Kjeldearkiv:Oppvekst på Sinsen - Idretten på Sinsen på 1950-tallet (Jan Foyn)
Oppvekst på Sinsen - Idretten på Sinsen på 1950-tallet
av Jan Foyn.
Og hvorfor idretten ble en del av meg
For mange av oss som vokste opp på Sinsen, fikk idretten tidlig en plass i hverdagen vår. Det var trangt om plassen inne i leilighetene mens ute var det mange uteområder og mange kamerater. Vi hadde fine løkker for ballspill om sommeren, mens vinterstid kunne vi ake, gå på ski eller skøyter med og uten kølle. Det var ikke alltid vi hadde en fotball å spille med. Da kunne vi spille Slåball, leke Vippe Pinne eller Gjemsel. Men fikk en av gutta ball, ble han midtpunkt, for da kunne vi spille fotball. Da var vi plutselig mange sammen som kunne holde på timesvis. Dette skapte tidlig et sosialt samhold og vennskap med gutter fra andre blokker. Leken med ball ga utløp for mye energi og bygde varig vennskap selvom det var aldersforskjeller. Det var ferdighetene som bestemte mye om å være en del av og bli akseptert i flokken dengang.
Min første sportsopplevelse
Da jeg var 3 1/2 åring skulle jeg bli skihopper. I følge storebror, så han idrettstalentet mitt allerede da jeg var 3 år. Hoppbakken lå klar i Torshovdalen. Den lå på knausen, rett ved der Rødstua i sin tid sto. Vinteren var som vintere dengang var, det var godt med snø. Akkurat denne dagen var det skihopp som gjaldt. Historien var egentlig slik at storebror hadde fått beskjed av mor om å passe lillebror og ta med han på ski. Det var vaskedag i bryggerhuset. Da var mor opptatt stort sett hele dagen med storvask for en hel måned. Vaskeriet ble fordelt blant alle leilighetene i blokka, 60 i alt. (Blokka vår besto av 4 oppganger med 5 etasjer og det bodde 3 familier i hver etasje). Tilbake til hoppdagen. Storebror hadde tenkt lenge på å lage skihopper av lillebror. Men han hadde ingen tanker om å fortelle det til andre, i allefall ikke til mor.
Fortsatt husker jeg denne dagen godt. Jeg sto på platået i ovarennet og ventet på tur. Det var et par større gutter foran meg, og det var bare å vente på min tur. Da lærte vi køkultur. Så var det meg. Storebror vinket klart, og jeg skjøv de små skiene ut mot ovarennet , utover kanten. Men innen jeg nådde overgangen på hoppet, stupte jeg på trynet forover og ”fløy” gråtende utfor hoppet, mens storebror fulgte entusiastisk med. Hoppet, eller mageplasket kunne det vel heller kalles, målte vel ca 2 meter. Men det jeg husker best og som storebror og jeg har ledd mye av opp gjennom årene, var hans korte og mandige ordre: «Slutt å grine, kom deg opp igjen og prøv på nytt». For skihopper skulle jeg bli.
Jeg tror storebror ga opp etter 3 forsøk på å få skihopper ut av meg den dagen. Men jeg var fanget av utfordringene som idretten gir en aktiv guttepjokk.
Og det fortsatte med årene på Jordet, idrettsplassen mellom Sinsen Folkeskole og Sinsen Høyere Skole. Der møtte vi opp sommerstid for å spille fotball, vinterstid var det skøyter og etter hvert ishockey. Noen jenter gikk på kunstløp, som vi sa. Vi lærte oss tidlig å organisere oss, å dele oss inn i lag. Det hadde vi sett at de store gutta gjorde. Ut av gruppa valgte hver lagleder annenhvergang hvem han ville ha med på laget. I tidlig alder lærte vi oss at å ble du valgt ut sist, ble du ansett for å være dårligst. Det ga oss motivasjon for å trene mer, for å være sist i flokken likte de fleste av oss dårlig. En ubarmhjertig, men en helt naturlig form for laguttak for oss dengang både sommer og vinter. Da vi var rundt 8 år, var flere av oss så sammensveiset at det falt helt naturlig å ha et eget fotballag, og Tempo Sportsklubb ble stiftet. Vi var 11 gutter. Bjørn Erik var drivkraften og naturlig formann, og jeg ble kasserer. Han var ikke den største fotballspilleren, for det var Monty, eller Svein Erik som han hette. Men Bjørn Erik var organisatoren og et par år eldre. Han var med i Godttemplar og skjønte hvordan en klubb skulle fungere. Han var musikkinteressert og foreslo klubbsang. Han hadde også klubbkontakter fra sommerferiene sine på Nesodden. Han introduserte oss for en tilsvarende gjeng fra Lakkegata, der de fleste spilte fotball i Star. Vi møttes en dag til kamp på Ekeberg kl 1600, før de organiserte kampene startet. Vi hadde anskaffet flotte blå drakter som vi hadde spart til. På de ukentlige medlemsmøtene betalte vi kontingent, 10 øre pr gang. I tillegg holdt vi Bingo med salg av bingobrett som også kostet 10 øre stk. Klubbmøtene gikk på omgang. Det var best å holde møter hos dem som hadde 3 roms leilighet. Der var det som regel et eget gutterom å holde møtet i, fremfor på kjøkkenet i en 2 roms leilighet. Jeg var en av få som bodde i en 3 roms leilighet, og da ble det ofte møter hos oss. Far var så imponert over tiltaket at hver vi gang vi var hos oss, sponset han premiene til Bingoen, som regel sjokolade og karameller for et par kroner. Han likte seg godt når han hørte åpningen på møtene våre, da vi istemte med Tempo sangen, på melodien Tordenskiold. «Tempo Sportsklubb det er laget, som kan hamle opp i faget, blide fjes og fotballbein, det er Tempoguttas tegn» Far hadde minner fra egen oppvekst på Majorstua der det dengang var flere gatelag.
