Marcus Thrane og kristendommen

Marcus Thrane og kristendommen

Artikkelen er en kommentar til fragmentariske og tungtveiende hendelser i arbeiderhistorien, med referanse til kontekster i kristendommen. I en moderne tidsalder synliggjør den berøringspunkter til et memento om utfordringenene i et pluralt samfunn, med hensyn til konkurrerende ideologier og ulike tros og livssyn, kulturer og politisk ståsted.

Agitasjonen

Marcus Thrane (1817–1890) dro i 1838 til Tyskland, Frankrike og Paris, hvor han var i to måneder. «Det kunde vel være tænkelig at Thrane i Sveits eller Frankrike hadde kommet borti den kommunistiske Bevægelse som paa den tid gjæret mellem de farende haandverkssvender», skriver Halvdan Koht. Etter eksamen artium i 1840 og påbegynte teologiske studier ved Det kgl. Frederiks Universitet, virket Marcus Thrane som privatlærer på Modum Blaafarveverk. Under et Christiania-opphold i midten av 1840 – årene, fulgte han ifølge Bjørklund, Anton Martin Schweigaards forelesninger i sosialøkonomi. Våren 1848 ble han arbeidsløs.

Thrane var på Modum da februarrevolusjonen brøt løs, han filosoferte og grublet mye, fant samfunnsordningen gal og opplevde et personlig ansvar for å rette på tingene. Kristendommen slik den fremsto i sin offisielle fortolkning, anså han for å være både falsk og forvirrende. Det viktige spørsmålet ble for ham hvorfor en sann religion ikke kunne befri menneskeheten fra den rådende elendighet – og svaret var at det måtte komme en ny religion og en ny sosial rettferdighet. Ved siden av den sterke dragningen mot sosialistiske ideer, var det februarrevolusjonen som inspirerte ham, sammenstøtet mellom politiske, sosiale og nasjonale motsetninger; kampen mellom revisjon og revolusjon. Koht sier at Thrane i første rekke bygde sin agitasjon og aktivitet på dagens vilkår. I 1849 holdt han frem at han følte at han ikke var «noget skrivende Menneske, men et handlende; . . . .». Han sa også, at «Der er Theorier, men er Ingen til at praktisere».

Under mottoet «Enighet gjør sterk». annonserte Thrane djervt og tydelig sitt program i det første nummer av Arbeider-Foreningernes Blad, 5. mai 1849: «Arbeidere! Gud være med Eder! Gud være med os alle! En kamp vil begynde; en Kamp maa begynde. Gud lede denne Kamp saaledes, at den blot bliver aandelig og ikke legemlig, at den vil indskrænke sig til en Kamp med Sandhedens Ord». Han gjorde a*rbeidernes sak til sin egen, og skrev videre at «Jeg indser at jeg paatager mig et stort Ansvar for Gud og Mennesker, naar jeg ved Tale og Skrift søger at sætte den ene Stand op imot den anden, idet jeg oplyser de lavere Klasser om de styrendes daarlige Anskuelser, om Lovenes Urætferdigheter o.s.v. Men en fast Overbeviisning hos mig siger mig, at jeg bør paatage mig dette Ansvar».

Bjørklund sier at Thrane var en person som var seg bevisst sin historiske gjerning, og at påkallingen av Gud ikke var noen «tom talemåte og heller ingen spekulasjon i kristelighet», me+n et uttrykk for en personlig bekjennelse av en leder som hadde funnet frem til seg selv. Han ga uttrykk for å ha mottatt et kall, uten at det føltes som en mystisk utvelgelse.

Petisjonen til Kongen med Thranes politiske program, ble blant annet trykt i Arbeider-Foreningernes Blad nr. 6 – 12/1849. Her ga Thrane uttrykk for at synet av menneskelig lidelse i alle andre land hadde fremkalt interesse hos «talentfulle, høihjertede og høitstående Mænd». Men «medens Filantropien overalt andensteds i Verden kjæmper for sine skjønneste Seire, staar den norske Arbeidsklasse uden Talsmænd overladt til sig selv, henvist til sine egne svage Hjælpekilder».

