Lokalhistoriewiki:Fagutvikling og dialog i wikien
Foredrag holdt på seminaret «Lokalhistoriewiki.no, status og muligheter», 4.-5. september 2009, av Ola Alsvik.
Markedsføring, rekruttering og fagutvikling
Utgangpunktet trenger litt presisering. Det er klart at lokalhistorie blir brukt, den leses, den omtales, den blir drøftet og diskutert. Den gleder og forarger det som er lokalhistoriens primære målgruppe – de som bor i lokalsamfunnet. Men den moderne lokalhistorien har også hatt en annen ambisjon, den vil bli tatt på alvor som historiefaglig disiplin. Her er det mangler. Norges Forskningsråd gjorde en evaluering for et par år siden (Evaluering av norsk historiefaglig forskning. Bortenfor nasjonen i tid og rom: fortidens makt og fremtidens muligheter i norsk historieforskning, 2008), der det blant annet konkluderes med at
”Nye iakttakelser og metodologiske landevinninger tenderer til å drukne i den allmenne presentasjonen i lokalhistoriske arbeider.”[1]
”Hvorfor blir ikke resultatene mer brukt?”
For snart 40 år siden – på høsten 1970 – skrev Edvard Bull en anmeldelse av boka Lokal historie i forskning og kulturarbeid gjennom 200 år, som ble utgitt i forbindelse med 50-årsjubileet til Landslaget for lokalhistorie, eller Landslaget for by- og bygdehistorie som det het den gang. Boka oppsummerte to århundrers lokalhistorisk forskning og kulturvernarbeid med særlig vekt på 1900-tallet.
Bull var ganske kritisk, men enda mer kritisk mot norsk lokalhistorie som fagfelt. Særlig var han kritisk på ett punkt: ”Hvorfor blir ikke resultatene mer brukt”?
Jubileumsboka dokumenterte en omfattende forskningsaktivitet gjennom nesten sju tiår. Omtrent 750 by- og bygdebøker var utgitt i perioden mellom 1903 og 1970. Nesten 260 generelle bygdehistorier, over 100 byhistorier, omtrent 300 bind gards- og slektshistorie. En fantastisk kunnskapsmengde. Tilsynelatende. Men i forhold til sin mengde var så forsvinnende lite av denne kunnskap i bruk, påsto Bull.
Bull ga selv to forklaringer. Den ene er rent praktisk. Resultatene av lokalhistorisk forskning er ikke mer i bruk rett og slett fordi de er så utilgjengelige: ”Man kan jo ikke ustanselig lese gjennom all denne litteraturen på jakt etter spredte detaljer”, sier Bull. Mange by- og bygdebøker har i tillegg dårlige registre, som gjør bruken enda mer problematisk.
Dessuten er det annen grunn, som er vitenskapelig sett mer alvorlig. Bull formulerer den slik: Hvis en historiker, og da tenker nok Bull helst på universitets- eller høyskoleansatte historikere, arbeider med et nytt problem, et problem hun eller han ikke tidligere har tatt opp til undersøkelse, må det selvsagt bli ganske tilfeldig om historikeren finner noe i et lokalhistorisk arbeid.
Bull peker i forlengelsen av dette på hva som optimalt sett burde gjøres fra lokalhistorikernes side rent fagstrategisk for å løfte disiplinen opp slik at den oppleves som mer relevant og viktig for historikere som arbeider med mer helhetsskapende eller syntetiserende prosjekter:
”Den lokalhistoriker som (…) ser sitt arbeid i sammenheng med den generelle historien, burde prinsipielt helst være litt foran ”rikshistorikerne” i sine problemstillinger – slik at de kan finne materiale hos ham når de rekker opp på høyde med ham.”
Med andre ord: Hvis lokalhistorie skal spille en større rolle, må vi på en eller annen måte arbeide inn i forskningsfronten. Men det kan være mange veier som fører dit. Evalueringsutvalget – som jeg har nevnt tidligere – anbefaler altså akademisk sekundærraffinering, det vil si at vi prøver å videreforedle opplysninger som allerede finnes i by- og bygdebøkene.
To utfordringer
I forlengelsen av Bulls konstatering ligger to utfordringer. Den første er ganske så praktisk og konkret, men muligens også litt kjedelig: Hvordan kan vi bryte opp by- og bygdebøkene i sine enkelte empiriske (og analytiske) faktorer for å gjøre dem tilgjengelige for videreforedling – eller for den saks skyld for allmenn bruk. Dette er jo et nyttig tiltak i forhold til alle lokalhistoriens målgrupper.
