Kongebrev
Kongebrev er brev utstedt i kongens navn, men ikke nødvendigvis diktert og signert av kongen i egen person. De er en viktig kilde til både personalhistorie og allmenn historie. Norsk lokalhistorisk institutt har publisert sammendrag av slike brev fra perioden 1660–1703 i Norske kongebrev, mens tidligere brev finnes i Norske Rigs-Registranter.
De eldste kongebrevene var bygd opp etter samme mønster som latinske pavebrev. Dette mønsteret falt etter hvert bort, og på 1600-tallet kom et nytt, dansk mønster for kongebrev. Lukkede kongebrev, oftest til embetsmenn, omtales som missiver.
En svært stor andel av kongebrevene fra 1700-tallet dreier seg om kongelig bevilling til å inngå ekteskap uten forutgående lysing eller ekteskap mellom nært beslektede personer. De kan dermed være interessante som kilde for slektsforskere. Helt fram til 1973 var det påbudt med lysing før vigselen, og selv om tillatelsen ikke kom fra kongen ble de fortsatt ofte omtalt som kongebrev.
Kilder og litteratur
- Kongebrev i Norsk historisk leksikon.