Hans samfunnssyn ble anskueliggjort i karikaturen «Statsbygningen» i Arbeider-Foreningernes Blad, 4. mai 1850. I pakt med den politiske parabelen til Saint-Simon, ble de tærende klasser plassert øverst, mens de nærende, som var arbeiderne, kom nederst. Thrane skrev, at «uden Arbeidsfolk fik de andre Klasser Ingenting, hvorimod Arbeidsklassen meget godt kunne leve uden de øvrige Klasser».

Arbeider-Foreningernes Blad, som startet opp 5. mai 1849, var på fire sider, kom ut hver lørdag og kostet to skilling. Opplagstallet var på snart 600, selv om det i virkeligheten nådde langt flere. Bladet bandt foreningene sammen; det var agitasjons viktigste våpen, og bidro det ellers til å konsolidere holdninger hos tillitsmenn og arbeidere. Thrane var seg bevisst at det var arbeiderklassens første politiske blad; foruten det mindre ideologiske inneholdt det mindre artikler med allment nyhetsstoff, illustrasjoner og karikaturer samt en del folkeopplysninsstoff.

Drammen Arbeiderforening ble stiftet 26. desember 1848, var den første arbeiderforening i landet. Christiania Arbeiderforening så dagens lys i mars 1849 med bare 30 medlemmer. Det var få tilstede på stiftelsesmøtet; mange var beruset. Thranes petisjon førte til en eksplosiv vekst; i april 1850 hadde den 1030 medlemmer, mens det totalt i landet var 216 foreninger med et medlemstall på 17 828. Propagandaen i Arbeider-Foreningernes Blad var mer radikal og klassebevisst enn petisjonen, som var strengt saklig. Den lave oppslutningen ble en trøst i stattholder Løvenskiolds rapporter til Kongen. Men Thrane hadde allerede stiftet to arbeiderforeninger, uten at myndighetene hadde skapt direkte hindringer.

Øverland skriver, at Thranes forsøk på å opprette en arbeiderforening på Enerhaugen og i Honoratus Hallings menighet i Aker prestegjeld første pinsedag 1850, var foranlediget av Hallings angrep på ham i For Fattig og Riig – og var et svar på Thranes angrep på presteskapet og kristendommen.

I retten for gudsbespottelse

Den direkte foranledning til Thranes artikler i Arbeider-Foreningernes Blad nr. 17 og nr. 18 i månedsskiftet april-mai 1850, var det prestemøte som skulle holdes på Lillehammer i juni 1850, hvor man skulle drøfte prestenes forhold til avholdssaken, en del politiske saker samt interne kirkesaker. Bjørklund har betegnet artiklene som et generalangrep på presteskapet og den offisielle kristendom, som av Thrane ble beskrevet som et redskap i de herskendes hender. Prestene ble beskyldt for bevisst å føre folk bak lyset. Thrane var av den oppfatning at det var langt mer presserende å drøfte tidens sosiale spørsmål enn kirkelige ritualer og lignende. Artiklene skapte umiddelbart oppstandelse, særlig i kirkelige kretser, fordi de ble oppfattet som et forsøk på å undergrave samfunnets grunnpilarer og svekke den kristelige tro hos folk. Thrane hadde også tidligere vakt irritasjon i de første numrene av sitt blad, ved forsøk på å kompromittere prestenes sjelesørgeriske virksomhet.

I artikkelen «Om Præstemødet paa Lillehammer» i nr. 17, skrev Thrane blant annet: «Det er Nutidens Armod, som har tvunget de elendige bedragne Skabninger til Sælvtænkning, aabnet deres Sjæls Øine, og lært dem at indse, at de Præster ere Falske Releigionslærere, som forkynde Nøisomhed og Arbeidsomhed, medens de selv leve i Overflod og Ørkesløshed, som byde andre at give Kappen med Kjolen, medens de selv tage begge Dele; som prædike

