Kjeldearkiv:Vardåsen rundt. Naturlostur søndag 30. mai 2010

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

Kjeldearkiv:Vardåsen rundt. Naturlostur søndag 30. mai 2010. Naturlos og tekstgrunnlag: Torleif Skaug. Frammøte på parkeringsplassen ved Kinntjernet, Næroset, Ringsaker. Turen tar 3 - 3,5 timer. Publisering: Reidunn Ødegaard.

Marie og Torleif Skaug (foto: Ringsaker Blad, 02.09.2010)
Vælkømmin tel Vardåsen og naturlostur! Je er itte historiker og je har itte kurs som naturlos – og itte er je geolog hell. Je er itte engong innfødt vardåsing! Men je ska følgje dekk en tur i Vardåsa og førtælja dekk litt ta det je trur jeg vet. På tura skal vi ta før oss bosettingen her, før og nå. Og så skal vi utpå Vardeberget, som vi kælle Valbersbærjet, og der tæk vi pause.


Historikk

Da tek vi geologien først – før den kæn je minst om. «Hæ? Jord? Det æ bære stein oppi her, i ælle størrelser – og den minste gjør vi våronn og sår ti. Og æ vi så heldige så det regne litt et par gonger i vikun, så jaggu veks det og!» (Sitat fra min salig onkel.) Det betyr noe slikt som at det er mye morenejord her i Vardåsa. Skogen veks bra oppi her, særlig i bakliom.

I følge et kart fra 1792 står vi nå i utkanten av Søndre Wahlåsen. Detti va da i grenseland mellom etablerte odelsbønder på Ring, og Ringsaker og Nes Konge- og Bygdealmening, mente dom den gongen. Kartet ble tegna i forbindelse med planer om kjøp av allmenningen. Danskekongen hadde rotet seg borti kostbare kriger og trengte penger. Bygdefolket hadde bruksrett, og området ble brukt til setring, utslåtter og sveer, samt uttak av tømmer og ved til gardens behov.
Ettersom folketallet vokste og det ikke ble utkomme for alle nede i bygda, var det mange som ryddet seg plasser i allmenningen. Disse plassene lå den gang på kongens grunn, og rydningsmennene fikk etter hvert via fogden bygselbrev på plassen. Danskekongen hadde en positiv innstilling til nyryddingen, bl.a. fordi det vokste opp gode soldater på slike plasser. Kristian den 5tes lov av 1687 hadde en rekke bestemmelser om dette.

Innkjøringa til parkeringsplassen nedenfor Kinde. (foto: Reidunn Ødegaard)
De etablerte bøndene var derimot ikke alltid like begeistret. De mistet mange av de beste arbeidsfolkene på garden. De mente også at bruksretten deres ble forringet ved at nybyggerne slo seg ned der det var fint å anlegge slåtteløkker eller der den fineste skogen sto. Noen eldre garder hadde fått seg eiendom innover i allmenningen. Noen satte ned husmenn i allmenningen eller sto bak ved vanlig bygsel. Så kunne de senere ved hevd eller snikhevd utvide eiendommene sine. Med uklare grenser og rotete eiendomsforhold minket Vardåsen som allmenningsområde. Smarte folk greide å utnytte situasjonen – og dessuten var det legitimt å stjele litt fra danskekongen. Brukene kunne være bebodd lenge før det ble utstedt bygselseddel. I alle fall var det en del friår, minst 10-15 år, før brukene ble lagt i skyld. De skulle først være opparbeidet og store nok til å bli et skattebol.

I 1811 solgte kongen allmenningen til Ringsaker og Nes Almuer. Men hvem hadde eiendomsretten til rydningsplassene? Etter danskeveldets fall og flere prosesser, ble det til slutt klart at Staten hadde eiendomsretten – og at brukerne skulle få kjøpe sine plasser. 18. juli 1834 ble det holdt auksjon på Gjestgiverstedet Mo over «følgende i Ringsaker prestegjeld beliggende og Staten tilhørende rydningspladse.» Det var nesten hundre rydningsplasser i hele allmenningen. De 12 rydningsplassene i Wahlåsen sto oppregnet for seg. Noen av dem skal vi besøke i dag. Vardåsen var nok et noe spesielt område av det som Ringsaker og Nes Almuer hadde kjøpt. De aller fleste bygslerne kjøpte brukene sine og ble sjøleigere. Prisen var gunstig og de fikk humane betalingsbetingelser. Arealet til allmenninga vest for Næra var nå kraftig redusert. I 1890 ga fellesbestyrelsen fra seg resten av Vardåsen. De områdene som ikke var tatt i besittelse, ble nå utparsellert i teiger – en til hvert gardsbruk som sognet til Vardåsen – såkalte vardåsstykker. En kan merke seg at den som undertegnet protokollen på vegne av allmenninga, var en av dem som hadde forsynt seg ganske bra inni åsen her.

