Kjeldearkiv:Oppvekst på Sinsen - Ferier (Erik Skaudal)
av Erik Skaudal.
Min familie var nok av de med bedre råd og det ga kanskje særlig utslag i feriene. Vi slapp hjemmesomre og feriekolonier som mange av de andre var på, og kom hjem med de verste skrekkhistorier fra. Vi hadde alltid lang ferie, hvor vi stort sett leide rom hos familier ett eller annet sted på kysten, i femtiårene stort sett i Lillesand som var det store ferieparadiset. Sammen med vennefamilie gjerne seks uker, far i vennefamilien var proff innen tegneserier i aviser og kunne sitte på feriestedet og tegne og sende inn, en av seriene går faktisk fortsatt i uendelige repriser i en av våre morgenaviser. Han sto mye ute og malte med kunstnerisk korrekt brun alpelue. Tegning under instruksjon. Vi leide robåt hos en underlig og spesiell søskenflokk på 7 personer ved navn Kvivik, som kom fra Nord-Norge og må ha bodd usedvanlig trangt i et minihus ved kaia. Hos oss gikk de bare under navnet kvivikingene. Når jeg om høsten skulle skrive stil om sommerferien, skrev jeg at vi leide båt av noen kvivikinger, og frøken undret fælt på hva slags folkeslag det var. Båten var i flittig bruk: holmeturer om dagen. fiske med bånnsnøre i Ålebekkbukta om kvelden. Tone. Miki og Susan. Personer og omgivelser kunne tilpasses leken. Tones far ble naturlig nok oberst Brown, og min far Windy. Måkene som alltid kretset over, var selvfølgelig general Rudiz’ bombefly, uten hensyn til (eller muligens kunnskap om) at fly var lite utbredt i hans glansdager rundt 1860. For ulykkelige som er født for sent til å ha opplevd Vill Vest skal opplyses at vedkommende Rudiz var en meksikansk opprørsgeneral som slåss mot de tapre amerikanske rangers’ene. At de sistnevnte var heltene, var en selvfølge. Politiske analyser om imperialisme og USAs rolle i Latin-Amerika hadde neppe nådd selv den voksne del av befolkningen, og i hvert fall ikke barna.
Flaskemelken hadde ennå ikke nådd Lillesand. Vi måtte på meieriet og handle melk i spann. Meieriet tiltalte meg lite med sin stramme og i min kresne nese ekle lukt. Jeg må ha grunnet mye på hvorfor, og konkluderte i alle fall med at det måtte skyldes at det var kumelk de solgte, og ikke Oslomelken jeg var vant til. I alle fall bestemte jeg meg for at kumelk var uakseptabelt, og nektet bestemt og konsekvent å drikke skvipet. Dette ble nok et problem, helt til foreldrene mine en dag gledesstrålende kunne fortelle at det var flere oslobarn der som hadde det som meg, og at det derfor var satt opp en daglig rute slik at det kom en bil fra Oslo hver morgen med oslomelk. Da jeg fikk smake den, var det jo noe helt annet enn den ekle kumelken jeg hadde måttet drikke til da. Etter det gikk melken ned uten problemer, og alle sorger var slukket. Jeg var jo veldig interessert i å få se denne bilen, og det var litt leit at det av en eller annen grunn aldri passet at jeg kunne være med og se når den kom med oslomelken
Reisen til/fra Lillesand var en opplevelse i seg selv. Som regel gikk det med tog til Herefoss, og buss i krakilsk fart derfra på smale og svingete veier. Den store opplevelsen var likevel de to eller tre gangene vi reiste ned med rutebåt. Det eksisterte faktisk en kystrute som må ha gått til et stykke inn på 60-tallet. Det var en strålende tur, at den brukte 23 timer til Lillesand og hadde lange stopp i kystbyer som Risør og Tvedestrand, var jo bare et stort pluss. På en av turene husker jeg oppmerksomheten om en dame i divastil som tilbragte store deler av reisen i en fluktstol med dekkende solbriller, det var Aase Bye. Mannen hennes, redaktør Trygve Hoff i Farmand, var også med, vi barna syntes det var kjempegøy da vi lå i kahytten og ropte ”Skib Ohoi” og han kom for å høre hva det var.