På vinteren ble Jordet islagt. Da ble det ishockeylag. Puck og kølle var sporten fremfor noen, ikke bandy som ble spilt i andre deler av byen. De samme reglene gjaldt her når vi skulle velge lag. De to beste i gruppa valgte laget, annehvergang . Utstyret var det så som så med, det var skøyter og kølle. Hjelm var det ingen som hadde. Vi brukte topplue og gjerne en tettstrikket. Den var god å ha de gangene vi falt og slo hodet i isen. Lua hjalp litt. Hjelm kan jeg ikke huske engang sto på ønskelista til jul. For da sto kølle og gjerne med en puck øverst på lista. Etter hvert meldte behovet seg for å delta i den organiserte idretten. Mellomste bror hadde valgt Skeid som noen andre på Sinsen og ble tidlig fast på småguttelaget i fotball. For meg ble valget også Skeid som på mange måter ble starten på en dannelsesreise, debut på Lilleputtlag i fotball som 10 åring og senere debut som 16 åring og kaptein på Guttebylaget i ishockey og senere mangeårig leder innen idretten.
Den første fotballkampen spilte jeg på Ekebergsletta under den årlige fotballturneringen. Det var den første kampen i full fotballdrakt. Jeg var en stolt 10 åring som løp ut på banen i Skeiddrakt, rød trøye, blå shorts og med fotballstrømper. Draktene kom nyvasket til hver kamp, for i Skeid var vi nesten for proffe å regne når du var med på laget. Laglederen hadde med 15 drakter og kom nyvasket i koffert til hver kamp. Jeg fikk draktnummer 6. Det ble min faste drakt dengang. Jeg var kjempestolt og spilte kamp i samme draktfarger som datidens fotballstorhet Skeid. I tillegg hadde jeg samme draktnummer som forbildet mitt, Finn Gundersen som senere det året ble fotballproff i Verona i Italia. Han var forøvrig landslagspiller både i fotball og ishockey og var et av de virkelig store idealene på 50 tallet.
Et annet høydepunkt var da jeg som 16 åring spilte på Guttelandslaget i ishockey og var kaptein på laget i de TVsendte landskampene mellom Finland, Sverige og Norge. Gjett om jeg var stolt da jeg sto oppstilt på Blueline som de store landslagspillerne og var utpekt som kaptein på laget. Jeg sto ved siden av keeperen vår og nærmest dommerne, godt synlige i TV ruta. Noen dager senere ble jeg gjenkjent av andre gutter fra TV kampen. Da følte jeg meg litt som kjendis.
Det fins mange andre store øyeblikk også, men dette er de viktigste begivenhetene. Min identitet var skapt og formet, som yngstebror av 3 gutter. Livet var og ble sport. I årene fra 16 – 22 år opplevde jeg det meste av hva en idrettskarriere kan være, landskamper på gutt, junior, Ungdom og A -laget i Ishockey, Bylag i fotball for gutter, Oslomesterskap, Norgesmesterskap for juniorer, Cupmesterskap, utenlandsreiser bl.a til Polen og Tsjekkia. Jeg opplevde reiser og gleder og fikk mange flotte idrettsvenner for livet. Da ble det liten tid til skolegang og lekselesing. For dengang var det ikke noe som het Idrettsgymnas. Sporten var mer spennende og ga meg også ballast for andre oppgaver som ble viktig senere i livet. Styreverv i Skeid, Oslo Idrettskrets og jobb som Markedsjef i Norges Olympiske Komitee under OL på Lillehammer, og deltaker både under Åpnings og Avslutningseremonien i 1994,OL på hjemmebane. Jeg ble godt kjent med 3 X gullvinner Johan Koss. Og under Avslutningsseremonien sto jeg nær da Samaranch uttalte ”Best game ever”. Dette var store øyeblikk som sprang ut fra oppveksten på Sinsen.
Senere det året var jeg Norges representant i Olympia i Hellas med Europas OL ledere for å gjøre oppsummeringer om hva som kunne bringes videre av læring fra Lillehammer. Fortsatt har jeg et klart bilde på hva en av de Jugoslaviske lederne fra Kroatia sa. «Do you remember those days. Fantastic!!!» Tenk deg å være Sinsengutt da, i Olympia en septemberkveld i 25 gr. Da var det umulig å ikke tenke på de mange idrettsøyeblikkene jeg kunne huske fra guttedagene.
Men først og fremst var det familien som ga grunnlaget for sportsinteressen min. Mor og far gjorde det som var mulig for at vi 3 brødre skulle trives med idretten. Ikke bare for sportens skyld, men også for å få gode venner i en bydel der de fleste drev med en eller annen uteaktivitet. For det var liten plass inne i 3 roms leiligheten vår med mor og far og 3 gutter med sportsutstyr.
Hos oss var det under oppveksten naturlig å velge idretten. Far vokste opp på Majorstua og spilte fotball på Tørteberg, i dag Marienlyst med en av de store heltene fra Bronsjelaget i fotball fra 1936, Fridtjof Ulleberg. Far spilte fotball om sommeren og gikk mest på ski om vinteren. Ishockeyen var så vidt kommet hit til landet da han vokste opp. Han gikk på lengdeløp. Fortsatt ser jeg for meg lengdeløpskøytene hans, størrelse 47. De var veldig lange. Far vokste opp ved Frogner stadion og fortalte mange historier om både Oscar Mathisen og Sonja Henie. Mor fortalte også mye om Sonja fordi hennes far trente sykkel med far til Sonja. Oscar og Sonja var den gang de største idrettsheltene i Norge
Litt mer om livet innenfor familien.