Bosetting i grenda i Kinnhøgda ...

Kinntjernet og Lundehøgda (foto: Reidunn Ødegaard)
Fra gammelt av ble hele grenda kalt Lundsætra. Grensa de opererte med i 1792 går på skrå over Kinntjernet og opp Kinnhøgda. I vest og sør er det gammal eiendomsjord. Det meste tilhørte Lunde gard på Ring. Lenger bak, vestover, har garden Herberg eiendom langt innover åsen. I Kinnhøgda var det et yrende liv før i tida, med store ungeflokker på alle småplassene. At det har vært bosetting her fra gammelt av ser vi bl.a. av at en eiendom i Lundsetra er nevnt i et arveskifte fra 1397. Nede i dalbunnen ligger Kinntjernet, 479 m.o.h. Der hadde Vardåsen skøyteklubb sin hjemmearena fra 1933 til 1948. Anlegget gikk under navnet Nærosets Alma Ata. Banen hadde høyttaleranlegg og Næren musikkforening spilte under stevnene. Det går mange historier om pussige tildragelser og gode replikker fra denne tida. På sydsida av tjernet ligger Lundehøgda, kjent navn fra krigens dager. Lengst mot øst ser vi Amblisberget. På utsiktspunktet ytterst ved stupet holdt Anders prest for noen år siden sin ”bergpreken” da han smidde fristaten Lucky Nærosets «stasminister» Jan Arne og hans utkårede Kari i Hymens lenker. Seremonien ble kringkastet via et kraftig høyttaleranlegg og bivånet av mange frammøtte frokostgjester på tunet i Ambli, like under bergveggen
Kampene ved Lundehøgda. Lundehøgda var åsted for flere trefninger mellom norske og tyske styrker under den andre verdenskrig, og kampene pågikk i omtrent 48 timer fra den 20. april til den 21. april 1940. Lundehøgda er et av flere høydedrag som ligger på en sammenhengende øst-vestgående bergrygg som strekker seg fra Næroset til Mjøsa ved Ringsbygda litt nord for Moelv i Hedemark. Høydene som ligger her er Amlisberget, Lundehøgda, Herbergsberget, Kjosberget og Riseberget før bergryggen ender i Mjøsa ved Bergsodden. Her utmerket Garden seg spesielt og fienden betegnet gardistene som «De svarte djevler». Hvert år, som regel 21. april, holdes det en markering ved bautaen i Smedstadsvingen for å minnes de som døde da tyskerne tok seg fram gjennom området. Gardens 5. kompani er alltid til stedet for å sette sitt preg på minnestunden. (Sitat fra nettleksikonet Wikipedia.)
KINDE
Kinde (foto: Reidunn Ødegaard)

Det er ting som tyder på at dette er en gammel gard. Kinde er først nevnt på 1600-tallet i forbindelse med kirken. Jorda ble i hvert fall bygslet på 1700-tallet og brukeren ble sjøleier i 1834. Ole Olsen var bruker ved registreringen i 1832. På Kinde var det skole i gammel tid. Sammen med Hulleberg utgjorde Kinde et skoledistrikt fram til den nye skoleloven kom i 1894. Kristian M. Hagen var bruker og lærer på Kinde i 31 år, fram til 1890. Da ovetok Nikolai Skau som lærer. Etter at skolen på Kinde ble lagt ned i 1894 fikk Skau jobb på Brennlien skole. Brukeren Hagen var en driftig kar. Han drev også med pengeutlån. Ryktet fortalte at han hadde Svarteboka og at han hadde gjemt unna en større pengesum på garden. Etter omfattende restaurering og graving har Jon Kjonerud funnet en 2-øring, sier han sjøl, så det spørs om ikke skattejakten er gitt opp nå! Etter Hagens var familien Lyshaug eiere av Kinde. I 1925 kjøpte familien Kjonerud garden. Jon Kjonerud (80 år i 2010), føderådsmann med arbeidsrett (!), er tredje generasjon Kjonerud på Kinde. Sønnen Jørn er eier i dag. Han driver med sau på innmarksbeite og med daglig tilsyn av dyra. Likevel tar gaupa ca en tredjedel av lamma hvert år. Det er også sett bjørn i området. I 2009 var bjørnen helt ved fjøsdøra før Jon fikk skremt den vekk. Etterpå fant de flere søyer med oppspist jur.
LUNDSETRA
Lundsetra ligger i de sydvendte bratte bakkene opp fra Kinntjernet. Som navnet Lundsetra sier så har det nok fra gammelt av vært seter her. Mot øst i skogen var det et sted som het Kinn-Lundsetra, med eget gards- og bruksnr. Plassen tilhører nå Kinde. Nede i lia mot tjernet lå plassen Kindenga. Den ligger også under Kinde nå. Det har også vært en plass her som het Rønningen, med egen oppføring i matrikkelen. Rønningen og Lundsetra har hvert sitt gards- og bruksnummer, men er i dag èn eiendom. Videre var det Jonserstuggua og Abrehamstua. Jonserstuggua ligger nå under Lundsetra, mens Abrehamstua ligger under Lundehagen. Etter 1909 er Tor Myhr registrert som eier av Lundsetra. Senere tok Simen Halvorsen over. Han var en hard arbeidskar som ikke skydde bratte bakker. Etter Halvorsen var Kåre Tveter eier og bruker i Lundsetra. I dag er det Erik Mytting som er eier og bruker av plassen.
BERGELØKKEN
Lengst mot vest ligger Bergeløkken. Der bodde han Karl, tømmermann og skomaker. Karl solgte til Kristian Nygård. Kristian og sønnen Arne bygde nye hus lenger mot øst på bruket og dyrket opp mer jord. Dette var tidlig på 50-tallet. Den gamle hustufta med grunnmur vises tydelig i terrenget. Senere var Jarle Lundsveen her noen år. I dag er det Oddrun Torgersen og Inge Hansen som eier stedet. De driver med sau. På grunn av rovdyr har de begynt å slippe sauen sin på fjellbeite ved Moste. Men sauer kan streife langt i løpet av en sommer. Høsten 2009 måtte de hente hjem en del sau helt i Alvdal.

