I. I dansk-norsk lovspråk vanligvis brukt om det å gi en person en meddelelse, eller oppfordre vedk. til å avgi en erklæring eller lignende. Beskikkelse måtte finne sted på vitnefast vis, vanligvis ved to oppnevnte menn, beskikkelsesvitner. Beskikkelsesvitne brukes således synonymt med stevnevitne (se dette). Uttrykket beskikkelsesvitne ses også brukt om disse vitnenes vitnemål, skriftlig som muntlig (NHD 2.r. V s. 31, Christian 5. norske lov 1–13–24; se også Christian 4. norske lov I, 4).
II. Ordet beskikkelse forekommer også i betydningen offentlig ansettelse eller autorisasjon. S.I.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