Vi fulgte mye med på sport enten i radio eller live. Vi lå tett inntil radioen under en direkte sendt landskamp i fotball, et EM på skøyter eller et NM på ski. Heller ikke var det uvanlig at far tok oss 3 gutta med på Bislett på fotballkamper søndag ettermiddag kl 1700. Laget var selvsagt Skeid som spilte i Toppserien, dengang den het Hovedserien. Lyn, VIF og Frigg spilte i Landsdelserien, på nivå nr 3. Vi hadde etter hvert funnet en superplass på Bislett i Nordre Sving tett inntil hovedtribunen og høyt oppe. Foran hver kamp var vi nysgjerrige om det ble et skikkelig Hansern mål, som gjerne kom på et frispark fra 20 – 25 m. Hans Nordahl som han het, hadde forresten to søstre som bodde sammen på Sinsen i 3. et. i Olav Schous vei 24. Hansern skjøt som en hest kunne sparke, sa vi. Han hadde en innlagt spesialskru i skuddet. Frisparket gikk stort sett i mål om ballen traff innenfor stengene . Motstanderen prøvde alltid å stille opp en tett mur. Som dagens frisparkhelter Messi, Ronaldo eller Rooney gjør, fant han en mulighet til å skyte ballen helt opp i krysset. Det gikk et eget sus over Bislett når Hansern scoret. Da var kvelden reddet, og vi øvde frispark dagene etter. Etter kampen var det å gå hjem. Selvom jeg var bare 5 år, var det greit å gå hjem fra Bislett til Sinsen. Som regel ventet det noe godt hjemme, vafler, saft og sjokolade. Far hadde lagt inn en motivasjonsbit for at vi skulle gå hjem. I Sannergata kjøpte han sjokolade i kiosken som vi delte til kveldskosen. Mor var alltid blid etter at vi hadde vært på fotballkamp. Hun hadde fått fred og hvile fra 4 sportsgutter. At hun hadde tatt oppvasken etter søndagsmiddagen var bare sånn det skulle være. Som regel besto middagen av minst 2 retter, for vi hadde oftest fruktgrøt til dessert, for det likte far. Selv om mor måtte ta oppvasken for hånd, ble det allikevel en 3 timers hvile og ro med litt radiounderholdning mens vi var på kamp. Da hadde hun en sårt tiltrengt fristund.
Muligens var hjemturene fra Bislett redningen da jeg kom bort under åpningsseremonien under OL i 1952 på Bislett da jeg var snaut 6 år gammel. Jeg var sammen med mor og tante, som var aktiv i Oslo Turn. Jeg kan huske at vi sto 20 m fra der fakkelen ble tent i Søndre Sving. Jeg syntes innmarsjen var noe stort. Foran hvert land gikk en fanebærer med nasjonsflagget, og jeg var nysgjerrig på å få vite hva hvert land het som kom inn på banen. Tross alt hadde jeg ikke begynt på skolen ennå, og det var mektig å få hele verden inn på seg. Så kom den siste fakkelbæreren, barnebarnet til Fridtjof Nansen inn på Bislett og gikk en runde på ski langs kanten. Han stoppet opp ved Maratonporten før han gikk opp å tente fakkelen. Deretter avla Prinsesse Ragnhild den olympiske eden og erklærte de Olympiske Vinterlekene i 1952 for åpnet. Etter diverse taler var åpningsseremonien over, og det ble stor trengsel ut av Bislett med 28.000 andre tilskuere. Da glapp hånden til mor jeg holdt i, og jeg måtte greie meg selv i trengselen ut av porten. Da begynte jeg å gråte mens jeg løp frem og tilbake mellom bussholdeplassen og utgangen fra Bislett og så etter mor og tante. Men ingen av dem var å se.
Da skjønte jeg at jeg måtte klare meg selv. Det var bare å begynne å gå fra Bislett fordi det hadde jeg da gjort flere ganger fra fotballkamp. Veien kjente jeg godt, det var å følge Trolleybusslinja til Carl Berners Plass. Jeg husker at jeg løp og gråt opp Dalsbergstien, så Waldemar Thranes gate og nedover mot Kiellands Plass. Da begynte jeg å føle at jeg hadde kontroll. Det bar videre bortover Sannergata. Der hadde jeg også gått før med mor til Ringnes Bryggeri for å kjøpe ølgjær som visstnok skulle være sunt. Så var det videre mot Fagerheimskrysset. Da viste jeg at det bare var 10 min hjem. Nederst i Båhusveien møtte jeg et par eldre gutter som hadde hørt at jeg var kommet bort. Mor fortalte senere at hun hadde gått til St Hanshaugen Politistasjon og fått råd om å komme seg hjem fordi at jeg snart ville dukke opp hjemme. Det var sikkert mange gode hjelpere rundt Bislett, sa Politiet Så mor var hjemme da jeg gråtende kastet meg i armene hennes. Det var trygt og godt.
Sportsplassene, løkkene på Sinsen
Som sagt, ble idretten og løkkene en del av hverdagen for mange av oss som vokste opp på Sinsen. I dag snakker politikerne om anleggsituasjonen i lokalmiljøet. For oss var det løkkene. Vi hadde Jordet, Ilabanen, Leikern , Schouparken, og plassen bak Siloveien og Renna. Utvider vi grensene for Sinsen, som har vært mye diskutert, hadde vi også Torshovdalen , Muselunden(Musern) og Haslebanen, der Per Kure AS fabrikkbygg lå og som i dag er blitt boligområde.
