
Vi våre kjære senker
til malmens tunge slag
i gravens sorte lenker
til Guds basuners dag.
Vår grav er intet fengsel
skjønt tårer rant Og håpet brast.
Et ly fra livets trengsel,
et hvilested så lunt og fast.
Vi legger skjønne blommer
på våre kjæres grav
og ser mot evig sommer
til ham som livet gav.
Og korset er en stige
som peker op mot sky,
en bane til Guds rike
der evig vår vil gry.
Fra alteret Gud oss sier
Sæl den som bor i Herrens hus!
Fra den Gud aldri viker,
men løftet op fra jordens grus.
0, fader i det høie
Sign bygd og menighet!
Lær Oss i bot oss bøie
og vis oss miskunnhet
0, Jesus, vår forsoner
vær du på veien med!
Vi da med jubeltoner
vil knele for dig ned.