Den andre muligheten er å komme i forkant – men hvordan gjør vi det? La oss først vurdere noen sider ved det første og enkleste alternativet.
Hvordan svare på utfordringene (I)
Et godt utgangspunkt for å vurdere dette alternativet er Forskningsrådets evaluering, som – hvis vi skal ta den ekstreme kortversjonen – slår fast at lokalhistorien er sterk på empiri, betydelig svakere på alt det vi med ett overordnet ord kan kalle analyse, altså eksplisitte problemstillinger, drøftinger av ulike alternativer for hvordan et fenomen eller objekt skal forstås eller forklares, tekster der argumentasjon, ikke kronologi, bærer framstillingen, og der forfatteren er tydelig til stede i teksten, med sine fortolkninger, ikke bare konstaterer det som skjer på en éntydig måte.
Forskningsrådets svar er ikke minst samlet i uttrykket ”Akademisk sekundærraffinering”, som kort fortalt innebærer at man løfter den eventuelt nye kunnskapen som er framkommet i en by- eller bygdebok opp på et mer generelt, analytisk, drøftende plan.
Konsekvenser for Lokalhistoriewiki.no
Hvis vi vender oss mot prosjektet som samler oss her i dag, kan vi spørre: Hvilke konsekvenser kan en slik anbefaling ha for Lokalhistoriewiki.no? Ligger det oppgaver å venter på oss i wikien i lys av dette? Det gjør det helt sikkert: Lokalhistoriewiki.no kan utvilsomt utnyttes til å gjøre opplysningene i bygdebøkene mer tilgjengelige, ved nærmest å løse dem opp i sine enkelte emnemessige faktorer. På denne måten kan wikien representere en løsning på den første og rent praktiske problemstillingen Edvard Bull reiste, nemlig hvordan gjøre opplysningene mer tilgjengelige. Men hvordan kan vi gjøre dette en praktisk og overkommelig måte? Skal vi rett og slett vente på at Nasjonalbiblioteket digitaliserer by- og bygdebøkene, og deretter eventuelt organisere en dugnad. Da kan vi komme til å vente lenge. Løsningen må snarere være å gjøre noe sjøl. Men hvordan? Vi trenger noen pilotprosjekter, selvsagt i samarbeid med forfatterne og de andre rettighetshaverne.
Spørsmålet har både organisatoriske og faglige dimensjoner. La oss starte med de faglige: En viktig faglig utfordring ligger i måten bygdebøker er skrevet på. Opprinnelig tenkte man seg at bygdebøker skulle skrives på en ganske standardisert måte. Og bygdeboklitteraturen er da også gjentatte ganger – nå sist av Evalueringsutvalget – blitt skarpt kritisert for å være for standardisert, for normstyrt, som utvalget betegner litteraturen rent generelt. Men problemet i vår sammenheng, i forhold til wikien, er kanskje snarere at bøkene er for lite standardiserte, for individuelle.
Siden Andreas Holmsen skrev sitt banebrytende verk om Eidsvoll bygds historie rett før annen verdenskrig, har det vært et ideal at by- og bydebøkene skal være mest mulig fortellende, kronologiske og helhetlig forklarende. Idealet har ofte vært å samle hele historien om samfunnet under én eller noen ganske få overordnede perspektiver. Denne måten å skrive på har gått ut over bøkenes verdi som oppslagsverk. Mange faghistorikere – og også NLI – har likevel argumentert kraftfullt mot såkalte emneorienterte bøker og for såkalte kronologiske.
Skal et materiale kunne tilpasses wikiformatet, og tilpasses et ønske om sekundærraffinering, er det imidlertid et spørsmål om ikke opplysningene må skrives på nytt. Jeg er usikker på hvordan det skal gjøres og på hvor fruktbart det kan bli. Én forfatter skriver mye om et tema. En annen svært lite. Muligens er det bosetnings- og befolkningshistoriene (gards- og slektshistoriene) som til sjuende og sist vil egne seg best for transformering til wikiformat, nettopp fordi opplysningene der er mest standardiserte.