Jordet var den mest brukte sportsplassen og som fortsatt ligger der mellom Sinsen Barne-Ungdomsskole og Sinsen Voksengymnas. Hit dro de fleste av oss fra Schouterrasen og Olav Schous vei. Jordet var en grusbane, skikkelig koksgrus, som vi sa. Der spilte vi parti sammen både store og små. En gang husker jeg at Per, storebroren til Monty `var med og spilte. Han var vel 12 år eldre enn meg. Midt under kampen sto jeg i veien for skoen hans da den kom susende gjennom lufta i etterkant av et skikkelig frisparkskudd. Skoen traff skulderen min hardt. Om det gjorde vondt, var det forbudt å grine. Ellers hendte det både titt og ofte at vi kom hjem med åpent sår på skinka etter å ha sklidd på fotballgrusen etter en tackling. Da ble det et skikkelig skrubbsår, og som svei godt.
Om vinteren ble Jordet sprøytet for både skøytegåing, enten for å gå runder som Hjallis, kunstløp for jenter eller ishockey for gutta. Vi gikk om hverandre, og det var plass til alle. Men det var nok oss gutta med puck og kølle som rådde over plassen mest. Ishockey var noe ekstra for en Sinsengutt. Her hører en liten historie til. Thor Martinsen født i 1945 gikk runder som Hjallis. Han gikk på flotte lengdeløpsskøyter til han var en 12 – 13 år. Han hadde fått nye Gilbergskøyter av faren sin, Obersten som han ble kalt. Han nektet Thor å spille ishockey etter at han fikk slått ut en tann etter et uhell med høy kølle. Thor gikk oftest runder senere på kveldene og med Obersten som årvåken sjefstrener. Men etter hvert trakk ishockeyen Thor til seg igjen. Thor begynte så i Ila IF hvor han også spilte tennis, og som 17 åring debuterte han på landslaget. Han står fortsatt registrert som en av dem med flest spilte landskamper i norsk ishockey, 113 ialt.
Ilabanen og ILA IF
Ved siden av Skolejordet som vi også kalte det, lå Ilabanen som var anlegget til Ila IF og har sin egen historie, Der ble det spilt Tennis om sommeren og Ishockey om vinteren. Fra etableringen av Sinsenbyen ble det anlagt en tennisbane der som visstnok privatpersoner i Sinsen Hageby sto bak og hadde eierandeler i. En heller typisk idrett for villastrøkene, og mer uvanlig i en bydel som Sinsen ble etter hvert. Ila IF som ble stiftet omkring 1915, hadde sitt nedslagsfelt mellom Iladalen og Falck Ytters Plass rett overfor Kiellands Plass. Før krigen drev Ila IF både med fotball, håndball, ski, skøyter, ishockey og tennis. Etter hvert var klubben på utkikk etter en tennisbane. Det var nok tennisentusiasten Halvard Larøy som fortsatt mange husker, som så muligheten i å utvikle tennissporten på Sinsen. Ila IF kjøpte tennisbanen like før krigen, og som er starten på en egen idrettshistorie på Sinsen.
For å ta personligheten, Halvard Larøy først. Han var en av datidens ildsjeler og var i sin tid Visepresident i Norges Tennisforbund og involvert i alt av tennis i Oslo. Han var ivrig med å stimulere sporten på Sinsen og i en 10 års tid, ble Oslomesterskapet for yngres i tennis holdt på Ilabanen med drivkraften Larøy som ansvarlig. Da ble flere av oss involvert i arrangementet som frivillig. Som 13 åring husker jeg at jeg både måtte stille som tennisdommer og banemann, i følge storebror. Jeg hadde aldri spilt tennis selv, men hadde sett på så mange tenniskamper at jeg kunne reglene. Da var det bare å delta i arrangementet. Det var behov for mange frivillige både for klargjøring av banen og kampdømming. Tross alt var det en 2 – 300 kamper som skulle avvikles fra begynnelsen av juni til skoleferien skulle starte. Under disse mesterskapene ble vi kjent med nye idrettsungdommer fra de ukjente vestlige bydelene der tennisporten sto sterkt. Mange av dem kom kjørende i bil. Mamma eller pappa kjørte noe som ikke var vanlig for oss på Sinsen. Det var mange store tennispillere som da spilte på Ilabanen. Mangeårig NM vinner Gunnar Sjøwall, Thorvald Moe som senere ble statssekr i Finansdept, Kjell Kran Konsernsjef både i Aker og Sparebanken Nor og senere Idrettspresident, Jarl Bibow senere Tennispresident , Liv Christiansen mangeårig norgesmester i Tennis og Alpint (mor til Finken Jagge) Kirsten Robsahm, Liv Paldan og Ellen Grindvold. Flere av disse jentene ble også toppalpinister på vinteren.
