Kjeldearkiv:Sorgmuntre minner fra det gamle Lillestrøm.

Under initialene H. H. eller signaturen He-Ha skrev Hedvik Hannestad flere minneartikler i Akershus Arbeiderblad om Lillestrøm i det hun kalte «gamle dager». Hun illustrerte tekstene med egne tegninger. Hedvik Hannestad ble født i Lillestrøm i 3. juli 1903, og hun bodde i Nittedalsgata 20 hele sitt liv. Hun jobbet som telegrafdame ved Lillestrøm Telegrafstasjon. Denne teksten er skrevet omkring 1970.

Sorgmuntre minner fra det gamle Lillestrøm

Visst er det vår! De brune flekkene i hagen blir større og større, og restene av den gråhvite snøen mindre og mindre, og snart er jorda ferdig til å slippe sine vekster løs, inn i en ny sommer.

Våren, ja. Den kom i min barndom med noen tyske gatemusikanter og sangere, og deres «Putchen du bist mein Augenstein» konkurrerte med de sprø toner fra vår hjemlige gatemusikants lirekasse, og våre fjørkledte venners vårkonsert. De kom årvisst, som trekkfuglene.

Som folk flest som har nådd støvets alder, søker jeg ofte i minnet tilbake til barndom og ungdom, og da helst til muntre, men også sorgmuntre sider. For når de siste er kommet litt på avstand, får de gjerne et komikkens skjær over seg.

«Løkka» er borte for godt

Før jeg kommer til «Det glade hjørne» som uvisst av hvilken grunn har fått dette muntre navn, passerer jeg det vi tidligere kalte Gohnjordet. Her sto det – som eldre lillestrømlinger vil huske – et forlatt hus, grått og forfallent, i mange år. Det hadde et skjær av mystikk over seg for oss barn, vi visste lite eller intet om eieren. En dag hadde nysgjerrigheten tatt overhånd hos noen større gutter, som tok seg den frihet å utforske dets indre. Men det åpenbarte ingen spennende hemmeligheter, de fant bare noen tøyklipp, som rotter og mus hadde dratt utover. Det avslørte at det hadde vært en systue der, og stillet overfor dette hverdagslige faktum, ble mystikken brutt. Senere gjestet et tivoli tomten noen ganger, og skapte liv i nabolaget. Nå er huset for lengst revet, og nye bygg har tatt dets plass. I det ene holder Heimevernet til, mens soldater med mer fredelige oppgaver holder til i Frelsesarmeen, i det indre. Da blir det liksom en balanse. Men barndommens «løkka» er borte for godt.

Jeg runder neste hjørne, og dreier inn i Brugata. Her ser jeg i ånden den gamle «Brandvoldboligen», en stor grå bygning med to fløyer, en mot øst og en mot syd. Den var bolig for Lillestrøm Dampsag og høvleri’s folk, og ble revet for noen år siden. Her bodde det en dame som laget hjemmelaget «Sirupsøl» (ell. Humleøl) for fem øre literen. Det sto og godgjorde seg i mors «kjøleskap», en dyp grop i vedskjulet som hadde jordgulv, og ble en herlig, skummende, iskald drikk i sommervarmen. Vi dro som oftest på St. Hans-tur til «Lille Petrinehøy» medbringende denne søte livseksir, og senere som skolebarn til «Setersletta» i Rælingen. Her gikk det ofte livlig for seg, men det var ikke Sirupsølets skyld.

Skolen står der ennå

På min videre gang denne rødmende vårkvelden, burde jeg ha fornemmet lukten av sagmugg og rått tømmer, men denne illusjonen ble fordrevet av en langt mer påtrengende moderne lukt fra utallige kjøretøyer som suste forbi. Da følte jeg trang til å søke inn på stillere stier, og dreide inn Kirkegata, til min barndoms enemerker.

Skolen står der ennå, men huser andre aktiviteter. Den er ikke så mye modernisert etter hva jeg kan se, men den gebrekkelige utvendige jerntrappen er for lengst gått all kjødets gang, hvis man kan si dette om et så bastant materiale. Hvor mange «Flisbyens» borgere har ikke stormet ned her i «de gode gamle dager»? I allslags vær. Den var ikke ufarlig for å si det mildt, men vi overlevde, skjønt det røynet på, når snø og is sammensvor seg.

