Leksikon:Laugsvesen

Laugsvesen. Om en ser bort fra de middel­alderlige tyske håndverkerorganisasjonene i Bergen, begynner laugstiden i Norge i annen halvpart av 1500-tallet (Bergen 1560-årene). Ca. 1600 var det blitt flere laug i Bergen og Kristiania, og i løpet av 1600- og 1700-tallet ble det opprettet laug i byene Halden, Bragernes, Strømsø, Skien, Arendal, Kristiansand, Stavanger og Trondheim.

Organisasjon.

Et laug var ledet av en oldermann (s.d.) som fungerte et visst antall år. Til spesielle oppgaver hadde han hjelp av andre, valgte tillitsmenn (jf. kvartalsmester og stykkmester). I de aller fleste situasjoner var laugsmestrene i ­øvrig prinsipielt likestilt.

Formål og funksjon.

Hovedformålet var å oppnå og opprettholde lokalt monopol på alt håndverksmessig arbeid innenfor fagområdet. Midlene var flere: Ikke laugsorganiserte håndverksmestre ble forfulgt (jf. bønhase), og adgangen til medlemskap i lauget ble vanskeliggjort ved bestemmelser om at antall mestre ikke måtte overstige en viss grense (såkalt sluttet laug); videre var det lauget som kontrollerte den faglige utdanningen; ingen kunne bli svenn eller mester i faget uten å ha gått i lære hos en laugsorganisert mester (jf. ­likevel forbundter). Endelig var det en tendens til å pålegge nye mestre en forholdsvis høy avgift ved opptaket, samtidig som mesterstykket, i hvert fall i enkelte fag, var så omfattende at det kunne påføre vedkommende stykk­svenn store utgifter.

Innad var laugene preget av solidaritet: Ingen mester måtte ta eller lokke drenger eller svenner fra andre mestre eller ta på seg så mye arbeid at det ble lite for andre. Interne stridigheter ble i størst mulig utstrekning avgjort innen lauget. Ofte fantes det et eget laugshus til møter og selskapelig samvær, eller man møttes hos oldermannen. Mestrene hadde gjensidig plikt til å møte i hverandres begravelser, og ved sykdom eller fattigdom ble det gitt støtte (jf. tidepenger). Også i forholdet til svennene, som gjerne hadde egne svennelaug, opptrådte mestrene solidarisk, og forsøkte etter evne å øve kontroll.

Forholdet laug/myndigheter.

Lauget var en internasjonal institusjon, ordnet etter tradisjonelt fast­lagte regler, og for det enkelte laug eller den ­enkelte håndverker var det av stor betydning at forholdene lå slik til rette at håndverkets skikk og bruk kunne følges (jf. omfrag). Inngrep fra myndighetenes side med sikte på å få kontroll over laugene var derfor meget upopulære og ble i høy grad motarbeidet.

Ennå på 1500-tallet var de sentrale myndighetene nærmest uinteressert i laugsvesenet, men de laugsartik­ler eller skråer som er kjent fra tiden omkring 1600, var nok i regelen forelagt de lokale myndigheter til godkjennelse. Statsmaktens første inngrep kom ved to reskripter i 1614, 24. mars og 3. oktober, som oppløste alle laug i Bergen samt skredderlauget i Oslo. Hensikten var å bringe inn konkurranse­motivet, slik at prisene kunne synke. Disse reskriptene fikk knapt noen virkning.

Heller ikke forordningen 10. desember 1621 og 26. august 1622 fikk synderlig effekt. Her ble det forsøkt fastslått enkelte generelle prinsipper for laugsvesenet. De lokale myndigheter ble pålagt å regulere læretiden, og adgangen til laugene for nye mestre ble gjort lettere bl.a. ved at mesterstykket ble avskaffet. Laugene skulle heretter ikke influere på prisdannelsen, idet prisene skulle fastsettes av borgermester og råd.

Først ved forordning 23. desember 1681 og 6. mai 1682 kom det mer makt bak myndighetenes krav. Påbudet om at oldermannen heretter skulle utpekes av magistraten (blant tre kandidater foreslått av mestrene) ble heretter overholdt, likeså reglene for bedømmelse av mesterstykker. Mer tvilsomt er det om påbudet om å begrense nye mestres utgifter ble etterlevd, og når det gjelder kravet om at magistraten skulle kontrollere all møtevirksomhet i lauget, ble det til dels omgått ved at det ble avholdt hemmelige møter (jf. laugspatron). Overfor svenner og svennelaug måtte statsmakten kapitulere. Ifølge forordning 1681 og 1682 skulle alle svennelaug oppløses; de besto til 1869. Heller ikke fikk en avskaffet svennenes vandretvang, skikken med blåmandag (s.d.) eller den såkalte omskikning (s.d.).

Mot slutten av 1700-tallet kom laugsvesenet etter hvert i strid bl.a. med de nye næringspolitiske syns­måtene i samtiden. Allerede ved reskript 10. april 1761 ble det i byer uten laug tillatt for enhver å drive sitt håndverk, men dette var hovedsakelig bare en kodifisering av gjeldende praksis.

Omkring 1800 begynte et mer aktivt arbeid for å begrense laugsvesenets makt; for Norges vedkommende ble resultatet i første omgang håndverksloven av 15. juli 1839, som bestemte at det heretter ikke skulle opprettes nye laug, og at eksisterende laug skulle avskaffes når siste dalevende mester døde. Samtidig ble læretvangen opphevet, slik at det ble likegyldig hvem man gikk i lære hos. På bygdene ble håndverket nå i hovedsak en fri næring. I laugsfag ble mesterstykket fremdeles beholdt, og ved håndverksplacat 8. mai 1841 ble det gitt nye forskrifter for både mester- og svenneprøver i en ­rekke fag.

Lov av 14. april 1866 oppløste alle fortsatt ­eksisterende laug fra utgangen av 1869 (Bergens bakerlaug besto likevel på grunn av privilegier fram til 1894). H.W.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.