Leksikon:Grindgang
Grindgang gikk ut på at buskapen til visse tider av døgnet ble samlet i en flyttbar innhegning (grinder, grindled, kve) plassert på eng (sjeldnere på trede eller åker). Formålet var hovedsakelig å få en overgjødsling av enga, men grindene kunne dessuten beskytte buskapen mot rovdyr (jamfør grindhus); melking kunne også foregå i grindene. Når buskapen hadde ligget på samme sted 1–2 netter, ble grindene flyttet, og på denne måten ble hele enga grindgått. Grindgang på trede forekom i eldre tid på Østlandet, mens grindgang på åker bruktes i Rana og Saltdalen; grindgangen ble da avsluttet når kornet spirte. Grindgang på eng, som er det vanligste, har i nyeste tid særlig forekommet i Nord-Norge (tidligere visstnok over hele landet). Enga ble der grindgått hele sommeren og ble slått etter hvert som graset vokste til der grindene hadde stått. Grindgang er også kalt kve-reking eller kviing. (K. Visted og H. Stigum: Vår gamle bondekultur I s. 211f.) H.W.
Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside | Forord | Forkortelser | Forfattere | Artikler | Kilder og litteratur | |
Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk. |