Kjeldearkiv:Minner fra krigen 1940-1945 i Lillestrøm
I forbindelse med frigjøringsmarkeringen i 1995 ga Skedsmo kommune ut et hefte med minner fra krigsårene 1940-1945. Bidragsyterne var medlemmer i Lillestrøm historielag. Teksten nedenfor er skrevet av Reidun Glømmi.
Minner fra krigen 1940-45 i Lillestrøm.
Den 9. april om morgenen var jeg på veg til skolen da de tyske flyene kom inn over Lillestrøm for å bombe Kjeller. Det var mange store fly, og de bråkte forferdelig.
Vi hadde ikke TV den gangen, og å høre om krig på radioen var noe helt annet enn hva vi erfarte denne 9. april dette året. Vi hadde hørt om minelegging av norske fjorder i radioen kvelden før, men at dette skulle få så store konsekvenser, visste i hvert fall ikke vi barna.
Min mor hadde gått ned i vaskekjelleren tidlig denne morgenen for å vaske storvask, og vi hadde ikke hørt på radioen før vi gikk hjemmefra. Vi forsto imidlertid at dette kunne være farlig da flyene begynte å kaste bomber mot Kjeller. Bakken ristet voldsomt når bombene traff bakken. Det var bare å komme seg hjem igjen. Min mor var meget skeptisk til å begynne med, men hun forsto snart at det var brutt ut krig da vi satte på radioen. Vi fikk høre at kongefamilien og regjeringen hadde forlatt Oslo. Vi visste ikke da at kongefamilien med følge sto i undergangen på Lillestrøm stasjon under bombingen og ventet på å kunne reise videre med tog. Heldigvis visste ikke tyskerne det heller, for da kunne det gått riktig ille.
Kvelden før, den 8. april, hadde vi fulgt en tante som var på besøk, ned til jernbanestasjonen. Det var fortsatt fint sparkføre, og vi hadde kjørt henne med spark til stasjonen. Foran stasjonen sto mange norske soldater fra Kjeller oppmarsjert. De skulle over til Stavanger med tog. Senere fikk jeg høre at de var kommet opp på fjellet da de ble overrasket av tyske fly og måtte søke dekning. De kunne ikke gjøre noe fra eller til for å forsvare landet, for våpen og ammunisjon var sendt med et annet tog. De som bestemte på toppen, var vel heller ikke tilstrekkelig orientert om tyskernes disposisjoner og ventet vel ikke at angrepet skulle komme så snart.
Jeg husker godt vi satt og lyttet til radio om kvelden. Kveldsnytt var det viktig å få med seg både for liten og stor. Mine foreldre, som var såpass gamle at de hadde opplevd 1. verdenskrig, ble veldig alvorlige da vi fikk høre om angrepet på Tsjekkoslovakia og Polen, men fortsatt var det nok få som virkelig trodde at Norge skulle komme med i krigen.
Hele våren var det blitt oppfordret til innkjøp og lagring av matvarer. Hjemme ble det kjøpt opp en god del matvarer som vi hadde glede av så lenge krigen varte. Lageret var ikke noe en åpnet hver dag. Det ble ganske raskt etter krigsutbruddet rasjonering på de fleste varer. Rasjonene var knappe, og selv om en hadde rasjoneringskort, var det ikke alltid varer å få. En måtte holde seg underrettet om det var kommet varer til butikken og så var det å stille i kø tidlig om morgenen. Ofte rakk ikke lageret til alle, og mange måtte gå skuffet hjem etter timer i kø.
De som ikke hadde hatt anledning til å skaffe seg ekstra lager av matvarer, og kanskje heller ikke hadde jord de kunne dyrke grønnsaker eller poteter på, sultet mye. Hjemme hadde vi spadd opp hele gressplenen og dyrket nok poteter og grønnsaker til eget behov, og som regel hadde min mor noe å gi bort. Vi hadde også kaniner og villagris. Kaninene gikk det dårlig med, for min far greide ikke å ta livet av dem. Grisen var det lettere med, for da gikk en slakter rundt i husene og slaktet. Dette hjalp mye på matrasjonene, og min mor var veldig flink til å ta seg av all maten vi fikk av grisen. I tillegg til mat laget hun såpe av fettet i tarmene og kaustikksoda, som var fint å vaske tøy i. Hun var en ren tryllekunstner til å lage i stand og skaffe mat under krigen, og fikk selv en kålrabibiff til å smake godt.
