Kjeldearkiv:Nissemøte i Tallberg-skogen

Nissemøte i Tallberg-skogen

En stor flyttblokk fra siste istid kan få fantasien til å løpe. Det gjorde den i alle fall for Rudolf Øiseth som laget boka "Trollhistorier II" i 1943.

Inspirert av de store steinene - flyttblokkene - i Tallberg-åsen mellom Østensjøvannet og Manglerud, skrev og illustrerte Øiseth historien om Per og Arnt som oppdager en litt spesiell aktivitet i åsen, her var det både nisser og troll! Slik lød historien:

Det kaklet og skvaldret innunder berghammeren i Talberg-åsen ved Østensjøvannet. Vesle Per Moen gikk forbi der om kvelden i tussmørket, med fiskestang og seks åborer på en fiskehank. Han hadde vært nede en liten tur og fisket med mark, men hadde ikke fått bitt. Derimot fikk han de åtte åborene i den heimelagede rusen sin, som far hadde hjulpet ham med i vinter. Han hadde forresten fått bra med fisk i den; her i våres fikk han til og med en gjedde på seks kilo i leiketia, og da hadde han bør heim. Sporden sopte bakken da han gikk bekken oppover mot Smedberg. Han gikk storvegen, ikke akkurat for å vise seg fram, men --. Han brukte ellers gå om Ryenlåven og skogsnaret langs havna. Litt lettere var det kanskje; men folk hadde ikke vondt av å se hvem det var som gikk her med såpass fisk! Per kom i tanker om den skvaldringa han hadde hørt under Talbergåsen rett som det var, og lurte på om han ikke skulle se litt nøyere på det i morgen. Hvis det ikke ble ett eller annet ærend da. Hu mor hadde ymtet frampå om at han fikk se å komme seg til tannlægen; men det var noe ordentlig erketull, syntes Per. Det hastet vel ikke sån, også nå i ferien! Per gikk i sine egne tanker langs hagegjerdet heime, og kvakk til da en rund tingest rullet over vegen foran bena hans. En skadefro latter inne fra hagen fortalte hvem det var; han Arnt naturligvis, bror hans. Han hadde sett ham komme og kunne ikke dy seg for å prøve apestrekene sine igjen - en hyssing med en filletull som han dro over vegen. Han var nettopp ferdig med kaninforingen og var straks frampå med en strek. Han skulle nok få det igjen med renter. Da guttene var kommet til ro på kammerset, fortalte Per om den skvaldringa nede ved Talberg-åsen, og så ble de enige om å undersøke dette i morgen. . Det ruslet og tasset nede på kjøkkenet. Per våknet ved at solen stakk ham i ansiktet. Han dultet borti Arnt, og klærne kom på i en fart. De red på gelenderet ned i kjøkkenet, hvor to tallerkener havregrøt ventet. Da maten var godt og vel unnagjort, føk de på dør. Kaninstellet og vannbæringen til mor gikk. unna i en fart, og så bar det av gårde med fisketang og markboks. De tok snarvegen over jordet og ned på vannet. Han Per pekte opp der hvor han hadde hørt spetaklet, og Arnt mente at det sikkert måtte være nisser og troll oppunder hellen der. Den store grana brukte de antagelig til å klatre opp og ned i; den sto bare en meter eller så fra hellen.

En nisse klatret opp grana

Dagen begynte så smått å helle, da Per kastet et blikk oppover mot berghellen. Han trodde ikke sine egne øyne da han fikk se en liten kall med rød topplue klatre oppover grana og bli borte bak berghellen der oppe. Begge guttene fikk opp snørene i en fart, tullet dem om toppen på fiskestengene og fikk det travelt. De brøt seg veg gjennom sivet og bortover mot grana, satte fiskestengene fra seg og entret oppover samme veg som nissen hadde brukt. . De så nå tydelig at de store grenene var slitt i barken hele vegen oppover. Nå var Per oppe og svang seg inn på berghyllen med Arnt i helene. De listet seg på tå rundt og undersøkte, men fant ikke noe som kunne tyde på inngang til noen hule før Arnt tilfeldigvis støttet seg til et utspring i fjellet og kikket ut over kanten. Han merket da at utspringet ga etter, og det åpnet seg en dør i fjellet. De listet seg innenfor og kom inn i en mørk gang. Nå hørte de det skravlet og pratet rett innenfor. Det lyste gjennom et lite hull, hvor det var falt ut en stein. Per listet seg bort og kikket gjennom hullet. Han så inn i et stort rum med en stor steinhelle midt på gulvet, og oppe på steinhellen sto en tykkmavet, liten nisse med rød topplue og stort, hvitt skjegg. Han talte og fektet med armene til en hel forsamling av små nisser, som satt rundt på stein og stubber og lyttet spent. Per vinket på Arnt, som gikk rundt i gangen og snuste og speidet, og begge to klemte ansiktet inn til hullet for å se bedre.

