Leksikon:Kanselliet

Kanselliet var fra middelalderen av og fram til 1660 regjeringens eneste kontor. Opphavet til et norsk kanselli henger sammen med innføring av skriftlighet i forvaltningen, og må kunne dateres tilbake til 2. halvdel av 1100-tallet, selv om vi ikke vet noe sikkert om dette. På 1200-tallet fantes det i alle fall en kongelig skrivestue under ledelse av en kansler, og Magnus Lagabøte utstedte (i 1270-årene) en egen skipan om kanslerembetet (referert i Hirdskråen kap. 21). Kansleren som skulle være blant kongens mest betrodde rådgivere, blir her innrømmet samme veitsle, dvs. økonomiske ytelser fra kongen, som lendmennene. I tillegg til kansleren skulle det være to hirdprester i kanselliet.

Kansellitjenestemennene var altså opprinnelig knyttet til hirden som hirdgeistlige. Hirden var også aristokratiets organisasjon, og hirdmedlemmene sto i et vasallforhold til kongen. Selv om Hirdskråen gjentatte ganger understreker kansellitjenestemennenes spesielt fortrolige forhold til kongen personlig, er det grunn til å tro at kongen har ønsket å løsrive sentralforvaltningen fra hirden. Det var blant annet dette Håkon V siktet mot da han i 1308 søkte Kurien (pavehoffet) om eksempsjon for den kongelige kapellgeistlighet. Eksempt status ville ha innebåret at kapellgeistligheten var blitt direkte underlagt paven og unndratt de norske biskopenes jurisdiksjon, for øvrig analogt med tiggerordnene. I praksis ville eksempsjon ha betydd at kongen hadde fått forholdsvis frie hender til å rekruttere dugende folk til kapellgeistligheten, og dermed mulighet til å utvikle et tidsmessig sentralt byråkrati uavhengig av riksaristokrati og episkopat. Nå oppnådde ikke Håkon V full eksempsjon for kapellgeistligheten, men måtte nøye seg med såkalt privilegert status, noe som blant annet ga de norske biskopene en begrenset tilsynsrett (NglL IV s. 364ff., s. 367f.). Kongen fikk likevel utstrakte styringsmuligheter over kapellgeistligheten, som ble uformet som en egen korporasjon med to proster på toppen. Prosten ved Apostelkirken på kongsgården i Bergen skulle være en slags formann for de kongelige kapellgeistlige, og i 1314 ble det ­bestemt at prosten ved Mariakirken i Oslo skulle være leder for kongens kanselli (NglL IV s. 369f.). Det norske kanselliet i Oslo kom til å bestå fram til begynnelsen av 1670-årene.

De første par tiårene etter kong Håkons død i 1319 var det mye strid om kapellgeistligheten mellom riksrådet, som foresto formynderstyret for Magnus Eriksson, på den ene siden og enkelte av de norske biskopene på den andre. Dette jevnet seg imidlertid ut etter 1337 da Pål Bårdsson ble utnevnt til kansler. For resten av 1300-tallet fungerte kanselliet og kapellgeistlighet stort sett i samsvar med intensjonen som et norsk sentralforvaltningsapparat, ikke minst etter at Håkon VI i 1358 personlig overtok regjeringen. Fram til 1390-årene var alt riksstyret igjen samlet på norsk jord. Det kan være verdt å merke seg at de norske kanslerne i middelalderen, til forskjell fra sine svenske og danske kolleger, ikke ble rekruttert blant biskopene. (Fra dette finnes det bare ett unntak under dronning Margareta, da oslobiskopen også gjorde tjeneste som kansler.)

I og med at kongen og hoffet etter 1380 flyttet fra landet, falt noe av begrunnelsen for en egen norsk sentralforvaltning, og dermed et norsk kanselli, bort. Etter 1400 var det unionskongenes kanselli i Danmark som overtok de fleste av de oppgavene oslo-kanselliet hadde hatt inntil da. Diverse framstøt fra det norske riksrådet fra slutten av 1430-årene og framover på igjen å etablere sentrale styrings­organer i Norge, førte ikke fram. Når det egne norske kanselli likevel fikk bestå, var det fordi det varetok viktige oppgaver innenfor det norske retts­stellet, ikke minst i drapsprosessen. Dessuten fortsatte kapellgeistligheten å tjene som et viktig ­rekrutteringsorgan for kongetro geistlige. Ikke få norske kapellgeistlige ble i senmiddelalderen forfremmet til norske bispeseter og domkapitelsembeter gjennom avtale melom kongemakten og ­Kurien.

