Kongsvingervegen (Nes)

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Kongsvingervegen (vei i Nes)»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Kongsvingervegen over gamle Vormsund bru i tre, i midten ble det i 1925 satt inn et stykke jernfagverk fra gamle Eidsvoll Sundbru etter uheldig møte med tømmervase. Brua ble sprengt i 1940, men gjenoppbygd. I 1953 ble den avløst av ny bru med spenn av stålbetongbjelker fra en aldri fullført ubåtbunker i Bergen.
Foto: Boka Nes, Romerike (1931).

Kongsvingervegen er navnet på hovedvegen mellom Oslo og Kongsvinger gjennom Nes. Vegen var allfarveg i uminnelige tider før den ble utbygd som kjøreveg, kjent som Den Wingerske Kongeveg, klassifisert som hovedveg i 1826, i 1928 riksveg (rute 101, seinere RV2) og fra 2012 europaveg (E16). Vegen følger i store trekk det gamle faret. Bruene var fra vest mot øst Degerdalen bru, Surta(?) bru, Vormsund bru, Vingerdals bru, Uvesund bru, Dysterud bru. Det var ferge over elvene Ua og Vorma til henholdsvis 1844 og 1859.

Vegen før hjulet

Biskop Jens Nielssøns visitasberetninger er til liten help. Da han og følget i januar 1597 fór gjennom bygda, fulgte de østsida av elva til de krysset på slede over til Nes prestegard med isen knakende under seg. Først derfra fulgte de en trasé vi kjenner igjen som allfarvegen mot Odalen: Ved Oppåker svingte den ned til Glomma og fulgte elva forbi Funnefoss og Bjertnes. På veg sørover igjen valgte de en østligere trasé fra Nes prestegard mot Sørum kirke, delvis på sandbanker i elva. Det minner oss om å være forsiktige ved bruk av visitasberetningene til å lokalisere allfarveger.

Kjøreveg, post, skyssvesen og gjestgiveri

På 1600-tallet kom det krav knytta til allfarvegene og skysshold. Vegbredde ble fastsatt, men krav til steinsetting og grøfting lå ennå hundre år fram i tid. Det ser allikevel ut til at vegen tidvis var kjørbar for en lett tohjuls-vogn allerede på 1600-tallet. Den 16. juni 1685 het det nemlig at kong Christian 5. kunne reise det meste av vegen fra Skedsmo til Kongsvinger via Nes prestegard i en liten «Calesch», eftersom Veyen var heel goed og beqvem at kiøre.[1] Ennå i 1743 stod det igjen milepæler i stein langs allfarvegen gjennom Nes. Det hadde også stått halvmilepæler av tre, men da var de for lengst råtnet bort.[2]

Det var to skysstasjoner og gjestgivergarder langs vegen gjennom Nes. Den ene var på sundgarden Vormsund fram til 1740-åra, seinere Kjølstad, og den andre på Bjertnes, fra 1770-åra Heberg, så Råholt. I tillegg var det på 1700-tallet flere ulovlige kroer og kneiper langs vegen. Allfarvegen var også postveg, med postgarder på Nordre Vågstad ved Vormsund og på Oppåker gjennom 1700-tallet. På vegen skulle de innom Nes prestegard.

Vegen følger ennå i hovedtrekk faret etter den gamle ridevegen, men med åra er bakker lagt om og bruer oppgradert. De største endringene er i Oppaker-området, hvor den gamle allfarvegen som nevnt dreide ned mot Funnefoss, fulgte elvebredden forbi elvesvingen ved Bjertnes og kom inn på dagens trasé ved Dyståa. I 1770-åra ble vegen lagt lenger fra elva og spor over Hebergåsen er satt i sammenheng med dette arbeidet. Etter klager på de bratte bakkene opp og ned åssida, ble den allerede i 1795-97 flyttet enda lenger nord til dagens trasé.

I 1820- til 40-åra ble en del bruer utbedret. I forbindelse med standardhevinga hadde en del steinbruer erstatta eldre trebruer. De viste seg å ha begrensa levetid i den ustabile leirjorda på Romerike, og måtte flere ganger gjenoppbygges.