Men det betyr selvsagt ikke at det ikke er bryet verd å forsøke å finne en løsning på Edvard Bulls praktiske problem: Hvordan gjøre bygdebøkenes data og resultater mer tilgjengelige – for dermed å øke gjenbruken av dem? Kanskje kunne det være interessant å ta utgangspunkt i ett bygdebokverk og undersøke konkret om verket, eller helst opplysningene i det, lot seg omstøpe til wikiformat og hva som da ble konsekvensen. Det bør være en bok som i selve sin oppbygning både tar vare på noe av det beste i den emnedelte tradisjonen (den tematiske oversiktligheten, den registerpregede enkle framfinningen), samtidig som den har en kronologisk grunnstruktur (med vekt på tidfesting og sektorovergripende forklaringer). Flere verker kan være aktuelle i denne sammenheng, for eksempel Kåre Olav Solhjells historie om Nore og Uvdal, som omfatter hele tidsrommet fra de eldste tider til i dag.
Edvard Bull drømte om et ”fellesregister” for de eksisterende bygdebøkene. Wikien kan gi atskillig mer enn det, fordi den både kan tjene som register og som samlende oppsummering av eksisterende eller etablert kunnskap.
For at et slikt prosjekt virkelig skal bli interessant, må det også en samkjøring og integrering til mellom lokalhistorisk litteratur, av typen by- og bygdebøker og årbøker (”Local History”) og typiske lokale undersøkelser med utgangspunkt i generelle problemstillinger, det vil si vitenskapelige arbeider, som punktundersøkelser eller hoved- og masteroppgaver (”History localized”). Annen litteratur eller trykt materiale bør også integreres.
Hvordan organisere en tilrettelegging for ”akademisk sekundærraffinering”
Hvordan skal vi eventuelt organisere et slikt arbeid? Arbeidet må vel baseres på de tradisjonelle hovedmålgruppenes innsats, grupper som dere som sitter her i dag representerer, historielag, ABM-sektoren, fagfolk forankret i akademia.
Resultatet kan bli flott, men primært vil det ha en tilbakeskuende, oppsummerende og konstaterende karakter – tror jeg – kanskje vil det ikke komme så mye ny kunnskap fram?
Hvordan svare på utfordringene (II)
Den andre mulighetene er å svare på Bulls andre og mer teoretiske problem: Hvordan komme i forkant av forskningen med helt nytt materiale? Er dét mulig, ønskelig, tenkelig? Og hvordan kan vi eventuelt gjøre det?
Kanskje er det mulig. Men da tror jeg det er nødvendig å gå en annen vei enn den Forskningsrådet anbefaler, altså ikke satse på ”akademisk sekundærraffinering”, men på å gjøre mer av det vi allerede er gode på, nemlig å produsere lokal empiri, lokale data, for eksempel data om fenomener ingen tidligere har forsket på – eller mye mer, dypere og dermed bedre data om fenomener som er utforsket. Jeg tenker meg tre presiseringer av denne strategien (én med vekt på å produsere mer detaljerte og bedre data om allerede utforskede fenomener, en med vekt på nye data om ikke utforskede fenomener, og en med vekt på persondata). Mange flere presiseringer er mulige.
Lokalhistoriewiki.no: Si JA til ”positivismens renessanse”!
Positivisme er en utskjelt vitenskapelig strategi innenfor historiefaget. Rent allment representerer det et standpunkt om at egentlig kunnskap er avgrenset til sansedata, at slik kunnskap kan nås bare gjennom metodisk-vitenskapelig observasjon av virkeligheten, og at naturvitenskapen dermed blir et forbilde for all erkjennelse. Jeg bruker ordet mer slagordpreget her, som en manifestasjon av vi trenger og vil alltid trenge håndfast, ujålete, presis kunnskap – kunnskap av den typen vi finner i oppslagsverk. Teorier kommer og går som andre trender. Datapreget kunnskap består.
Med kritisk sans må vi rendyrke den foraktede metodologiske lokalismen, selv om den kan være problematisk. Gjennom en slik rendyrking kan vi oppnå en ”kritisk masse” av ny empiri, som kan danne utgangspunkt for erkjennelse også på høyere plan (”akademisk sekundærraffinering”). Først med en kritisk masse kan vi gjøre sammenligninger innenfor materialet, foreta typologiseringer eller mønsteranalyser, teste forklaringer og teoretiske konstruksjoner.
