Kjeldearkiv:Minner fra krigen 1940-1945 i Lillestrøm: Hvordan mat- og klærproblemet ble løst.

Dette er en gjengivelse av en artikkel eller del av artikkel som i ettertid er blitt lagt ut på Nettbiblioteket. Lokalhistoriewiki dupliserer som hovedregel ikke lenger tekster fra Nettbiblioteket, men oppfordrer i stedet til å bruke sitater og lenker.

I forbindelse med frigjøringsmarkeringen i 1995 ga Skedsmo kommune ut et hefte med minner fra krigsårene 1940-1945. Bidragsyterne var medlemmer i Lillestrøm historielag. Teksten nedenfor er skrevet av Gerd Wennevold.

Hvordan man løste mat- og klærproblemet.

Det var meget urolige tider ute i Europa i 1939. Russland marsjerte inn i Finnland. Dette var opptakten til "Vinterkrigen".

15. mars 1939 marsjerte Tyskland inn i Tsjekkoslovakia. De nøyde seg ikke med dette landet men fortsatte inn i Polen 1.9.1939. Denne dagen husker jeg meget godt. Det var store oppslag i alle aviser. Min mor hadde opplevd 1. verdenskrig. Hun fikk et barn i 1914, og jeg som nr. 2 ble født i 1918.

Kona som bodde i 2. etg. hos oss og min mor satt i haven. De snakket om hvor vanskelig det hadde vært å få kjøpt forskjellige ting under 1. verdenskrig, og som husmødre flest var de opptatt av om det ble mat nok å få om krigen fortsatte.

De nærmeste dagene etter 1. sept. begynte avisene å fortelle om hamstring av bl.a. hvetemel, kaffe og sukker m.m. Det ble oppfordret til at familiene skulle forsøke å legge seg opp et kriselager av matvarer i tilfelle krig. Kommunen oppnevnte en krisenemnd. Den skulle ha møter hver dag og ta alle avgjørelser vedrørende den kommunale forvaltningen. Rådet bestemte i første møte at familieforsørgere som fikk hjelp fra forsorgen,skulle få kr. 30,- i uken og enslige kr. 20,-. Dette gjaldt også for pensjonistene med dårlig økonomi.

Det viste seg snart at urolighetene også skulle ramme Norge og oss på Lillestrøm. Den 9. april i 1940 ble Kjeller bombet, og mange steder i Norge ble tyske troppestyrker ilandsatt. Allerede om formiddagen marsjerte tyske tropper inn i Oslo. Krigen i Norge var et faktum.

Ettersom krigen skred frem, ble det vanskelig å få tak i mat og klær, og det ble rasjonering på mange ting. Det kom stadig forordninger fra tyskerne om hvordan sivilbefolkningen skulle forholde seg. De trengte jo arbeidsfolk til å produsere ting de trengte til krigføringen sin og begynte å innkalle sivile til tjeneste. De første som ble innkalt, var arbeidsløse og ungdom, som regel studenter. Mange unge fra Lillestrøm ble sendt på vedhogst til Rakeie og Ovlien i Årnesskogene.

Jeg sto i forretning på den tiden. Da det ble lite varer, ble det bestemt at forretningen kun skulle beholde et visst antall ansatte og resten skulle sendes til arbeidstjeneste for tyskerne. For åunngå å bli sendt på arbeidstjeneste fikk jeg gjennom bekjente en stilling i forsyningsnemnda i Lillestrøm i 1942. Mitt arbeid besto i å telle de merkene forretningene sendte inn til forsyningsnemnda en gang i måneden og skrive ut anvisning på matvarer til kjøpmennene. Det var selvsagt stor pågang fra disse om å få anvisningene raskest mulig da det hendte at lagrene var tomme for varer. Vi satt ofte overtid til langt på natt når det skulle være ny kortutdeling. Alle kort og anvisninger måtte stemples med Forsyningsnemndas stempel, og dette måtte være korrekt. Hvis et kort manglet stempel, kunne vedkommende som var så uheldig å få kortet bli arrestert for å ha stjålet kortet.