Det som var vanskeligst for oss under krigen, var klær. Min tvillingsøster og jeg var tretten år da krigen begynte, og vokste selvsagt både i høyden og bredden. Alt ble for trangt og kort. Min mor skjøtte inn andre stoffer i liv og lagde nye avslutninger på skjørtet, men det var jo begrenset hvor lenge dette kunne holde. Hun strevet veldig, for hun ønsket fortsatt at vi skulle ga likt kledd, selv om jeg for lengst hadde begynt å protestere. Det ble farget ulltepper til nye kåper, og portierer ble nye skjørt og kjoler. Gamle strikkejakker og gensere ble rekket opp, og vi fikk fantasifulle nye utgaver i flere farger. Alle var jo like, og vi var veldig heldige som hadde en mor som var nevenyttig og hadde fantasi til å ta noe ut av det meste.
Et annet problem var å holde oss med hodeplagg. I begynnelsen av krigen var det veldig moderne med røde nisseluer, og vi var heldige som hadde dette fra før krigen. Det ble snart forbudt å gå med røde luer. Det ble oppfattet som demonstrasjon, noe det selvfølgelig også var, og vi kunne få stor straff om vi ble tatt. Nazistene beslagla de røde luene sa fort de fikk se en. Vi hadde noen iherdige nazister i nabolaget, som ikke bare tok våre røde luer, de tok også alle andre farger bare det var mørkt nok til at de kunne late som om de trodde de var røde. Vi kunne ikke gjøre noe med det, men det var et stort problem.
Skotøy var nesten umulig å oppdrive. Vi som stadig vokste måtte, om vi fikk tak i sko, kjøpe dem så store at de aldri passet. De kjippet strømpene i klumper under foten og var ikke alltid lette å få med seg. Vi fikk heldigvis hjelp av en skomaker som sydde et par beksømstøvler til oss, men da var krigen nesten over. Vi fikk også tresko og fiskeskinnsko. Fiskeskinnsskoene var gule og grå og slett ikke verst. De hadde leddet tresåle under, og bråkte noe ganske forferdelig når du gikk med dem, men de passet i hvert fall sånn noenlunde, og det var deilig.
Våren 1940 hadde vi fått nye sykler, noe vi hadde glede av under hele krigen. Vi kunne sykle til slektninger i Strømmen og Fet. Det var ikke lov å bruke tog eller buss så langt en ville, og det var ikke lov til å reise lenger med tog fra Lillestrøm enn til Fetsund stasjon uten spesiell tillatelse, og da var sykkelen god å ha. Vi syklet på besøk til familien i Fet, to ensomme gamle, som det var det fint å besøke. De visste ikke hva godt de skulle gjøre for disse tynne byonga, og det beste de hadde kom på bordet. Vi ble foret så vi var mette i flere dager, og hadde de noen egg eller annet til overs, fikk vi det med hjem.
Flere av mine venner hadde det ikke godt. Foreldrene hadde ikke «hamstret», og de hadde ikke egne tomter de kunne dyrke mat på. En venninne og jeg reiste flere turer på bygda for å prøve å få kjøpt noen poteter. Som regel kom vi hjem uten en eneste potet. Heldigvis hadde mor utstyrt oss med mat og saftflaske, sa vi led ingen nød på turen, men det var trist å reise så langt som til Eidsvoll, Sørum og Aurskog uten at vi hadde noe med oss hjem. Enda er jeg sint på de bøndene som ikke kunne avse noe til to ungjenter som prøvde å skaffe mat til familien. Vi gikk ikke og ba om å få kjøpe poteter for moro skyld, men feilen var at vi ikke hadde noe å bytte med. Vi hørte om mange som fikk byttet til seg varer fra bøndene om de bare hadde noe å tilby til gjengjeld.