Abildsønissen, Lambertseternissen, Ulsrudnissen, Langerudnissen, Bogerudnissen og Ryennissen

De skjønte straks at han som sto på bordet, var selveste husnissen under fjøset på Abildsøgården. Han de hadde sett klatre opp grana like før dem, satt også der. Det var Lambertseter-nissen. Han kom sist; for han hadde så lang veg å gå. Guttene lyttet så ørene flagret, og nå fikk de rede på hva grunnen var til denne sammenkomsten. Ulsrudnissen hadde hørt ymt om at grana som de hadde brukt som elevator opp til hulen sin, skulle hogges. Ja, hele krattskogen nedenfor skulle raseres, og det syntes de ikke det var noen mening i. «Jeg lover herved på forsamlingens vegne,» sa Bogerudnissen, «at den som kan hjelpe oss så grana vår blir spart, skal vi hjelpe så lenge han lever, bare han banker tre ganger på den store, søndre rullesteinen her borte i åsen vår.» Alle de andre nissene klappet begeistret i hendene. Men så spurte Langerudnissen: «Hvem skal ordne og greie med dette, så møtestedet vårt ikke blir oppdaget?» Per og Arnt sto som på nåler, og Per hvisket: «Skal vi gå inn og tilby oss å prøve å hjelpe dem?» «Ja,» sa Arnt, «du får gå først inn.» For Per var støtt den som skulle til pers. Den høyrøstede diskusjon innenfor stoppet brått da Per banket på døren og gikk inn med Arnt i helene og luen i hånden. «God kveld, og signe møtet!» hilste de. De hadde nok kommet i skade for å lytte - og ville gjerne få lov å hjelpe dem, hvis råd var. Nissene ble nok litt forundret da guttene kom inn; men da de hørte at de skulle hjelpe dem, ble de så glade at de hoppet og danset og kastet toppluene sine i taket. Ryen-nissen sa at han ofte hadde sett dem på fisking her ved vannet når han lå i høysekken til «Brona» ved torvkjøringa her. Det var nemlig han som sørget for at Brona så så fet og spenstig ut; for han tok gjerne med en ekstra høydott og en klype havre når Brona skulle ut. «Jeg kjenner dere som to greie og snille gutter,» sa han, «og vil dere hjelpe oss med dette, så skal dere leve sorgløst hele deres liv; for vi nisser glemmer aldri sånt»

Nissene gjorde gjengjeld

De fulgte guttene ned og sa adjø til dem - og velkommen igjen. Per og Arnt trasket pratende i veg heimover og ble enige om å snakke med dem som eide grana morgenen etter; for nå var det alt blitt mørkt. Da de gikk forbi Ryenlåven, stakk en liten nisse fram og sa: «Dere behøver ikke stelle kaninene deres i kveld gutter - og ta vel vare på det dere finner under hodeputa!» Per og Arnt var ikke sene om å kikke bortom kaninburet da de kom heim. Jo, riktig nok: Alle burene var strødd med sagflis og kaninene ivrig opptatt med store gulrøtter og kløvergress. Men begeistringen kjente nesten ikke grenser da de under hodeputa fant hver sin fine slirekniv med sølvskaft og sølvslire! Guttene sov nesten ikke den natten, og om morgenen stakk de bortom Manglerudgården og framla ærendet sitt. Jo da, hvis det var slik sakene sto, så skulle grana bli spart den. Det var sikkert det; for mannen hadde da lagt merke til at Brona hadde en som stelte seg, og det ville vel være galt å nekte en så god stallkar som Manglerudnissen en tjeneste igjen! Og guttene på sin side lovet å hjelpe til med potetopptaingen. De sprang så meget de orket bort til den store, søndre rullesteinen og banket tre ganger med en stokk. Ikke før hadde de banket siste slaget, så dukket det opp små nissemenn fra alle kanter. De spurte og grov, og da de fikk høre at grana deres ble spart, visste de ikke hva godt de skulle gjøre guttene. De kom fram med hver sin gave. Per og Arnt fikk hvert sitt armbåndsur, kurver med alle slags bær og mye annet rart. «Her nede ved Østensjøvannet,» sa Abildsønissen, «skal dere bestandig få den fisken dere behøver når dere fisker her, og vil dere oss noe, banker dere bare tre ganger på den søndre rullesteinen. Men husk det, ikke den nordre; for der bor Talbergtrollet!» Guttene takket og bega seg heim med armene fulle av gaver, mens nissene ropte tre ganger tre hurra! Men ingen steder fantes større og fetere kaniner enn hos Per og Arnt etter den dagen, og mor undret seg over guttene sine; for vannbøttene var stadig fulle, og ute i vedskålen så det ut som det ble mer og mer ved etter som hun brukte av den. Men hun la aldri merke til noen småkaller med røde toppluer som forsvant rundt hushjørnet om kvelden!

Kilder

• Pedersen, Gunnar: B.3: Aktuell historie III : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2009. 150 s. Utg. Frie fuglers forlag. ISBN 978-82-995415-5-8. S. 143: Nissemøte i Tallberg-skogen.

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 305 den 15.11.2004. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.