Leksikon:Konsumpsjon

Konsumpsjon, fellesbetegnelse på en rekke skatter og avgifter.

I. Konsumpsjon i byene:

A. Kjøpstadskonsumpsjonen var en avgift (ev. i tillegg til innførselstollen) på matvarer som ble ført inn i byene, det vil si kjøpstedene, samt enkelte ladesteder. Avgiften ble påbudt i forbindelse med krigen mot Sverige (jf. forordn. 21. juli 1657, ordinans 15. aug. 1657 og reskrips 14. nov. 1657, NRR XIII s. 106). Som varig avgift ble konsumpsjon innført ved forordning 8. nov. 1680 og 24. jan. 1682, som begge inneholder lister over konsumpsjonspliktige varer og gir avgiftssatser pr. enhet. Fra 1682 ble konsumpsjon for korn tatt bort og ­erstattet av en formalingsavgift (maleverkskonsumpsjon). Ved forordning 10. februar 1702 ble det krevd konsumpsjon også av vin, vineddik og fremmed brennevin.

Den første tiden ble konsumpsjonen administrert av tollvesenet (s.d.). Enkelte steder ble det ansatt egne konsumpsjonstjenestemenn som skrivere, kontrollører, visitører og forskjellige betjenter. Ordningen varierte noe fra sted til sted. Etter noen år ble oppkrevingen av konsumpsjonen overlatt til private mot en fast årlig avgift til kongen. Men flere steder fortsatte tolleren å føre et visst tilsyn med konsumpsjonsforvaltningen. Da det i 1702 ble lagt konsumpsjon på eddik og vin, ble denne unndratt forpaktning og lagt under tollvesenet. Omkring 1780 overtok det offentlige igjen konsumpsjonsadministrasjonen. Ved de større tollstedene ble det tilsatt egne konsumpsjonskasserere og konsumpsjonsinspektører, med andre ord oppsyns- og oppebørselsfunksjonene ble atskilt, et prinsipp som senere ble lagt til grunn ved reformen av tollvesenet. På de mindre tollstedene sto tollerne for konsumpsjonsadministrasjonen. I 1790-årene ble konsumpsjonsadministrasjonen fullstendig integrert i tollvesenet. En toll- og konsumpsjonsinspektør skulle lede oppsynstjenesten, mens en toll- og konsumpsjonskasserer skulle stå for oppebørselen og regnskapsvesenet.

Kjøpstadskonsumpsjonen ble opphevet 1. jan. 1828 (lov 7. aug. 1827 (nr. 6) § 2).

B. Folkeskatten i kjøpstedene (samt i enkelte ­ladesteder) var en personskatt som ifølge forordning 8. november 1680 lå på de fleste kategorier tjenestefolk, og som ble betalt med faste satser pr. person. Ved resolusjon 23. aug. 1777 (Wessel Berg II s. 731) ble det gitt nøyere forskrifter. Denne avgiften ble tatt bort igjen ved forordning 1. feb. 1797 § 21.

C. Milepenger var en avgift på varetransport med hestekjøretøy. I forordning 21. juli 1657 ble den satt til 1 sk. pr. lass for profesjonelle vognmenn. Ved forordning 1. februar 1797 ble milepengene bestemt til 4. sk. pr. mil pr. 2 hester eller vogn med 2 hester. Avgiften ble forhøyet med til sammen 1/4 ved forordn. 21. oktober 1803 og 6. juni 1806. Den ble tatt bort 1. jan. 1828.

II. Konsumpsjon på landet:

A. Familieskatten, også kalt personell konsumpsjon, var en personskatt, først og fremst pålagt alle ikke-bønder som eide gårder på landet; den ble betalt for hvert familiemedlem og for hver tjener (forordn. 8. nov. 1680). Satsene varierte etter hovedpersonens rang eller stilling. Sogneprester var fritatt for sin egen person, fordi manntallsføringen ble lagt blant annet på dem. Ved forordning 22. desember 1761 ble aldersgrensen for de husholdningsmedlemmer det skulle svares skatt av, satt til 12 år. Avgiften ble opphevet (inntil videre) ved forordning 9. juli 1813 § 13 (Schou XVI s. 366f.).

B. Stallskatt eller hesteskatt skulle ifælge forordning 8. november 1680 svares av ikke-bønder som hadde staller på landet. Avgiften ble i regelen betalt med faste satser pr. stall, men for privilegerte sageiere ble den ved forordn. 22. desember 1761 satt til 10 sk. pr. tusen bord de hadde bevilling til å skjære. Stall­avgiften bortfalt (inntil videre) ved forordn. 9. juli 1813 § 13.

C. Folkeskatten på landet ble betalt med faste satser pr. person av alle tjenestefolk, unntatt de som tjente hos bønder (forordning 8. november 1680). Ved forordning 24. februar 1682 ble også utskrevne soldater og matroser uttrykkelig fritatt. Forordning 22. desmber 1761 fritok videre husmenn, lærere, klokkere, tjenestegjørende offiserer, fattige enker og de fleste håndverkere. Til gjengjeld ble det nå krevd folkeskatt blant annet av en del kårfolk (under 60 år) og av innerster. Folkeskatten ble tatt bort (inntil videre) ved forordning 9. juli 1813 § 13.

III. Til konsumpsjon hørte også copulasjons- eller vielsespenger som var en avgift på ekteskapsinngåelse, påbudt for en del befolkningsgrupper ved forordning 8. november 1680. Den skulle betales av brudgommen, og satsen varierte med hans rang eller stilling. Fritatt var bønder og almue på landet, soldater og matroser. Flere ble fritatt ved forordning 22. desember 1761, og avgiften ble helt avskaffet i Norge ved forordning 12. september 1792. H.W./S.I.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.