Bommen som sto på gårdsplassen er også borte for lengst. Her hadde vi vår «gymnastikk». Det var ingen smarte treningsdrakter og lette turnsko å se. Her var mest bommesi og verken som rådet grunnen. Og Lauparstøvler og «Vømmøl». Og så langt ifra noen tredobbel salto a la Unni Holmen ble prestert her, i hvert fall ikke av undertegnede, som hadde mer enn nok med å heise undersåttene 20 cm opp fra bakken, før armmusklene nektet plent å lystre.

Til min forsmedelse måtte jeg en dag bruke min voksne søsters høyhælte støvler. Jeg var bare 9 år, og ville ikke være eldre. Natten i forveien hadde jeg mareritt. Men mor var bamhjertig og forsto min dype kval, og det ble med de gangen.

Rett overfor skolen ligger Bedehuset, der vi gikk for presten. Vi holdt til i 2. etg. I det vi kalte «Tårnet», og hadde god oversikt over personer som kom og gikk inn av porten. Vi røverunger holdt et syndig leven, og da vakthavende ved vinduet ropte «nå kommer’n» styrtet vi til benkeplassene. Og da presten kom, satt vi pent og pyntelig på plass. Bare noen undertrykte fnis hørtes, men da kremtet presten hørbart.

«Doktordammen» – dyrenes spiskammers

Ikke langt fra dr. Bjurstedts villa, mot jernbanen, var det en dam – «Doktordammen». Den er for lengst fylt igjen, og grunnen er asfaltert, og også andre forandringer har naturligvis funnet sted i årenes løp. Hit gikk vi under første verdenskrig og hentet blekker av noen saftige vannplanter som vokste der. Dammen var liksom et dyrenes spiskammer, som hjalp til å holde liv i våre griser og kaniner. Og dermed oss selv.

Skulle vi til stasjonsplattformen måtte vi først over den såkalte jernbanebrua. Den raget høyt oppe i luften for at togene skulle gå klar av den der de kom på sporene under. Lillestrømlingene måtte være av en seiglivet rase, for jeg hørte, så vidt jeg husker – aldri om noen ulykker til tross for issvullene på de smale og glatte trinnene om vinteren. Og de som daglig reiste til sine arbeidssteder gikk nok ofte gjennom røk og damp når togene kom brusende for full damp under brua.

Det var en liten stigning til den gamle ”Ilgodsen” som lå et steinkast fra brua. Det var det høyeste punktet her på Måsan, og her fikk smårollingene en mulighet til en liten aketur på kjelke. Det var ingen faretruende stor trafikk å være redd for da, nei. Han «Ragnvald med mærra» var sikkert en barnevennlig sjel. Og de andre med «Havremotorene» holdt samme fart.

«Snarkjøp» før ordet var oppfunnet

Meieriutsalget lå like ved jernbanen. Vi hentet ofte melk der, og sto oftest i en lang kunderekke langs disken. Jeg kunne aldri begripe hvordan meiersken kunne ta 4-5 eller flere spann på strak arm, og huske å øse opp riktig litermål i dem alle, og aldri øse feil, og det gikk som smurt. Her kunne en snakke om ”Snarkjøp” før ordet var oppfunnet.

«Pariserbasaren» hadde sitt utsalg ved siden av meierigården, og var litt av en eventyrverden for oss barn, og vi visste hvor vi skulle kjøpe våre julegaver. I mange uker la vi øre til øre, og budsjettet vokste jevnt og sikkert til 80 øre på hver av oss minste. Det skulle holde til gaver til hele familien, so hadde åtte medlemmer.

Pengene hadde vi i en eske under sengen. Vi telte dem hver kveld, og sammenliknet innsatsen. Ja, de penga, de penga…

Men da den store dagen kom da vi skulle underkaste oss valgets kval i butikken, fikk vi erfare at det er ikke alt en kan få for 80 øre. Så vi måtte inngå et kompromiss med oss selv, og det endte med akseptable løsninger. Det fantes jo godluktsåpe, glansbilde, kammer og sådant mer.

Alt ble pakket inn under stor hemmelighet av ivrige barnehender, mer eller mindre sirlig, og pakkene ble ombundet med rødt ullgarn fra mors syskrin. Og julaften lå de på plass under juletreet.

Og det var de grommeste pakkene. Sa mor.