Leksikon:Nattverd

Nattverd (egentlig aftensmåltid), i romersk­katolsk og luthersk teologi navn på det sakrament der Kristi legeme og blod meddeles gjennom brød og vin (nattverdselementene). Andre navn kan være Herrens bord, eukaristi, kommunion eller alterens sakrament. I middelalderen ble det vanlig å forstå nattverd som en ublodig gjentagelse av Jesu offerdød på Golgata («messeoffer») med sonende betydning for de levende og for de avdødes sjeler i skjærs­ilden. I 1215 ble det dogmefestet at brødet og vinen ved lesning av innstiftelsesordene ble varig og virkelig forvandlet til Jesu legeme og blod under annen substans (transsubstansiasjon). Nattverdselementene måtte ikke gå til spille eller vanhelliges. I høymiddelalderen ble det vanlig at legfolket bare fikk nattverdsbrød, og at restene av brødet ble oppbevart i en egen beholder (ciborium eller monstrans). Kun presten mottok nattverdsvinen.

Den lutherske reformasjon hadde oppgjør med den romerske nattverdslære og nattverdspraksis som viktig anliggende. Reformatorene gjennomførte at legfolk skulle motta begge elementer, men avviste læren om messeofferet og transsubstansiasjonen. Martin Luther framhevet likevel at Jesu legeme og blod virkelig var til stede i nattverdselementene etter at innstiftelsesordene var lest (realpresens) og at nattverd ga syndsforlatelse, men blant reformatorene var det skarp strid om nattverdens betydning. Både Ulrich Zwingli, Jean Calvin og Philip Melanchton la større vekt på at nattverd var symbol eller tegn på syndstilgivelsen, og gjennom store deler av 1500-tallet preget uenigheten de reformatoriske kirker. Ytterlig­gående symbolske nattverdssyn gjorde seg gjeldende i mange friere religiøse grupper (ofte kalt sakramenterere, s.d.) på 1500-tallet, men de ble tidlig nektet opphold i Danmark-Norge (sml. forordn. 29/9 1555). Luthers syn ble etter hvert det ortodokst lutherske syn, mens tilhengere av andre oppfatninger (av motstanderne ofte kalt kryptokalvinister og filippister) ble strengt fordømt av det teologiske flertall. Nattverdsstriden var en viktig bakgrunn for at Konkordieboken (s.d.) ikke ble antatt som læregrunnlag i den dansk-norske kirke.

Fra reformasjonstiden ble nattverd utdelt ved at legfolk knelende mottok vin og brød av prestens hånd ved alteret; vanlig ordning til 1800-tallet var at mennene knelte på høyre side og kvinnene på venstre side av alterringen. Nattverdsbrødet var laget av vann og usyret mel (se oblat), vinen var enten hvit eller rød og ble utdelt av en felleskalk (se kalk og disk). I den lutherske tradisjon ble det ikke tillatt presten å meddele seg selv nattverd (selvkommunion); han måtte motta den av en embetsbroder. Dette ble først endret i 1901 (rundskr. 19/3 og 13/4).

I søndagens gudstjenester ble nattverd meddelt etter prekenen, mens Kirkeritualet 1685 bestemte at dåp skulle utføres mellom preken og nattverd. Iflg. Kirkeritualet skulle to lys brenne på alteret så lenge nattverden varte, men praksis har her variert (se lysholdspenger). Utgiftene til vin og brød påløp kirkens regnskap. På 1700-tallet var privat nattverd for høyere standspersoner vanlig mange steder; nattverd ble meddelt i kirken utenom gudstjenestetid eller i hjemmet. Dette var lovstridig og møtte protester fra prester og biskoper.

I middelalderen var årlig altergang (påskedag) påbudt, og tradisjonen med å motta nattverd 1–2 ganger årlig – vår og høst – holdt seg de fleste steder til 1800-tallets siste del. Å holde seg borte fra nattverd i mer enn et år medførte at man måtte stå offentlig skrifte og i verste fall ble bannlyst (C.5. no. lov 2-5-26), men denne bestemmelsen ble i løpet av 1700-tallet moderert ved flere anledninger. Forutsetning for å motta nattverd var at man på forhånd hadde skriftet og fått syndenes forlatelse (C.5. no. lov 2-5-10) (se skriftemål), og hadde et minstemål av kristendomskunnskap (C.5. no. lov 2-5-11). Etter innføringen av konfirmasjonen 1736 ga den i praksis adgang til nattverd. Forordn. 25/5 1759 fastsatte en egen konfirmantaltergang søndagen etter konfirmasjonen.

Nattverdsgjestene måtte melde seg (tegne seg) på forhånd (C.5.no.lov 2-5-12), iflg. reskr. 7/1 1741 3–4 dager før til klokkeren, allmuefolk på landet søndagen før (sml. tegnepenger). Som resultat av denne ordningen ble det ført egne kommunikantprotokoller (s.d.).

I folketradisjonen holdt man lenge fast på at man skulle møte fastende til nattverd; denne skikken stammer fra middelalderen, men ble anbefalt også ved kongebrev 2/9 1628. En annen utbredt folkelig forestilling var at man ved å motta nattverd bekreftet sin uskyld eller at man hadde talt sant (ikke minst ved offentlig skriftemål); C.5. no. lov (2-5-22) forbyr dette, men tradisjonen holdt seg lenge. I folkemedisin og trolldomstro ble nattverdens vin og brød tillagt helbredende eller overnaturlige krefter. A.B.A.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.