Leksikon:Major

Major, tittel som første gang ble tatt i bruk i Norge ved opprettelsen av en egen norsk hær i 1628, tidligere kalt oberstvaktmester. I den førs­te tiden var majorer befalingsmenn i garnisonene eller på festningene. Da hærorganisasjonen utover 1700-tallet fikk fastere form, ble majorene bataljons­kom­mandører. (Bataljonen var fra 2. halvdel av 1700-årene en operativ underavdeling av regimentet, som sto under ledelse av en oberst. I førs­te halvdel av 1800-tallet var bataljonskommandøren oberstløytnant, men i årene 1866–69 bar de på nytt majors grad.) Som offisersgrad ran­gerte major etter oberstløytnanten. S.I.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.