... og videre innover Vardåsen

LUNDSVEA
Lundsvea, 16.11.2010 (foto: Reidunn Ødegaard)

Bruket Lundsvea ligger lenger inne på høgda. Navnet Lundsvea tyder på at garden Lunde har hatt ei sve her fra gammelt av. 14. november 1772 ble det utstedt kongelig bygselbrev på plassen. Ved registreringa i 1832 var Erik Olsen ført opp som eier og bruker. Senere finner vi Gunda Lundsveen som ble igjen med fem sønner på plassen. I Ringsakbygda er det mange med etternavn Lundsveen. I årene før og under 2. verdenskrig var Gina Rasmussen eier. Hun var sykepleier og brukte stedet som feriested og forpaktet bort jorda. Forpakteren bodde i 1. etg og Gina fikk satt i stand et rom til seg i 2. etg. Veien bort til Lundsvea var vanskelig å komme fram på med lastebil fra sagbruket, så materielene ble levert ved Vardeberg. Men Gina visste råd: Hun bar materialene på aksla den lange veien fram til Lundsvea. I krigsårene var det mat å få kjøpt på svartebørs i Lundsvea. Det var forpakteren som drev denne geskjeften. Det sies at det sjelden var tilbudspriser! I 1945 kjøpte Matea og Anders Aas stedet for 17.000 kr. Familien kom fra Frøberg der Anders hadde vært stallkar hos major Sandberg for ni kroner og femti øre dagen. Familien hadde fem unger da de kom. Den sjette ble født i Lundsvea, eller rettere sagt på Moelv sykehus. Det var dårlige veger innover åsen, særlig på vinterstid. Mjølka måtte fraktes ned til Sæli, så i førefallet om våren, når en ikke kunne komme fram verken på meier eller hjul, var det godt å ha en separator og noen smågriser til å utnytte mjølka. Da familien flyttet til Kluftmoen, ble huset stående tomt. I flere år leide Ring Idrettslag huset om vinteren og hadde servering for skiløpere i helgene. En kunne også legge søndagsturen dit med spark, og folk kom både fra Haug og Afsethroa. De 4-5 siste åra har Harald Pedersen vært eier av Lundsvea. - Det er et nett av gamle veier her på åsen. Lokalkjente kan fremdeles følge den gamle veien fra Solbjør Behandlingssenter (ved Fløtlivegen) og hit til Lundsvea.
RØNNINGEN
Rønningen, gnr 318 bnr 2, (Rydningen) er fradelt fra Lundsvea. Kaare Thømta kjøpte stedet av Andreas Rønningen i 1937. Kaare drev etter måten stort med verpehøns, hadde lastebil, kjørte mjølkerute og begynte tidlig med brønnboring. I dag eier Morten Nordrumshaugen stedet. Høgeste punkt i Vardåsen er på haugen bak Rønningen – nesten 600 m.o.h.
HAUG
”Nå er vi på Øvre Haug. Hæn Jørgen Erik som er eier i dag, er itte heme, så hæn får itte jøgi no ti øss. Og itte får`n kontrollert å mye je jug, hell.” Far til Jørgen Erik drev som småbruker og maler. Bestefaren, Jørgen sr., hadde tidlig bil. Han dro rundt på maleoppdrag og hadde i perioder flere ansatte. Han drev også med oppdrett av slaktedyr, men kjøpte og dyr som han sendte videre med jernbanen. Han slaktet også selv og solgte hele slakt. GamleJørgen rakk også å ta seg en dram somme tider, blir det sagt. Den kjente fiolinmaker og komponist Einar Kristiansen bodde på Øvre Haug i mange år. Gamle folk i bygda kaller plassen også i dag for Bysetra, så det har nok vært seter her i gammal tid. Bruket Haug fikk bygselbrev i 1786 og hadde ”4 skind” i landskyld. De fleste andre hadde to skinn, så Haug har nok vært ansett som et stort bruk. I 1856 ble garden delt i Nedre Haug og Øvre Haug, med to skinn hver i skyld. ”Nedre er hovedbølet”, lik je å førtælja n Jørgen. I Nedre Haug bodde Matias Haug. Han var telefonmester i Næren Telefonselskap – og så var`n slakter. I 1953 tok Staten over telefonen, og to av sønnene som ”var ved telefonen” ble overført til Televerket. I dag bor det folk i huset på tomt som er fraskilt, men jorda og skogen eies og drives av en av etterkommerne som har gardsbruk nedved Næra. Navnet Haug kommer nok fra haugen nedpå der gammelgarden lå.
Turen går videre på Kugjerdinggutua og utpå berget Vardeberget. Her er det kaffepause med flott utsikt.