Noen av gutta på Sinsen ble blant landets beste juniorspillere i tennis. Best kjent ble Thor Erik Wold. Torrik ,som han ble kalt bodde på Sinsenterrassen. Han ble Norgesmester i en gutteklasse og i dobbel sammen med Bjørn Rønsen. Torrik deltok også i Wimbledon. En Sinsengutt i tennismekkaet Wimbledon var noe helt utenom det vanlige. Torrik ble sendt av forbundet dengang i fly til London som deltaker. Han var rangert av forbundet som landets beste juniorspiller. Bare det var gjenstand for stor beundring blant oss gutta. Vi forsto godt at dette var stort. Dagen etter hjemkomst fortalte han oss beundrere at å spille på gress var noe helt annet enn tennisgrusen på Ilabanen. For oss var gress for fotball, mens tennis skulle spilles på grus. Gresset ga dårligere sprett og dermed fikk Torrik flere bomslag. I tillegg til uvant underlag hadde det regnet på morgenen i London før kampen. Da fikk han vått gress og valg av sko var avgjørende. Det var ikke Torrik forberedt på. Med vanlige tennissko for grusspill ble det en del fall og prøvelser på Torrik under kampen. Dette irriterte Torrik såpass at på vanlig Torrik vis kom det noen forbannelser ut av munnen hans. Det skjønte vi gutta på Sinsen. Torrik fikk visstnok advarsler for munnbruk under kampen som ikke var vanlig for juniorspillere. Tennissporten var regnet for en nobel sport og preget av pen oppførsel, men det var før Torriks tid, som vi sa. Temperamentet til Torrik visste vi alle om. Det ble sagt at Torrik var den eneste med et temperament som gjorde at han kunne kaste tennisrackerten sin fra Ilabanen til Støtta på toppen av Sinsenjordet, en lengde på ca 100 m. Det etter at han selv syntes han hadde dummet seg ut eller irritert seg grådig over motstanderen. Olav Dalsøren, Olabass som han ble kalt, var også tennisspiller. Han var også regnet som en av de største ishockeyspillerne i landet og står registrert med 78 landskamper. Han bodde i Bjørn Stallares vei ut mot Båhusveien. Olav spilte juniorfinale i tennisdobbel sammen med stortalentet Oddvar Midtsæther fra Rødstuveien. Forresten var begge også gode fotballspillere. Olav i Sinsen IF og Oddvar i Skeid. Tennismiljøet på Sinsen vakte stor oppmerksomhet i andre miljøer. I en senere prat med Kjell Kran var han full av beundring for idrettsgutta Olabass, Oddvar og ikke minst Torrik.
Oppe i dette var ildsjelen Larøy navet. Han var i det daglige leder av Samvikelaget på Etterstad. Sommerstid syklet han dit fra sitt bosted på Torshov. På hjemtur hadde han med dagens kasseomsetning i veska på baggasjebrettet og kunne som regel ikke la være å svinge innom på Ilabanen på vei hjem til middag for å instruere fra utsiden av gjerdet. «Dypere ned i knærne og slå slaget helt ut i armen» Det var hans grunnregel for å bli tennisspiller. Larøy organiserte alt i klubben, tilogmed inntektsarbeidet. Det var både å skaffe penger til tennisen, avlønne banemannen Frank på anlegget, og det var behov for penger til ishockeylagene. Da var det ut å selge lodd på en halv gris til jul, en gave fra Samvirkelaget på Etterstad. Storebror var medlem av Ila IF. Han ga meg loddboka, og med ordre om ut å selge lodd. Sånn var det å finansiere idretten dengang. Sponsorinntekter hadde vi ikke hørt om. Mens avis og flaskeinnsamlinger, brus og pølsesalg under tennis OM var andre inntektsposter som Larøy organiserte. Ja, sågar skolemesterskapet i Oslo på lengdeløp, kalt Ilamesterskapet som fant sted på Falck Ytters Plass, hørte med til inntektsarbeidet for klubben.
Larøy hadde masse kontakter. Gjennom tennisen kjente han Laila Schou Nilsen godt. Hun var Egeberg Æresprisvinner, Olympisk mester i 1936 i slalom, mangeårig skøytemester og tennismester, håndballspiller og senere rallykjører. Hun drev Splitkein skifabrikk som også produserte ABC kølla. Det var bare naturlig at jeg fikk oppdrag av storebror om å hente køller hos Laila. Jeg var vel 11 – 12 år den gang. Det var bare å ta trikken til Salgskontoret som lå i Blåkorsgården i Storgata 40, 5. etasje. Køllene sto klare. Det var ikke nødvendig å kvittere ut. Larøy hadde ringt, og med 5 nye køller på trikken hjem var det køller nok til kveldens kamp mot Trym på Ilabanen.
Jeg fikk en kveld anledning til å snakke med sønnen Kjell Tore om hva hans far hadde betydd sosialt for mange gutter på Sinsen. Kjell Tore spilte også ishockey og tennis i Ila om han bodde nær Bentzebrua. Han kunne fortelle om en far som var lite hjemme og mye på farten for idretten Selv de dagene som var planlagt for felles familiemiddag, husker han godt endte opp med at far kom for sent hjem og mor Anne var sånn passe blid. For det var Ila IF og gutta på Sinsen som ble hans livsoppgave. Det skjønte hun sikkert fordi hun var ofte på Ilabanen om sommeren for å spille tennis og kjenne på miljøet. Hun hadde alltid et godt smil med seg når vi hilste på henne.
Når vi først er inne på Ila IF, må vi si litt mer om ishockeyen der. Ilabanen var forbeholdt medlemmer. Selv spilte jeg i Skeid og ble stort sett avvist å trene der. Nesten hver dag var banen nysprøytet. Da var det ekstra fristende å gå der fremfor på Storebanen på oversiden der alle andre gikk. Men jeg ble fort sendt opp blant de andre fordi jeg ikke var medlem av Ila IF. Klubben fostret mange talenter. Småguttelaget fra 1951 som storebror spilte på, ble Oslomestere. Bildet av laget hang alltid på veggen som et stort idrettsminne hjemme hos han. De var 8 spillere viste bildet. Med 6 spillere på banen var det kun 2 innbyttere. I dag har et guttelag ”3 fulle femmere” som vi sier, 15 spillere. Bildet forteller mye også om datidens utstyr. Om det ikke er synlig, ble Arnes leggeskinn sydd hos vår Bestefar som var skomakerlærer for gutter på Torshov Offentlige skole for Evneveike eller Lippern som vi sa.