Ellers husker jeg særlig Åros 1955, den store varme sommeren på femtitallet. Vi bodde i et særdeles morsomt og spennende kråkeslott, og det var den sommeren jeg lærte å svømme. Far kom (utover de tre ukene han hadde ferie) jevnlig på lørdag ettermiddag (i familiefirmaet var det ikke snakk om full eller roterende lørdagsfri selv om de må ha hatt all verdens mulighet), vi hadde beskjed om å møte ham på bussholdeplassen med badebuksa så han kunne hoppe rett i havet. Husker fortsatt den badebuksa: mørkerød, så ut til å være av ull og som den var produsert i 1937.
Utover Lillesandsomrene var vi én sommer på Son og tre på Hvaler. Fra 1959 husker jeg en replikkveksling på butikken hvor en Oslogjest nyss ankommet Kirkøy spurte om de også der hadde fått pappmelk, og fikk til svar at de ikke hadde fått flaskemelk ennå. Det må bety at jeg også den sommeren drakk kumelk, uten at jeg kan huske verken å ha fått varig men eller reagert spesielt negativt. Det må videre bety at kumelken i løpet av noen få år må ha nådd samme kvalitetsnivå som oslomelken. Vi var flere ganger på bygdekinoen som må hatt noe alderdommelig avspillingsutstyr, for en vanlig spillefilm måtte de spole om to ganger og ha relativt lange pauser. I og for seg var det greit, da kunne vi gå ut og spise av herlige morelltrær utenfor.
Et desidert høydepunkt var en dag vi tok det som den gang var en rutebåt mellom Skjærhalden og Strømstad. Jeg husker ennå den berusende følelsen da vi passerte en holme med et hus og en flaggstang hvor det svenske flagget vaiet, og jeg skjønte at jeg var i utlandet for første gang. Noe stort og mytologisk var det i det hele tatt å dra til Sverige på shopping for de som hadde muligheten, stort sett de som hadde bil eller kunne bli med noen som hadde det.. Det var spennende – og noe å komme hjem og fortelle om – bare å ha vært i utlandet, med et annet språk, og med alle varene som fortsatt ikke hadde funnet veien til Norge. Det må ha vært mange av dem, men den jeg av en eller annen grunn husker som det store kultproduktet, var hermetisk ananas. Et annet var Wrigley tyggegummi, som ennå ikke var å få i Norge på mange år. Det er mulig det egentlig knyttet seg til amerikapakkene, som ennå var et fenomen og et begrep, særlig for de som hadde forbindelser der borte som tilgodeså slekt i hjemlandet.
Et sommerfenomen som nå er forsvunnet, var Aftenpostens svømmepike. Et fast innslag i de mest typiske ferieukene var en ung, kvinnelig representant for avisen som besøkte populære badestrender (uten varsel hvor hun slo til neste gang), og hvor leserne skulle gjenkjenne henne på bakgrunn av signalement i avisen. Når hun gikk uti vannet, gjaldt det å være først og slå henne på skulderen og spørre: ” Er De (man var selvfølgelig ikke dus) Aftenpostens svømmepike?”, og kunne heve premien på kr. 25, som ikke var et ubetydelig beløp den gang.
Vi var også på påskeferier enkelte år: Ett år på et pensjonat på Jaren, hvor vertskapet ved bestillingen spurte om det gjorde noe at de hadde et par søte hunder. Når vi kom dit, viste det seg å være et hundepensjonat med menneskepensjon som binæring, og ca. tredve pudler som valset omkring overalt. Men alt i alt var det stas, særlig fordi fem av dem var nyfødte… Senere var vi et par påsker på et mer avansert sted, Svendsrud opp mot Sjusjøen. De største og beste minnene er knyttet til påskeskirennet – og ikke minst muligheten vi barna hadde for å skrive brus på rommet når vi slapp å bli med de voksne på dagens skitur.