Leksikon:Kullbrenning

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

Kullbrenning. Det beste virket til framstilling av trekull var fin nåleskog (gran ga mer enn furu), men av hensyn til trelastnæringen var det i nyere tid ofte påbudt å nytte bare mindreverdig skog til kullbrenning. Også bjørk var anvendelig.

Kullbrenning foregikk i kullmiler, som kunne være bygd opp på forskjellige måter. En vanlig miletype i nyere tid besto av grov, liggende ved innerst, spinklere ved reist omkring og småved lagt på toppen, slik at mila fikk tilnærmet halvkuleform. Den ble så dekket med torv, bortsett fra en smal trekkåpning langs bakken hele veien rundt. Mila ble tent gjennom en liten åpning i torvlaget på toppen. Denne åpningen ble tettet igjen når brenningen var kommet godt i gang.

Også den innerste, grove veden kunne være reist på ende (reismile). Det var da gjerne en åpning fra toppen og helt til bunns som ga nødvendig trekk. I en tredje type (leggmile) ble stokkene lunnet på hverandre med én bratt og én slakk langside.

Å brenne en mile tok fra et par døgn opptil to–tre uker, avhengig av størrelsen. Mila måtte passes hele tiden. I alminnelighet regnet en med at det trengtes ca. 4  mileved for å få 1 lest eller 12 tønner kull. Miler med omkrets på 12 favner skulle normalt gi 360 tønner (= 30 lester). Sommerbrent mile ga oftest mer enn vinterbrent. H.W.

Historisk leksikon.jpg
Norsk historisk leksikon
Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur
Copyright
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.