Graver, person som mot betaling åpnet og hadde tilsyn med gravene på kirkegården. På landet var det til langt innpå 1800-tallet uvanlig med egen graver, mens de fleste kjøpsteder nok har hatt det. C.5. no. lov (2-21-35) forutsetter i hvert fall at graver finnes, men at godtgjørelse skulle fastsettes av stiftsdireksjonen, sammenlikn forordning 7/11 1682. I praksis ble gravere på landet ofte engasjert av de pårørende selv og lønnet etter tradisjonsbestemte gaveprinsipper, mens de i kjøpstedene ble ansatt av magistraten. Ifølge resplusjon 22/11 1825 skulle utnevnelse av graver godkjennes av stiftsdireksjonen. Graveren kunne også ha andre oppdrag, så som ombæring av tavler under gudstjenesten. Graver ble regnet som «kirkebetjent», og kunne i noen kjøpsteder ha rett til fri bolig, men kom ellers ikke under geistlig jurisdiksjon eller rett til innskudd i enkekassen. Et unntak fra det siste finnes dog i Christiansands stifts geistlige enkekasse (fund. 21/9 1736). A.B.A.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