Nøkkelordet her er komparasjon, sammenlikning. Sammenlikning er viktig i all historieskrivning. Vi snakker om komparativ metode. Men hva er det for noe? Vi kan snakke om tre ulike måter å sammenlikne på. For det første kan komparasjon ha til hensikt å demonstrere det særegne ved et forskningsobjekt. Hvordan skiller objektet seg fra andre objekter av samme art? Eventuelt kan det dreie seg om det stikk motsatte: Hvordan likner dette objektet på andre objekter av samme type? For det andre kan sammenlikning ha til hensikt å prøve en forklaring. Vi kan ta utgangspunkt i en særegenhet – eller for den saks skyld en likhet – og spørre: Hvilke andre faktorer kan forklare dette fenomenet? Som Knut Kjeldstadli har sagt, har vi da to metodiske valg å gjøre: Enten velger vi den maksimale likhetens metode. Da finner vi sammenlikningsobjekter som (i det minste i teorien) er like på alle måter unntatt når det gjelder én avgjørende faktor, én variabel, som vi kaller det. Eller så kan vi velge den maksimale forskjellens metode: Da velger vi objekter som er ulike i alt (igjen i teorien) unntatt når det gjelder den ene avgjørende variabelen. Et tredje formål med å sammenlikne objekter kan være å prøve ut teorier, altså mer generelle historiske utsagn. Hvis vi har flere parallelle historiske eksempler, kan vi få demonstrert teoriens forklaringskraft. Poenget i denne sammenheng er å understreke at komparasjon er nødvendig, og komparasjon hviler på en eller annen form for konvensjonell standardisering.
Gjøvik … Gjøvik
La meg ta et konkret eksempel på veien fra isolert data til komparative analyser, hypoteser og utprøving av forklaringer. Eksemplet er Gjøvik.
Ta følgende nokså isolerte faktum: Gjøvik tennisklubb ble stiftet den 8. juni 1905.
Hvordan kan denne enkeltstående opplysningen bli historie? Et godt stykke på vei kommer vi bare ved å plassere denne opplysningen i relasjon til annen informasjon fra spesiallitteratur og generell litteratur. Tennis var kjent som den ”hvite sport”. Den hadde et klart overklassepreg, generelt sett. Samtidig mangler vi, som det framgår av Norsk idretts historie, lokal empiri, lokale data.
Tennis på Gjøvik ser ut til å ha sprunget ut av både funksjonær- og arbeidermiljøet ved Mustad fabrikker. Den skilte seg ut klassemessig sett. I alle fall tilsynelatende. Tennis- og fotballmiljøene var nært knyttet til hverandre. En rekke spillere og medlemmer av fotballklubben Gjøvik/Lyn var også tennisspillere. Komparativt sett også et uvanlig trekk, ifølge klubbens egen beretning.
I løpet av første verdenskrig gjennomlevde tennisen i Gjøvik en krise. Gjøvik tennisklubb ble i realiteten nedlagt. Da tennisen gjenoppsto på 1920 tallet var det som imidlertid som en splittet idrett. Vi kan altså skille ut flere faser i utviklingen, mer komplisert periodisering og sosiokulturell forankring enn hittil antatt?
Se på dette fotografiet fra 1929: Fire gutter i dressjakke og slips med hver sin tennisracket. Motivet det er fullt av spenninger og tvetydigheter. Tennis var og er kjent som den ”hvite sport”. Vi husker de fire kvinnene fra Bygdøy. Her er det fire arbeidergutter fra Gjøvik, nærmest som trassig motbilde til damene fra Ladegårdsøen. Bildet er nettopp blitt tolket på denne måten: De mørke klærne markerte avstand til tennisklubbens medlemmer, som det samme året – altså i 1929 – framsto på denne måten, i hvitt – selvsagt.
Samtidig er det likevel noe tvetydig her. Hvorfor dressjakke? Hvorfor finstas? Er det rett og slett fordi det er søndag? Eller er det også uttrykk for en respekt for eller bekjennelse til denne idrettens dypere koder, tennisens forankring i noe rent, noe opphøyd, litt elitepreget, noe man ikke omgikkes på en tilfeldig og likegyldig måte. Dette virker som tenniskodene omtolket i arbeiderklassens symbolspråk, der søndagsdressen var det viktigste signalet om avstand til det hverdagslige og profane. Det er akkurat som bildet har en retorikk, sikkert klar og tydelig for andre samtidige iakttakere som så dette i 1929 – men vag og uklar for oss i dag. Slike motiver har opplagt en mening, men skal vi få ordentlig tak i meningen trenger vi flere tilsvarende bilder. Med andre ord en ”kritisk masse” som kan gi mulighet for komparasjon, for typologisering, generalisering og for periodisering.
Det siste er viktig, for det er opplagt at tennisen som kulturuttrykk i byen Gjøvik gjennomgår viktige endringer fra 1905 til i dag. En hypotese er altså at det til å begynne med ikke hefter noe sosialt-kulturelt klassestigma ved sporten tennis, slik den introduseres i byen på begynnelsen av århundret – kanskje allerede på slutten av 1800-tallet – da Mustad fabrikker engasjerte en gruppe engelske fagfolk for å produsere nåler og kroker til fluefiske.