Selvstendighetstapet i 1537 fikk ingen umiddelbare konsekvenser for dette norske «rest»-kanselli og for den norske rettertingskansleren (se Norges rikes kansler), men det meste av kapellgeistlighetens gods ble nå forlent bort til verdslige kongsmenn (se godslen).

Kanselliet i København hadde altså lenge før 1536 blitt det viktigste regjeringskontoret også for de norske sakene. Senest fra 1520-årene ble det i det danske kanselliet ført egne protokoller for de norske sakene. Alle ekspedisjoner gikk normalt gjennom kanselliet, også rentekammerets (s.d.). Kanselliet ble ledet av kongens kansler (jf. riksembetsmenn), heretter kalt kansler. (Liksom i Norge var det i Danmark en egen ­kansler for rettsstellet, en såkalt rettertingskansler, se rikskansler).

Ved siden av kanselliet i København, som også ble kalt Danske kanselli, var det fra Frederik I.s tid (1523–33) et Tyske kanselli som fungerte som regjeringskontor for kongen i egenskap av hertug i Slesvig-Holsten. Men grensene mellom de to kanselliene var ikke helt klare. Således kom mange av rikets utenrikssaker til å gå gjennom Tyske kanselli, og ved hjelp av dette kanselliet kunne også kongen unndra avgjørelser fra riksrådets (s.d.) og riksembetsmennenes kontroll. Under kansleren sto det en over­sekretær som ledet kanselliets daglige virksomhet. Kanselliet besto for øvrig av et varierende antall kansellijunkere eller kanselliherremenn, unge adelsmenn som her fikk administrativ skolering, dertil en rekke underordnede kansellisekretærer. Alle åpne kongebrev som utgikk fra kanselliet, ble ført i egne protokoller kalt registre. Disse ble ordnet i geografiske rekker, f.eks. norske registre, sjællandske registre osv. Kopier av utgående missiver, dvs. lukkede kongebrev adressert til én eller en gruppe personer/institusjoner, ble ført i protokoller kalt tegnelser. Også tegnelsene ble etter hvert ordnet etter det samme regionale mønsteret. Innkomne brev ble først journalført fra 1620-årene, og da som saksbilag. Disse ble kalt innlegg. Geografiske rekker av innleggene forekommer først fra 1650-årene. Innleggene ble ordnet etter datoen til de utgående brevene. Dette protokolleringssystemet ble beholdt til langt ut i enevoldstiden.

Etter 1660/61 ble den dansk-norske sentral­administrasjonen omorganisert. De forskjellige forvaltningsgrenene ble samlet under prinsipielt sideordnede kollegier som hver især svarte direkte for kongen. Forvaltningsreformen, som ble gjennomført etter mønster av den svenske ­regjeringsordningen av 1634, var allerede blitt diskutert i noen år før 1660. I 1655 var det blitt opprettet et admiralitetskollegium for flåten, og et krigskollegium hadde vært under planlegging ­siden 1658. Dessuten var den norske bergverksforvaltningen blitt oppbygd etter kollegieprinsippet (jf. bergamtet).

Kanselliet ble etter 1660 omdøpt til kansellikollegiet. I tillegg til de to militære kollegiene og kanselliet ble det i 1660 opprettet et skattkammer- eller kammerkollegium og statskollegiet. Det var også planlagt et konsistorialkollegium som skulle bestyre kirke- og lærdomssaker. Erkebiskop Hans Svane ble endog utnevnt til president, men dette kollegiet ble aldri noe av. Tyske kanselli ble beholdt som eget kollegium, og med tiden ble alle utenrikssakene lagt under det. De nye kollegiene innsnevret kanselliets tidligere funksjonsområde; det gjaldt f.eks. kammerkollegiet, statskollegiet (jf. også geheimekonseilet). Denne utviklingen fortsatte utover 1700-tallet med etableringen av stadig nye kollegier, enten under eller sideordnet de opprinnelige kollegiene fra 1660.

