Leksikon:Lagrettemenn

Lagrettemenn (norrønt logrettumenn m.) var menn som var blitt tatt i ed av lagmannen og ­dermed autorisert som lekdommere. Opprinne­lig finner vi lagrettemenn bare på lagtingene, hvor de møtte som bygdedelegater, men etter 1350 møter vi dem ­stadig oftere også ute i bygdene, på ting og på ­forskjellige rettsmøter som f.eks. ved grense­ganger og ved arveskifter. Der har de opptrådt som domsmenn og forliksmenn, som synsmenn og som vitner til diverse rettshandler.

Lagrettemannsinstitusjonens ekspansjon i bygde-Norge i senmiddelalderen kan også observeres i de fleste skattlandene, hvor lagrettemenn liksom i Norge skulle komme til å spille en viktig rolle i det lokale samfunnslivet langt inn i 1700-årene. (I skotsk terminologi kalles lagrettemenn på Orknøyene og Shetland «lawrikmen» eller «lawrightmen».)

Ved utgangen av middelalderen har ombudene som lensmenn og kirkeombudsmenn normalt blitt rekruttert blant kretsen av lagrettemenn, liksom utvalg av lagrettemenn har representert bygdefellesskapene i samtaler og forhandlinger med kirkelig og statlig øvrighet, på lokalt så vel som på regionalt nivå. Det er også lagrettemenn som er blitt sendt som delegater til kongehyllingsmøter og stenderforsamlinger. Og dette endret seg ikke ved reformasjonen. Lagrettemennenes posisjon i det lokale rettslivet ble til og med styrket som et resultat av domstolsreformene ved slutten av 1500-tallet. ­Utvalget av lagrettemenn på bygdetinget ble nå en virkelig domstol med fullt dommeransvar, kalt lagrette.

Styrkingen skulle likevel ikke bli varig. Lekdommerprinsippet lot seg ikke harmonisere med den allmenne tendensen til byråkratisering og profesjonalisering av lokalt styre og stell. Iflg. C.5. no. lov ble lagrettemenn endelig redusert fra å være meddommere i retten til å bli rettsvitner. Bare i odels- og eiendomstvister og livs- og æressaker skulle lagrettemenn fortsatt dømme sammen med sorenskriveren. Dessuten skulle lagrettemannsvervet heretter gå på omgang, slik at det ble oppnevnt åtte nye lagrettemenn hvert år. Det skulle også bli slutt på at bygdetinget selv pekte ut hvem som skulle sendes til lagmannen for edfesting. Istedet skulle lagrettemannskandidatene utvelges av amtmann, sorenskriver eller fogd. (C.5. no. lov 1–7–2, 4, se ellers bygdeting). Fortsatt ble det imidlertid oppnevnt langt flere lagrettemenn enn det strengt tatt kan ha vært behov for. Man har antatt at dette dels skyldtes lagmennene, som tjente penger på å edfeste nye lagrettemenn, og dels bøndene selv, som betraktet lagrettemann som en hedrende tittel. S.I.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.