Leksikon:Lagging

Lagging. Et lagget kar er satt sammen av rette, ikke buede trestaver (motsatt tønner o.l., jf. bøkker). Bunnen(e) er sirkelrund(e), sjeldnere oval(e), og er felt inn i spor (en lagg eller logg) nær enden av stavene. Karet holdes sammen av (oftest) to eller flere band eller gjorder.

Arbeidsgangen: Stav-emnene ble spaltet ut av en stokk og pusset med skavl eller skjøve på bredsidene («å skave staven»). Bunnstavene, som var flate (og brede), ble festet til hverandre med duvlunger (s.d.) til et flak som deretter ble skåret eller saget til i den fasong bunnen skulle ha. I små kar besto bunnen helst av ett stykke. Sidestavene ble laget med litt konkav innside, slik at de fulgte rundingen på bunnen. Stav­kantene ble høvlet til på en lokar eller skotthøvel, dvs. en lang høvel lagt i ro med eggen opp; det var stav-emnet som ble ført fram og tilbake («å skyte staven»). Laggen ble skåret ut med et bøyd stemjern, og stavene slått inn på bunnen en og en. Deretter ble de pusset på utsiden, og gjordene satt på; til slutt ble karet ­pusset innvendig.

Lagging var et arbeid som de fleste bønder trolig kunne greie selv, og spesielle laggere nevnes sjelden i kilder fra bygdemiljø. I byene var det visstnok i stor utstrekning bøkkerne som utførte lagging, i hvert fall i 1700-årene og senere. H.W.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.