Senere kom et småguttelag til finalen som skulle spille mot VIF. Det må være rundt 1954-55. Torrik, tennisstjernen var også et stortalent i ishockey og hadde sørget for finalespill. Men han ble syk til finalen og da ble det tap 0 – 14!
Som seniorlag spilte A – laget i mange år på nivå som i dag tilsvarer 1. divisjon. Da ble det spilt kamper mot lag som Storhamar, Kråkene, Frisk, Mode og Grønvold. Etter hvert bredde sporten seg utover Oslo området og Ila IF sakket akterut og slo jshockeyavdelingen på 60 tallet sammen med Sinsen IF. Klubben ble da hetende Isbjørnene.
Leikern, var møteplassen for gutta i Sinsen IF
Ishockeygutta i Sinsen IF møttes vinterstid mer eller mindre hver dag på Lekeplassen, eller Leikern som vi sa. Den lå mellom Bjørn Stallares vei og Knut Alvsøns vei. Fra før krigen var dette en av de mest brukte løkkene i følge Olabass. Der var det også fotball om sommeren og skøyter om vinteren. Både før og etter krigen var det lokale gatekamper som sto i fokus. For ivrige sportsgutter måtte ikke idretten være organisert i klubber for å spille kamper. Kamper avtalte gutta seg imellom. Jordet, Leikern og Schouparken var de viktigste banene. Leikern var populær som treningsbane til godt utpå 70 tallet. Her kunne det en kveldsstund være mange landslagspillere i full fart med kølle og puck. Jeg husker at jeg en kveld dro dit i stedet for Jordet og spilte med bl.a. Olabass, Karsten H, Bjørn ”Eple” Elvenes, Thor Martinsen, Terje Thoen og Roar Øvstedahl den gang en liten 10 åring som fikk være med fordi han var et talent. Ja, talentet utviklet han videre til å spille mange landskamper. Selv var jeg der en sjelden gang for å spille parti, som vi sa. Da merket jeg forskjellen på hjemmebane og bortebane. Leikern var en typisk hjemmebane. Omtrent midt på banen lå det et jernkomlokk over vannuttaket for issprøytingen. Det skrubbet godt de gangene jeg feilet på det i iveren etter å takle en motspiller. Da hadde gutta med tilhørighet til banen fordel for de beregnet komlokket riktig med taklinger eller skudd.
Sinsen IF har en historie fra Sinsen reiser seg som bydel i 1937. Olav D har vært den nærmeste til å gjenfortelle klubbhistorien som begynner med at Odd, Sinsen ble stiftet før krigen med en guttegjeng på 15. De hadde på programmet fotball, ski og Bandy! Men etter kort tid ble det navnebytte til Sinsen IF. Etter hvert oppsto det flere gateklubber som sprang ut av gatekampene omkring på Sinsen. Falk, var et annet lag og hadde tilhold på skolejordet. Så ble Stella stiftet under krigen i 43 og hadde tilhold i Schouparken. Foruten fotball hadde de også damehåndball på programmet sitt. Mens gutteklubben Granto med tilhold bak Siloveien ble populær under krigen og samlet de beste gutta til gatekamper. De hadde ishockey og fotball på programmet. Straks etter krigen ble gutta enige om å slå seg sammen med Sinsen IF. Fra starten av etter krigen var klubben på topp i Ishockey, og vant Canadacupen i 1947, det første uoffisielle NM for juniorer. De vant den oppsatte pokalen, gitt av den Canadiske ambassadøren som selv delte ut trofeet til vinnerne. I 1946 ble juniorlaget i fotball Akers mestere med seier over Bækkelaget. I 1954 ble det 4. runde spill i junior NM fotball der bl.a. Olav D og Tore Fjeldstad spilte. Tore F ble senere eliteseriespiller i Frigg. Oppsummert kan vi si at Leikern var plassen som utviklet flest talenter på Sinsen. De fleste valgte å spille ishockey og gjennom en 25 års periode kom mange landslagspillere herifra. Som i dag fantes det i gutteflokken sportstalenter som mestret flere idretter. Den gang ble det skrevet mye om Leikern på Sinsen som en av Ishockeyens vugger. Bl.a. hadde Dagbladet flere artikler om denne plassen.
Sinsen IF var også pådriver for skolehopprenn i Torshovdalen. Det ble arrangert hver vinter fra krigens slutt og frem til slutten på 50 tallet. Men etter hvert ble savnet av lederskap i klubben synlig. Det ble færre aktiviter og ledere. Savnet av et samlende sportsanlegg på Sinsen ble merkbart. Lenge ble det påstått at Styremøtene for klubben ble holdt på RENNA som sier en del om hva den administrative driften av klubben var.
De andre sportsplassene og litt attåt
Plassen som lå bak Siloveien og bak Rendevous eller Renna som vi sa, ble også brukt som fotball og skøytebane. Dette var en av banene under krigen der det ble spilt gatekamper iflg Olabass. Her utviklet Knut «Norka» Kristiansen og Jan Petter Stål talentene sine. Norka ble landslagskeeper i ishockey på tidlig 50 tallet og Jan Petter ble juniormester i både fotball og ishockey for Torshovklubben Skeid.