Hvordan kan Gjøvik bli hele Norge?
Hvordan kan Gjøvik – billedlig talt – bli hele Norge? Hvordan oppnår vi en kritisk masse? Det er et stort arbeid. Denne høsten vil NLIs markedsføring av wikien ikke minst rette seg mot å mobilisere to store samfunnsaktører på lokalplanet: Idrettsbevegelsen og næringslivet, særlig industribedriftene.
Hvorfor disse to målgruppene?
Årsaker til satsingen:
Fagutviklingen henger nøye sammen med markedsføring og nye grupper i wikien. Men den avhenger også av at vi klarer å utnytte de ulike rommene i wikien på en funksjonell måte:
Litt mer konkret: Vi kan se for oss at et slikt bedriftshistorisk dokumentasjonsprosjekt blir tuftet på en klar funksjonsdeling, men også et tverrgående samarbeid, mellom de ulike rommene i wikien. Det såkalte hovednavnerommet kan utformes slik at det inneholder fortellende, deskriptive artikler om en bedrift – når den ble stiftet, hvem som grunnla den, hvor den nøyaktig lå (eller fortsatt ligger), hva den produserte, eventuelt utviklingen av produktspekteret, antall ansatte, salgs- og markedssituasjonen osv.
Jeg tror det er viktig at artikler av denne typen standardiseres etter bestemte krav – som gjør at de får hva jeg vil kalle et leksikonpreg eller forholder seg til en leksikonsjanger. Dette innebærer ikke at artiklene nødvendigvis skal være helt like. Slett ikke. Det må åpnes for anekdoter, god historier, kort sagt levende historie. Men i alle artikler bør det alltid være et sett av standardiserte, deskriptive kjerneopplysninger, nettopp av den enkle typen jeg har nevnt ovenfor. Fra galleriet i wikien – eller fra andre billedbaser (for eksempel Wikimedia.commons) – kan det hentes opp bilder som illustrerer bedriften, bransjen eller arbeidsprosesser som var i bruk.
Ved siden av de beskrivende, fortellende og datapregede artiklene i hovednavnerommet kan vi tenke oss en annen type artikler om samme tema, plassert i det såkalte kjelderommet. Vi kan se for oss for eksempel muntlige kilder – oral history-pregede, personlige minner – kilder nettopp av den typen som vi forbinder så sterkt med Edvard Bulls navn. Disse kildene vil utfylle og noen ganger utdype opplysninger i hovednavnerommet. Vi får dermed et tilfang av nærmest fenomenologiske kilder, eller i alle fall subjektive, opplevelsesorienterte kilder i tillegg til de mer objektive, positivistiske. På denne måten kan to ulike historiefaglige tradisjoners yndlingsmateriale krysse hverandre.
I forlengelsen av den siste problematikken kan vi også se for oss en støttende funksjonalitet fra det såkalte metoderommet i wikien. Gjennom metoderommet vi legge forholdene til rette for at de ulike forfatterne i hovedrommet og informantene i kjelderommet kan hente retningslinjer og veiledning for hvordan de skal skrive om bedriften eller spørsmålslister som forklarer nærmere hvordan et minne kan organiseres. Vi kan også se for oss at metoderommet kan fungere som diskusjonsforum eller arena for meningsutveksling mellom brukerne. Metoderommet vil videre ha potensial til å være et naturlig sted eller en møteplass der folk med lokal spisskompetanse når det gjelder en bestemt bedrift eller bransje, kan drøfte problemer og metode med faghistorikere eller andre fagfolk – fra ABM-sektoren eller fra forskningsmiljøer ved universiteter og høgskoler. Gjennom metoderommet kan vi også tenke oss at det kan stilles spørsmål til deltakerne om konkrete opplysninger knyttet til kilder, omtrent slik DIS-Norges nettsted i dag fungerer for slektshistorikere. Endelig er det også en mulighet for at wikiens metoderom dermed kan være et sted hvor forskningsinnsats initieres og koordineres.
Dermed vil wikien faktisk kunne ha et potensial til å bli nettopp det Edvard Bull etterlyser, en arena der problemstillinger og materialinnsamling går sammen, og der lokalhistorikerne ligger litt foran ”rikshistorikerne”. Videre vil wikien trekke til seg nye grupper som i dag står litt på siden av den lokalhistoriske bevegelsen.