VARDEBERGET
Vardeberget sett fra syd (foto: Reidunn Ødegaard)

Vardeberget (560-570 m.o.h.) kalles på ringsakmål Valbersberget (= Vardebergsberget). Navnet tyder på at det har vært vardested her, noe lokalhistorikere også mener. Definisjon: «En varde er oppstablede stener på et høgtliggende sted som skal tjene som merke. I gamle dager ble det tent bål ved vardene for å varsle ufred.» Høgda er kanskje ikke så imponerende i høydemeter over havet, men det er bra sikt bl.a. til Pinsberget, som også var vardested. Prest og lokalhistoriker Reinert Svendsen besøkte en gang Vardeberget. Han mente det hadde vært bygdeborg her, men det er nok heller tvilsomt. Fra Vardeberget har en god utsikt over innsjøen Næra som «spele livets gang, bære mær`t med sund og holmer, blåblank ligg a mila lang», som Per Granberg sier i Visa om Næra. På andre sida, mot øst, ser vi Åsmarka, Slåttmyra og Bokrudstadåsen. Under oss ligger Dahlsgardene som opprinnelig var ett bruk, Vardeberg og Rødberget – og nede ved Næra: Velta og Kongssund. Alle disse var med blant «de 12 rydningspladse i Wahlåsen».
BRATTBERG

Lars Brattberg var småbruker og tømmermann. Han jobbet mye sammen med far min, forteller guiden. Lars var kraftig og sterk, men ble tidlig invalid. Kona Anna var ei driftig dame som ved hjelp av en gardskar og en unggutt om somrene holdt gardsdrifta i gang. Etter at Lars døde, forpaktet hun bort jorda i noen år – til nevøen Syver overtok. Etter noen år begynte Syver som tømmermåler og solgte da bruket til Hans Brotangen. Da Brotangen ga seg med gardsdrifta, kjøpte Odd Ophus jord og skog
Brattberg (foto: Reidunn Ødegaard)
som tilleggsjord til Øvre Dahl. Nåværende eier er sønnen Ole Tom. Husa på tunet i Brattberg ble fradelt og solgt for seg. I nærheten finner vi bruket Bekkesvea som ble fraflyttet da eierne dro til Amerika. Ved salget ble jordvegen lagt inn under Brattberg mens Øvre Afseth overtok skogen. I Bekkesvea bodde en de kalte Nissen og en sti i skogen her kalles fremdeles nissevegen.

SÆLI
Vel framme ved Sæli er vi tilbake ved utgangspunktet for turen i Vardåsen. Sæli er et lite bruk med eget gards- og bruksnummer (352/1). Sæhli-folka i Moelv skal stamme herfra. Senere bodde familien Dal her. Tormod Dal var en av de iverigste i Vardåsen skøyteklubb. Han eide også Afsethbakken og drev som småbruker. Hans barnebarn, feierformann Kurt Tveter, eier i dag stedet og bor der.

"Takk før tur`n" tel ælle de tredve som har vøri med over Vardåsen i dag i finværet - og væl hemmat!