Dette er hva jeg husker var rasjonert, og som vi måtte ha kort for å få kjøpt:

• Bekledningskort for menn, kvinner, barn under 1 år, barn fra 1- 3 år og barn fra 3- 14 år.
• Strømpekort for barn fra 1-3 år, barn fra 3- 14 år, kvinner over 14 år og kvinner over 18 år.
• Anvisning på tekstilvarer/utstyrsvarekort: Gardiner, vattepper m.m. som måtte søkes om.
• Ekstrakort/tekstilkort: Dette ble kunngjort, og det ble klippet merker på tekstilkortet.
• Skotøykort for voksne og barn.
• Rasjoneringskort for matvarer, født før 1937, etter 1937.
• Rasjoneringskort for sjokolade og kakao.
• Tobakkskort: Kun til voksne som var kunder før krigen. Det ble stor pågang fra kunder om å få kort.

En ting var at man fikk utdelt rasjoneringskort, en annen at det var knapphet på varer og at en ikke bestandig fikk varene selv om en hadde gyldige merker. Det oppsto derfor lange køer utenfor butikkene når det ryktes at de hadde fått ny forsyning av varer.

Særlig var det vanskelig med matvarer. Kjøtt og fisk var nesten ikke a oppdrive. Sommeren 1941 dannet det seg store køer foran meieriet, noe folk ikke hadde sett siden første verdenskrig. Sommeren hadde vært tørr og beitet dårlig, og mange dyr måtte slaktes. Meieriet fikk ikke halvparten av den melken de pleide selge, dermed var melkerasjoneringen et faktum. I begynnelsen var rasjonene rikelige. Barn under 5 år fikk 0,81 nysilt melk pr. dag, og barn mellom 5 og 15 år fikk 1 liter. Voksne fikk 0,5 liter, og skummet melk var fritt salg. Disse melkerasjonene ble snart satt betraktelig ned. Skolelegen fant ut at 13,3% av skolebarna var underernærte i 1943-44, et tall som steg til 13.8% året etter. Disse barna fikk tilleggsrasjoner.

Mange mennesker hadde vanskeligheter med å skaffe seg mat, og det ble opprettet suppestasjoner. Denne var det Røde Kors som var ansvarlig for, og de kokte suppe av havregryn og skummet melk. Den ble solgt for kr. 0,25 for literen pluss ett brødmerke. Fra 1943 fikk Røde Kors kontakt med Svenska Norgeshjelpen, og den begynte å dele ut suppe og andre matvarer. Først gikk hjelpen kun til l50 undervektige barn, men ble senere utvidet. Tidlig i 1944 omfattet hjelpen alle skolebarn og 700 gamle. Røde Kors fikk også gavepakker fra Sverige og Danmark. Det var vesentlig klær og sko, og disse ble fordelt blant barna.

Rasjoneringskortene for klær og skotøy hjalp ikke stort da det ikke var noe å få kjøpt. Skreddere og sydamer sydde om gammelt tøy og skomakerne lappet gammelt skotøy. I 1943 fikk en skraphandler konsesjon på å motta gamle filler mot klesmerker. I 1944 bevilget kommunen kr. 1600 til opprettelse av en innleveringssentral for skotøy. Sentralen skulle sende skotøyet videre til skotøyfabrikker i Oslo for å få det reparert der.

Matmangelen var prekær, og jordstyret fikk som oppgave å dele ut jordstykker – parseller – så folk kunne dyrke sine egne poteter og grønnsaker. Folk begynte å holde høner og kaniner og griseholdet økte stort. I 1941 var det 570 griser i kommunen, og dette økte til 730 i 1943. De som hadde griser, måtte levere inn noe som ble kalt «griseskjema» når de hadde slaktet grisen. Disse fikk da mindre kjøttrasjoner ved neste kortutdeling. Før jul i 1944 ble det slaktet 1200 griser i Lillestrøm. Dette var norgesrekord for et så lite sted.