Det var Schouparken, som lå mellom Schouterrassen og nedre del av Olav Schous vei, som virkelig var perlen av et friområde da vi vokste opp. En flott park med sin opprinnelse fra dengang Sinsen Hovedgård lå der. Jeg husker parken med en stor åpen plass i midten, flotte trær rundt i skråningene, sandkasser og karusell. Der spilte vi fotball, slåball eller kunne vippe pinne. Enda var det plass til at jentene kunne ha dukkevognene sine og leker i fred. Det var god plass der. Vinterstid gikk vi mye på ski der, og vi lagde hoppbakker i skråningen opp mot Schouterrassen. Dessverre ødela byutviklingen Parken. Denne fantastiske plassen ble midt på 50 tallet, omgjort til garasjeanlegg og lagerbygg. Visstnok var det behov for garasjeplasser. Det lå i planene at det oppå garasjetaket skulle gjenskapes en tilsvarende flott akivitetsplass. Men det skjedde aldri. Jeg kan huske etterat garasjeanlegget sto ferdig, ble det lagt jord på taket og sådd gress. Det ble gjort gangveier med hvilebenker for barnemødre med vogn og for eldre. Og etter hvert kom det berømmelige skiltet som fikk oss til å se rødt, men allikevel respekterte: «Trå ikke på plenen». Vi prøvde oss noen noen ganger å spille ball der, men jordlaget var lagt for tynt for fotballspill. Betongtaket var merkbart. Vi greidde aldri å akseptere at denne plassen ble tatt fra oss unge. Parken som sportsplass var tapt for alltid. Skiltet: «Trå ikke på plenen» møtte oss oftere etter hvert under oppveksten fordi prydplener fikk prioritet. Dette hadde neppe dagens foreldre akseptert, fordi lett tilgang til uteaktiviteter har i dag fortrinn.
Senere som voksen kunne jeg konstantere på tur, på gjengrodde stier at de plenene vi ville spille fotball på, senere ble asfalterte parkeringsplasser for en stadig økende bilpark. Snakk om gangsyn! Til historien hører at garasjeanlegget i Schouparken ble for kostbart for private bileiere og ble etter hvert omgjort til varelager og bananmodneri. Vi merket godt på kroppen byutviklingen på Sinsen. Den flotte parken vår ble omgjort til et garasjeanlegg som aldri ble tatt i bruk. Vi kunne konstatere at bileierne parkerte bilene sine på plenene omkring der vi ikke fikk lov til å spille fotball.
Torshovdalen var vintereldoraoet vårt
Der var det alltid snø, eller kanskje jeg husker feil.
Da kunne vi greit gå over Trondheimsveien for det var lite med biler. Vi ble i tidlig alder lært opp til å se oss godt for. Det var topp akemuligheter der, og skiskole som Skeid arrangerte. Tenk å ake fra toppen, på oversiden av der Rødstua lå, tvers overfor SinsenTerrassen og ned dalen nesten ned til Fagerheimen. Det gikk så det suste både på ski og kjelke. Dessverre omkom en liten jente der under aking. Det var lillesøster til en av gutta. Hun greidde ikke å styre unna et tre. Den hendelsen satte en støkk i oss alle. Det var i mange år også hoppbakke med stillas der. Hoppbakken fikk med tiden 3 ulike plasseringer. Først ved Rødstua, der jeg debuterte som skihopper. Bakkerekorden var kanskje 13,5 m. En gang ble det arrangert et 17. mai hopprenn der. Da deltok Fridtjof Prydz jr som senere ble både NM i både Tennis og Hopp, og Terje Holm som voksen ble hoppgeneral for Norge. De tøydde seg til rekord nær 20 m, og det var hopp langt utpå sletta. Bakken ble så flyttet opp mot toglinjene tett inntil Sinsenkrysset fordi Trondhjemsveien skulle utvides. Den bakken ble kanskje noe større. For til slutt ble hoppbakken plassert i skråningen rett nedenfor Lippern, Torshov Offentlige skole.
Muselunden eller Musern som vi sa, ble tilrettelagt tidlig på 50 tallet. Flotte skråninger for ski og aking om vinteren og med en flott hoppbakke som var litt større enn bakkene i Torshovdalen. Skibakken lå på toppen og i skråningen der Ungdomsherberget Haraldsheim ligger og ut mot Aker Sykehus. Men mest brukte vi Musern om sommeren for der var det gress. Det var litt lengre å gå dit. Men vi følte oss som proffer når vi kunne spille fotball på gress og unngå såre rumpeballer i motsetning til på Jordet. Vi følte oss priviligerte med en gressbane like ved oss. Det var bare å passere Sinsenkrysset og løpe over gata mellom bilene. Trafikken var helt annerledes den gang. Musern var arenaen for de fleste klassekampene vi spilte etter skoletid. Etter hvert tok Skeid dette mer eller mindre rettmessig til seg som sitt treningsfelt for hele sin yngres avdeling om kveldene. Litt konflikt ble det også omkring dette friområdet fordi hundeeiere hadde oppdaget Musern og arrangerte hundedressur der. Det var ikke uvanlig at en hund kunne gjøre fra seg der. Så det endte med at hundedressur ble holdt i et eget hjørne av Muselunden.
På Sinsen var det ishockey som fanget de fleste av oss. Den gang var det i en periode flere Toppdivisjonslag fra området rundt Sinsen. Foruten Sinsen IF var det Rosenhoff IF, Progress, Skeid, Hasle og Løren. Flere landslagspillere kom fra disse klubbene fra 50 til langt ut på 70 tallet.
Foruten Olav Dalsøren og Thor Martinsen som fortsatt står som noen av de mestspillende på landslaget, spilte Odd Andersen fra Sinsen IF også der på 50 tallet. Frank Steinbø var i flere år reservekeeper for Lorang Wifladt, som forøvrig var en habil tennisspiller i IlaIF. Tennisspilleren Oddvar Midtsæther f 1939 var også innom landslaget og var en habil fotballspiller i Skeid og ble småguttmester sammen med en gylden Oslo årgang i fotball fra Skeid og Vålerenga, med bla Kasper, Lille Pettern, Bruno, Hengern og Leif Eriksen. Senere ble både Trygve Bergeid og Terje Thoen storspillere på landslaget og fikk en 30 talls landskamper hver seg. Noe også Roar Øvstedahl fikk.
