Major, tittel som første gang ble tatt i bruk i Norge ved opprettelsen av en egen norsk hær i 1628, tidligere kalt oberstvaktmester. I den første tiden var majorer befalingsmenn i garnisonene eller på festningene. Da hærorganisasjonen utover 1700-tallet fikk fastere form, ble majorene bataljonskommandører. (Bataljonen var fra 2. halvdel av 1700-årene en operativ underavdeling av regimentet, som sto under ledelse av en oberst. I første halvdel av 1800-tallet var bataljonskommandøren oberstløytnant, men i årene 1866–69 bar de på nytt majors grad.) Som offisersgrad rangerte major etter oberstløytnanten. S.I.
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.
