Leksikon:Kirkestue

Kirkestue, i Nord-Norge betegnelse på et lite overnattingshus som er bygd på kirkestedet av folk fra andre bygder. Slike kirkestuer har eksistert ved en rekke kirker langs kysten av Troms, særlig Nord-Troms, der det var små kirkestuebyer på 15–20 hus eller mer (i Tromsø ca. 60), foruten i Vest-Finnmark og den nordligste del av Nordland. Kirkestuer ble særlig brukt i de store, årlige kirkehelgene (se storhelg). Kirkestuer er kjent fra 1600-tallet, og de siste var i bruk til ca. 1920. I den sørlige delen av Nordland finnes i de indre fjorder et lignende system med små bygninger, oftest kalt kirkebuer, som ble benyttet av dalbøndene både ved kirkeferd, handelsferd og til opplag for fiskeutstyr og så videre. I Hattfjelldal var det 40 finnebuer ved kirken, brukt i lapphelga, visstnok til beboelse. Kirkestuer og kirkebuer ble mot slutten av 1800-tallet gjerne tatt til fast beboelse av strandsittere og andre, og dannet kjernen i flere tettbebyggelser, liksom kirkestuene i Tromsø fra bygrunnleggelsen 1794 delvis ble tatt i bruk som boliger for ­byens håndverkere og dagleiere. H.D.B.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.