Rosenhoff IF med fotball og Ishockey brukte løkka ved Rosenhoff skole. Dit søkte gutta som bodde rundt Sinsen Kino. Den mest kjente landslagspilleren i Ishockey derifra var Bjørn Elvenes . Han ble en periode på 60 tallet regnet som landets beste. Han ble i 1963 NM i fotball for Skeid og spilte senere proff Ishockey i Røgle Sverige. Der ble han gift og fikk 3 sønner. Gutta hans ble også store ishockeyspillere tett oppunder landslagsnivå i Sverige. Fra Rosenhoff kom også Thor Erik og lillebror Bjørn Lundbye som begge var innom landslaget. Fra Rosenhoff IF kom også brødrene Fjeldstad, Tore og Sven Erik. Tore spilte i mange år i Toppserien i fotball på 60 tallet for Frigg mens Sven Erik var god som junior i både ishockey og fotball
Hasle hadde hjemmebane på Haslebanen. Gutta fra nedre del av Olav Schous vei og Sinsenveien søkte dit. Om sommeren var det alltid fotballmål med nett og vinterstid fin skøytebane. Litt bakover i tid lå Ishockeybanen der. Her spilte Hasle hjemmekampene sine på naturis i Toppdivisjonen etter krigen. En av de første ishockeykampene jeg kan huske var da klubben min Skeid spilte bortekamp mot Hasle. Skeid vant 4 – 3. Den gang sto ”Erta” Henriksen i mål for Hasle, far til Ulf fra Breisjøveien og som var gift med kontordama på Sinsen Skole, fru Henriksen. Hos Skeid sto Knut ”Norka” Kristiansen fra Sinsenterrassen. Begge fikk noen landskamper etter krigen. Dessverre mistet vi Haslebanen midt på 50 tallet og klubben slo seg senere sammen med Løren. Klubben ble da mer en del av Økern/Økernbråten miljøet.
Skeid var min klubb og trakk til seg noen Sinsen gutter dog ikke på landslagsnivå. Like ved Renna vokste det opp 2 gutter, Jan Petter Stål og Roy Ring som ble NM for juniorer i både ishockey og fotball. Skeid hadde også skihopp på programmet og mest kjent var Arne Sandli fra Olav Schous vei 21 og som ble OM i hopp. Han var en tøff Senter i fotball, men kom aldri på A laget i Skeid som var datidens storlag. Men under militærtjeneste på Madla, ble Arne oppdaget og spilte et par år spiss for Viking. Bror Erik ble OM i fotball for Skeid med Kjell Kaspersen og Per Skjerwen Olsen på laget. De spilte jevne kamper mot Vålerenga der Knut Presterud, storebror til Kato spilte på lag med Henger`n og Bruno. Knut drev det langt i fotball. Han spilte på VIFs storlag utover 60 tallet og ble seriemester i fotball. Men de mest kjente fotballspillerne fra området kom fra Skeid, men bodde på andre siden av Torshovdalen som var utenfor Sinsengrensa.
Rundt Sinsen var det også noen som søkte seg mot håndballsporten. Det var ikke så rart fordi på skolen sto håndball høyt i kurs som ballidrett. Skolekampene mot Løren Skole var en årlige. Da var skoleplassen full av elever som heiagjeng. Det året vi gikk i 7 klasse slo vi Løren 5 – 2. Selv scoret jeg to mål. Vi gikk det året helt til semifinalen og tapte for Sagene skole 1 – 4 som hadde flere spillere med som som senere ble elitespillere i Fredensborg. Finalen det året vant Hasle Skole med senere landslagspillere som Ulf Magnussen og Harald Tyrdal på laget. Harald T ble som voksen tatt ut på verdenslaget i håndball. Med andre ord vi var en bra årgang.
De som huskes best fra håndballen var nok Gunnar Bergstrand f 1938 og fra Sinsen Hageby. Han ble landslagskeeper og spilte i OI. Llillebror Rolf f 1947 var utespiller og spilte i Fredensborg. Noen andre ivrige forsøkte seg i OHK og OI. Best huskes Øystein Andersen, Roy Hansen også ishockeykeeper og Odd Nilsen som bodde nede ved kinoen og var A spiller i OI.
Friidrettsmiljøet på Sinsen ble aldri stort. Lagspillet trakk mest, kanskje som følge av den sosialiseringen vi naturlig fikk under oppveksten. Det fantes ingen friidrettsklubb på Sinsen. Nærmest var Vidar IL som hørte mer til Hasleområdet. På Sinsen Høyere Skole gikk Grete Andersen, senere gift Waitz. Men vi drev sporten langt i skoleregi. 60m, lengde, høyde, kast med stor og liten ball var obligatoriske øvelser hvert år på folkeskolen. Gode resultater ble belønnet med et idrettsmerke. I 7. klasse var det et Nordisk stevne som Kato Presterud deltok i på 60 m. Som 13 åring løp han på 6,9 sek og ble Oslomester det året. På Sinsen Høyere Skole var det et årlig idrettstevne i september. Noen fra Sinsen søkte til idrettslaget Njaal. Det var 2 gutter fra Schouparken og født før krigen som drev det lengst der. Fred Roy Huth var sprinter på landslagsnivå og deltok ofte på 4x100m stafettlaget. Thor Rich Bach ble norgesmester i 10 kamp som forteller om stor allsidighet. Han ble gymlærer på Sinsen Høyere Skole. Han ble senere lam og sittende i en rullestol etter en tragisk hendelse som senere endte med en altfor tidlig død.