Fram til 1670 fant det ikke sted noen forand­ring av kanselliets oppbygning, og til forskjell fra de andre kollegiene kom adelsmenn i lang tid til å spille en dominerende rolle i kanselliet. Instr. av 1670 bestemte at kanselliet skulle ledes av en kansler og en visekansler. To oversekretærer skulle behandle alle innkomne supplikker (s.d.). Dessuten skulle det være en rekke kansellisekretærer. Fra 1673–1676 ledet P. Schumacher (Griffenfeld) kanselliet med tittelen rikskansler. Embetet var spesielt opprettet for ham. Som rikskansler sto Griffen­feld egentlig over og utenfor regjeringskollegi­ene. Han hadde den nominelle ledelse av både tyske og danske kanselliet, og forsøkte også å trekke inn statskollegiet som et overordnet organ. Etter Griffenfelds fall forsvant statskollegiet, og det ble igjen innført regulære kollegiemøter i kanselliet.

I tidsrommet 1703–1770 opphørte kanselliet å fungere som et selvstendig kollegium, selv om det ennå i noen tiår fantes et kanslerembete. Oversekre­tæren var kanselliets leder fra 1735 til 1770. Kanselliet var i denne perioden å betrakte som et sekretariat for geheimekonseilet (s.d.). Regulære kollegiemøter var riktignok blitt gjeninnført i 1730, men det forandret ikke kanselliets stilling vesentlig: fra nå av skulle kanselliet behandle sakene før de ble forelagt konseilet av en såkalt maître des requêtes (1730–1735 også kalt geheimeekspedisjonssekretær). Til forskjell fra de andre regjeringskollegiene, som var inndelt i kontorer etter de forskjellige sakstypene, utgjorde kontorene i kanselliet forskjellige nivåer i saksbehandlingen.

Struensee-perioden (1770–1773) medførte en gjennomgripende omorganisering av den dansk-norske sentralforvaltningen. Kanselliet fikk på ny selvstendig status som kollegium. Geheimekonseilet ble avskaffet. Oversekretærembetet ble opphevet, og kanselliet ble inndelt i fire såkalte departementer etter geografiske skillelinjer med blant annet et eget norsk departement. I tillegg ble det opprettet et såkalt depechekontor, som skulle ta seg av saker av mer allmenn natur, og et arkivkontor. Struensee selv skulle referere sakene for kongen, ellers skulle det være en kontorsjef, kalt deputert, for hvert departement.

Mye av det gamle kom tilbake etter Struen­sees fall. Kanselliet fikk bestå som eget kollegium, selv om geheimekonseilet gjenoppsto under navn av geheimestatsråd. Kontorene ble igjen inndelt etter saksgangen. To kontorsjefer med tittel av deputerte skulle referere sakene for kollegiet, som ellers skulle bestå av den eldste ekspedisjons­sekretæren og generalprokurøren (s.d.). (Sistnevnte embetsmann hadde helt fra 1730 hatt nær kontakt med kanselliets virksomhet.)

Kanselliet ble omorganisert i 1800, i hovedtrekkene ­etter Struensees prinsipper. Departementene ble inndelt etter både saklige og geografiske kriterier: kirke- og skoledepartementet, justis- og politi­departementet, det norske justis- og skoledepartementet, lens- og utskrivningsdepartementet og ­revisjonsdepartementet. (Samtidig fant det sted en viss myndighetsoverføring til lokale embets­instanser som magistrat, amtmann og biskop.) En deputert skulle ha overoppsynet med hvert departement. Fra 1804 skulle departementene i tillegg ha kontorsjefer, såkalte departementssekretærer. En kansellipresident (fra 1813 kalt justisminister) skulle ha overoppsynet med hele etaten. Kollegiet besto foruten kansellipresidenten av de deputerte, samt ekspedisjonssek­retærene.

Når det gjelder det saksområdet som lå under kanselliet fra 1660–1814, kan dette defineres negativt, det vil si som de sakene som til enhver tid ikke sorterte under mer spesielle fagkollegier. Kanselliet befattet seg for det meste med embetssaker, kirke- og lærdomssaker, medisinalvesenet, og fungerte dessuten som et slags justisdepartement; også deler av næringslivet og finansvesenet var stundom underlagt kanselliet. S.I.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.