Leksikon:Vete

Vete, (norrønt viti, viser), dansk ildbaune, reisverk av tømmerstokker som ble antent til varsel om fiendehær eller -skip. Varslingssystemet var knyttet til leidangen (s.d.) og er kjent fra Fagrskinna, og Gtl. Landsloven gjentar bestemmelsene om at hvis ufred truet, skulle budstikka sendes og vaktmenn tenne veten om de så fem skip. Forsømmelser ble straffet med bøter, og den som ikke tente vete når hærskip kom, var utlæg (s.d.). I tillegg påbyr Landsloven at vakthus skal bygges med tak og fire dører. Bestemmelsene om vete gjentas i 1543, C.4. no. lov og Krigsordinansen 18. januar 1628, men har i praksis ikke vært fast organisert på 1400- og 1500-tallet. Først i 1640-årene får vete-ordningen igjen en fastere form, og vete blir fra da av kalt vedvarde eller bare varde (s.d.). Bøndene i sognet nærmest veten skulle stå for vedlikeholdet, (C.V. no. lov, 3-17-4). Vetene forfalt i fredstid, men i urolige tider ble de satt i stand, siste gang i 1807–1814. Om signalmerke, se også telegrafvesen. M.R.,

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.