Kulturminne

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Kulturminner)
Hopp til navigering Hopp til søk
Kvam kyrkje i Nord-Fron 2007.
Foto: Anders Einar Hilden
Erik av Pommerns segl, ca 1400. Tegning av Emmery Rondahl
Kristian Bugges folkeminneopptegnelser fra 1934
Trappekiosken i Molde. Foto Liv Bjørnhaug Johansen
Annonse for Johs. Engeliens skifabrikk på Gjøvik, fra Adresseboka for Gjøvik og Vardal 1942
Hokksund jente- og guttekorps

Et kulturminne er i følge kulturminneloven et «[…]spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro og tradisjon til.» Denne definisjonen legges til grunn for den statlige forvaltningen av de materielle kulturminnene som er knyttet til Miljøverndepartementet, herunder Riksantikvaren. I forlengningen av definisjonen har man også kulturmiljøer, det vil si områder som er formet gjennom menneskelig aktivitet.

I 2007 ratifiserte Norge UNESCO-konvensjonen om den immaterielle kulturarven og forpliktet seg dermed til også å arbeide for å ivareta verneansvaret på dette feltet. Målet med konvensjonen er å beskytte muntlige tradisjoner og uttrykk, utøvende kunst, sosiale skikker, ritualer og høytidsfester, kunnskap og praksis om naturen og universet, og kunnskap om tradisjonelt håndverk. Konvensjonen trådte i kraft i 2006 og er nå tiltrådt av 69 land. Det statlige ansvaret for denne delen av kulturminnevernet ligger i Norge hos Kulturdepartementet som har en egen kulturvernavdeling.

Norsk språkråds definisjon av begrepet kulturminner favner både de immaterielle og de materielle kulturminnene:

«Eit kulturminne er eit minne frå eldre tid, frå ein eldre kultur. Det kan vere ein gjenstand eller eit spor av noko menneska har skapt, som eit hus, ein båt, eit industrianlegg eller ein gravhaug. Men kulturminne treng ikkje vere noko konkret, det kan òg vere noko ein hugsar om tinga ein har rundt seg. Det kallar vi gjerne immaterielle kulturminne. Stadnamna våre er immaterielle kulturminne. Vi har mange stadnamn av nokså ny dato, men òg namn som vi veit er ikring to tusen år gamle.»

Ingen aldersbegrensning

Det er ingen grense for alder når man skal definere hva som er et kulturminne. Det finnes mange eksempler på helt nye gjenstander eller bygninger som er plassert på museum og som dermed vises frem som kulturminner, slik som de nye boligene, og inventaret i dem, på «Boligfeltet» på Maihaugen. Selv masseproduserte gjenstander kan være å regne som kulturminner. Likeledes er det ingen øvre eller nedre grense for størrelse; et fingerbøl fra 1800-tallet er like mye et kulturminne som Nidarosdomen. Det viktige er at de utgjør et spor etter menneskelig aktivitet. Kulturminner fra før reformasjonen, det vil si fra før 1537, er automatisk vernet gjennom kulturminneloven, og omtales gjerne som fornminner.

Private, lokale og nasjonale kulturminner

Man graderer ofte kulturminner ut fra om de er unike, har global eller nasjonal verdi og andre faktorer. Ved åpningen av Kulturminneåret 2009 lanserte daværende kulturminister Trond Giske kulturminneportalen Digitalt fortalt med en fortelling om sin ungdoms mix-tapes, altså opptakskassetter med musikk han selv satte sammen. Et slikt kulturminne kan oppfattes som nærmest privat, men det bærer informasjon om kulturhistorien til en viss gruppe mennesker på et visst tidspunkt. Motsatt vil foreksempel et kulturminne som Eidsvollsbygningen eller Stortinget anses som et kulturminne av nasjonal karakter. For Riksantikvaren kan et kriterium for fredning være at kulturminnet har nasjonal verdi. Men hva som ligger i dette er uklart definert. Historisk har det blitt praktisert slik at kulturminner fra innlandet og jordbruket opptrer langt hyppigere på vernelistene enn kulturminner fra kystområder og kystkultur, innrømte riksantikvar Jørn Holme i et debattmøte på Kulturminneåret 2009s avslutningskonferanse i Tromsø. I en lokalhistorisk sammenheng vil en slik gradering ofte være mindre interessant enn spørsmålet om hva gjenstanden kan fortelle om lokalsamfunnet og om personene som levde der.

Kulturminnevern i Norge

I Norge er det statlige kulturminnevernet/kulturvernet delt mellom Miljøverndepartmentet, som har ansvaret for de faste, fysiske kulturminnene, og Kulturdepartementet, som har ansvar for å iverksette UNESCO-konvensjonen om immateriell kulturarv, og som også gjennom museene, bibliotekene og arkivene forvalter enorme mengder dokumenter, gjenstander og fotografier. Det er Riksantikvaren som er Miljøverndepartementets direktorat for kulturminneforvaltning og rådgivende og utøvende faginstans for forvaltning av kulturminner og kulturmiljøer. Direktoratet skal gi faglige bidrag til departementets arbeid med kulturminnevern og har myndighet til å frede byggverk og anlegg, eller deler av dem, av kulturhistorisk eller arkitektonisk verdi.

Det frivillige kulturvernet spiller også en betydelig rolle for bevaring av kulturminner i Norge og gir viktige bidrag til forvaltningen gjennom faglige innspill og fremming av konkrete vernesaker. Opprettelsen av Riksantikvaren som institusjon i 1912 er i seg selv et initiativ som i sin tid kom fra Foreningen til Norske Fortidsmindesmerkers Bevaring (Fortidsminneforeningen ble stiftet i 1844 og er landets eldste kulturvernorganisasjon). Norsk Forening for Fartøyvern har spilt en betydelig rolle i arbeidet for at offentlige myndigheter skal ta større ansvar for fartøyvernet. Videre har lokale historielag over hele landet grunnlagt bygdetun med historiske museumssamlinger og lokale arkiv. 21 kulturvernorgansiasjoner er organisert inn under paraplyen Norges Kulturvernforbund som med sine nær 210 000 medlemmer (2012) dekker både det immaterielle og det materielle kulturminnevernet, samt kulturminner fra nyere og eldre tider.

Farokonvensjonen ble undertegna av Norge i 2008, og trådte i kraft i 2011. Denne konvensjonen definerer kulturminner noe annerledes enn UNESCO-konvensjonen, ettersom den flytter perspektivet over til mennesker; gjenstanden har ikke verdi som kulturminne i egen kraft, det er menneskenes forståelse av og holdninger til den som gjør den til et kulturminne. Norsk lovgivning har ikke blitt endra for å reflektere dette, og det vil trolig også være vanskelig å gjøre det uten å komme i konflikt med forpliktelsene i UNESCO-konvensjonen. Farokonvensjonen introduserer også begrepet «kulturarvfellesskap», definert som en gruppe som deler en spesiell kulturarv. Dette er blant annet ment å dekke nasjonale minoriteter og religiøse minoriteter. Det oppmuntres til at frivillige organisasjoner og andre interesserte skal være en del av kulturminnevernarbeidet, men det er for eksempel ikke fastslått av minoriteter (kulturarvfellesskap) skal høres når myndighetene tar for seg deres kulturarv.

Sentrale dokumenter

Kilder