Andre halvdel av 1800-tallet introduserte samfunnsøkonomiske hensyn i vegbyggingen, og flaskehalser som la begrensninger på hvor store lass det var mulig å trekke ble utbedra. Degerdalsbakkene på grensa til Ullensaker ble lagt om i 1882, og i 1885 ble Vingersdalsbakkene lagt om. Taterudbakken fulgte på 1910-tallet.

Bilens tidsalder

Vegen ble utbedret i tida 1946-61. Bruene ble oppgradert, vegen ble utvida til 7-9 meters bredde og fikk fast dekke. Vedlikeholdsetterslep ved økende trafikkmengde i 50-åra ble blant annet håndtert ved å beskjeftige domfelte forbrytere ved Botsfengselets fangeleir i Nes.

I 1965 var døgntrafikken 2351 biler ved Vormsund, økt til 4050 i 1970 og man lå allerede bakpå prognoser om 4880 i 1975 og 7488 i 1990. Datidens standard krevde først 4-feltsveg ved 15 000 passeringer i døgnet, men en slik trafikkmengde var ventet innen få år. I årene som fulgte flatet imidlertid veksten ut. I 1987 var det 6761 passeringer i døgnet ved Dalstua rett vest for Rødskrysset, og det holdt seg nokså stabilt til utbygginga av Neskollen. I 2001 passerte 11664 biler i døgnet, og i 2017 var det blitt 17 478. Kongsvingervegen var blitt en av landets mest trafikkerte tofeltsveger i ei tid hvor nye tofeltsveger med forbikjøringsfelt kunne betjene inntil 15 000 biler i døgnet.[3]

Ved inngangen til 1970-tallet hadde Riksveg 2 fått ord på seg for å være en dødsfelle. Høg fart og forbikjøringer gjorde kryssing til fots til et sjansespill. Kryssene på Rød, Vormsund og Oppakermoen var reine dødsfeller.[4] Tiltakene lot vente på seg. Den første gang- og sykkelvegen i Nes kom med egen undergang på Vormsund øst i 1978, fulgt opp gjennom 80-tallet med strekninger på Oppakermoen, Kulmoen, Lillerommen, Vormsund vest og Vingersdalen.[5] Trafikksikkerheten er også forsøkt ivaretatt ved utbygging av busslommer og utbedring av kryss, særlig med rundkjøringer på Vormsund vest (1991) og øst og i Rødskrysset, men fremdeles er vegen preget av mange utrygge påkjøringer og bebyggelse tett på vegen etter mange år som bygdas «hovedgate».

Et regionalt initiativ for å oppgradere Kongsvingervegen til motorveg-standard startet i 1987, men har foreløpig ikke gitt resultater i Nes. I 2019 ble prosjekteringsansvaret tildelt Nye Veier.

Vern

Omlegginger på 1900-tallet har etterlatt eldre bevarte vegfar i Taterudbakken mellom Kjølstad og Vorma, et stykke ved Vormsund ungdomsskole, vegstumpen Vingersdalen øst for Glomma og deler av sørlig trasé over Ua.[6] Ingen del av vegstrekningen med i Vegdirektoratets kulturminneplan.[7] Frivillige har skiltet og opparbeidet «Oldtidsvegen», en antatt trasé av den gamle allfarvegen over Hebergåsen.[8] På Kulmoen kloss inntil Kongsvingervegen var det ekserserplass. Et telthus fra 1700-tallet står på stedet, og er kommunalt listeført.[9]

Referanser

  1. ↑ Nielsen 2005: 172.
  2. ↑ Norge i 1743 1: 422.
  3. ↑ Statens vegvesen. Dalstua. Årsdøgntrafikk
  4. ↑ Akershus Arbeiderblad 1971.10.13. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  5. ↑ Skari 1998.
  6. ↑ Øgaard 1995: 2.
  7. ↑ Vegvalg 2002.
  8. ↑ Kulturminneplan 2017: 55.
  9. ↑ Kulturminne-ID 247836

Kilder og litteratur



Koordinater: 60.1439245° N 11.4013169° Ø

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Kongsvingervegen_(Nes)&oldid=2359202»