Leksikon:Jordeiendomsforhold

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Jordeiendomsfordelingen 1661: I. Bonde- og borgergods. II. Adelsgods. III. Krongods.
Jordeiendomsfordelingen 1661: IV. Kirkegods. V. Samlet offentlig gods (krongods og kirkegods). VI. Lokalt eksempel fra Fet på Romerike.
Overgangen til bondeselveie. I. 1661. II. 1801.

Jordeiendomsforhold. Om jordeier og leilending, kontraktforhold, leieinntekter o.a., se landskyld, leilending og bygsel.

Landskylda blir brukt som målestokk for hvor mye jord som tilhørte ulike grupper av eiere, både i middelalderen og i foreningstiden. En har pålitelige oppgaver over eierne og deres andeler i 1661, både på landsbasis og distriktsvis (se matrikkel). Det har vært arbeidet så mye for å rekonstruere eiendomsforholdene umiddelbart før reformasjonen at tallene for den tiden også er ganske velbegrunnede. Videre kjenner en hovedtrekkene av ­utviklingen i enevoldstiden, men talloppgaver har en ikke før ca. 1820.

Før reformasjonen eide kronen ca. 4 % av jorda. Til kirken lå i alt ca. 44%. Av dette hørte 7–8 % til bispestolene, like mye til domkapitler og hospitaler, klostrene hadde 10–11 %, de kongelige kapellene 3–4 % og lokale prestebol og kirker 14–15 %. Adelen eide ca. 12 %, og andre privatfolk, mest bønder, ca. 40 %. Reformasjonen lot det lokalkirkelige godset på det nærmeste urørt, likeledes i praksis kapitels- og hospitalsgodset. Resten av kirkens gods tilfalt kronen, som anvendte deler av det som forleningsgods til embetsmenn. Etter hvert brukte kronen deler av ­kapitelsgodset til samme formål; det som var tilbake, var delt mellom personalet ved domkirkene, biskopene, katedralskolene og lærerne der. Krongodset fikk dessuten tilvekst fra adelsgodset gjennom betydelige gaver, og ved skyldsetting av nyrydninger.

I 1661 er ca. 31 % av jorda regnet som kron­gods, og 21% som kirkelig gods (alt kapitelsgodset medregnet). Adelsgodset var på ca. 8 %, og det privateide godset ellers ca. 40 %. Omtrent halvparten av dette var bondeselveie, dvs. jord­eiendom som eierne selv brukte. Av den andre halvdelen var det meste bondegods, slikt som bondeeiere leide bort til andre. Borgere og ­embetsmenn hadde foreløpig lite jordeiendom, kanskje rundt 5% av det hele.

Det var store forskjeller mellom distriktene. Mest adelsgods var det i Nord-Norge, i den ytre delen av Vestlandet og rundt Oslofjorden. Bøndene eide mest på Agder og i Østlands­dalene, mens det offentlige godset dominerte fullstendig i Nord-Norge og i Trøndelag og var godt representert på Vestlandet og i flatbygdene på Østlandet.

Adelsgodset og leilendingsgodset til bøndene smuldret bort i løpet av noen tiår deretter; det gikk i smått over til andre private eiere. I 1660- og 70-årene ble mye off. gods avhendet i store partier. Krongodssalgene omfattet størstedelen av kron­godset og det verdslige forleningsgodset. Borgere og borgerlige embetsmenn kjøpte det meste, men de begynte ganske snart å selge videre til leilendingene, og satte dermed fart i den prosessen som kalles overgangen til selveie. Den begynte først på Østlandet, noe etter 1700 i Trøndelag og i de indre Vestlandsbygdene, og fikk tilvekst ved at mer krongods og det meste av skole- og hospitalsgodset gjennom 1700-årene og rundt 1800 ble solgt ­direkte til brukerne. Omkring 1820 var det på landsbasis omtrent 65 % bondeselveie, 20 % tilhørte private godseiere, proprietærer, og 15 % var offentlig gods. Av det siste var det bare ubetyde­lige rester igjen omkring 1900, mest som embetsgårder, etter at prestebordsgodset var solgt til selveie. ­Pro­prie­tærgodset holdt seg lengst i Nord-­Norge, her og der på Vestlandet (Rosendal), i det tidligere grevskapet Larvik og ved en del sagbruk, jernverk o.l. på Østlandet og i Trøndelag. Men også dette var på det nærmeste avviklet ved siste århundreskifte. Se kart s. 180-182. Jf. kirkegods, prestebordsgods. K.J.

Historisk leksikon.jpg
Norsk historisk leksikon
Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur
Copyright
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.