Lysaker gjestgiveri

Lysaker gamle gjestgiveri, flyttet i 1980 til Norsk vegmuseum og benyttes som selskapslokale.

Foto: Edvin Bauthler

Lysaker gjestgiveri var et overnattings- og serveringssted som ble drevet på ulike steder på begge sider av Lysakerelva fra slutten av 1600-tallet og frem til begynnelsen av 1800-tallet.

Allerede i 1670-årene fikk en strandsitter, Hans Akselsen, slå seg ned på akerssiden av elva etter at han var blitt fordrevet av den nye eieren av Lysaker-gården, slottsfogd Hans Berendzen. Fra sin lille stue ved broen skjenket han øl og brennevin til reisende inntil slottsfogden tok affære og gav tilsvarende bevilling til en strandsitter på sin eiendom.

Dette stedet utviklet seg til å bli et gjestgiveri, som betjente reisende med mat, drikke og nattelosji inntil det ble brent av de fremrykkende svenske troppene til av Karl XII under det første Norgesfelttoget i 1716. Deretter ble virksomheten igjen flyttet over elva til Sollerud i Aker, hvor dragon Torger Erichsen fikk leid en tomt på 15 mål av Solleruds eier James Collett d.y. Huset han bygde og drev som gjestgiveri, ble stående i mer enn 150 år og endte sine dager som hovedbygning på Sollerud.

I 1775 solgte Torger Erichsen eiendommen til sin yngste sønn, og en av de eldre sønnene, Ole Torgersen, tok da over forpaktningen av en del av Lysaker-gården på vestsiden av elven, og hit fikk han året etter flyttet gjestgiverbevillingen. Det nye gjestgiveriet var en halvannen etasjes panelt og gulmalt bygning med mansardtak som sammen med drengestue, andre uthus og stall med plass til 23 hester utgjorde et lukket gårdsrom. Gjestgiverstedet ved Lysaker bro ble drevet til begynnelsen av 1800-tallet, trolig til 1816, da Østre Stabekk fikk status som «tilsigelsesstasjon». Huset ble revet i 1980 og gjenreist i 1989 på Norsk vegmuseum ved Hunderfossen i Lillehammer kommune, hvor det nå gjør tjeneste som selskapslokaler.

Kilder og litteratur

• Lysaker gjestgiveri hos Norsk vegmuseum