Barmhjertighed, medens de selv gaa den fattige Hytte forbi; som indprente andre at elske Næsten som sig selv, medens de selv ikke have nogen Samvittighed af at tage den fattiges sidste Skjærv og mange gange aagre dermed. … Det er den overhaandtagende Armod, som nu lærer Menneskene, at en ny og enda kraftigere reformation er nødvendig. … Er det muligt, at Kristi Religion læres og opfyldes saaledes, som Kristus har befalt det? Er det overensstemmende med Kristi Lære, at en del Mennesker skal have alt, medens andre have Intet? Er alt dette overensstemmende med Kristi Lære, hvis Hovedsum er, at man skal gjøre mod sin Næste, hvad man selv vil hændes og have».

Et nytt angrep på den prestelige og kirkelige «tøv», skjulte seg bak et stykke med den harselerende overskriften «Bonde for Prest og surt Øl for Vin» i nr. 18. Det handlet om et døende legdslem i fjøset til en bonde. Denne kledde seg ut som prest da legdslemmet ønsket alterets sakrament, men ga den døende surt øl i stedet for vin. Til denne historien, som Thrane var blitt fortalt av andre, stilte han spørsmål om hvilke foranstaltninger som burde treffes for å forebygge slike ulykkelige hendelser, og hvilken betydning hendelsen hadde for avdødes salighet.

Selv om Thranes holdning, ifølge Øverland var at han «erkjendte vistnok i sit stille Sind, at han havde begaaet en politisk Dumhed», gikk saken sin gang. I biskop Arups innberetning til Kirkedepartementet av 7. mai, som ble videresendt til Justisdepartementet, het det om artikkelen i nr. 18, «at den sidste Opsats indeholdt en saadan spottende og nedværdigende Behandling af Nadverdens Sakrament, at enhver, der har nogen Agtelse for det hellige og for hvad der udgjør mange Menneskers Trøst og Glæde, maa oprøres derved». Politiforhør fant sted 21. mai; deretter ble Thrane etter stiftets ordre satt under tiltale «for Forbrydelse med Hensyn til Relegion og Sædelighed». Til tross for sterke protester fra medlemmene i Christiania Arbeiderforening, som understreket at artiklene ikke inneholdt noen bespottelse av religionen, men bare var en harselas over eksegetene og at aktoratet ønsket å komme Thrane til livs av andre grunner enn for religionens skyld, ble det avsagt dom ved Christiania underrett 11. juli. Der ble Thrane frikjent for artikkelen i nr. 17 «Om Præstemødet paa Lillehammer», mens han for «Bonde for Prest og surt Øl for Vin» i nr. 18 ble dømt til straffarbeide i 6 måneder.

Dommen, som ble stadfestet av Christiania stiftsoverrett 2. september, ble anket til Høyesterett, som ved dom av 11. desember 1850 frifant Thrane. Forsvareren holdt her frem at det var Thranes offentlige virksomhet retten hadde villet ramme; at det var uklokt å blande politiske motiver, meninger og gjerninger inn i en religionssak. Det var når religionen ikke lenger var motiv og mål for forfølgelsen, at retten burde forsøke «at undgaa Skinnet af, at der, enten ved Saksanlægget eller ved valget af Straf, var taget noget som helst politisk Hensyn.»

Sosialisme og kristendomssyn

En ny idestrømning gjorde seg gjeldende i første halvdel av1800 – tallet; utopisk sosialisme; den presenterte en form for sosialisme som kom til uttrykk i flere utopiske systemer med felles kjennetegn å ville bøte på manglene med det kapitalistiske system. Et fellestrekk var synet på kristendommen som et middel i den herskende klasses hender til å undertrykke de lavere klasser. Blant de mange teoretikere fantes engelskmannen Robert Owen som ønsket å skape et samfunn i kommunistisk ånd, men de fleste var franskmenn: Francois Fourier fantaserte om et lykkelig idealsamfunn med en sammenslutning av 400 familier. Etienne

Cabet skildret det utopiske kollektivistiske samfunn; sine ideer forsøkte han å realisere i en koloni i Texas. Sosialfilosofen Henry Saint-Simon var opptatt av arbeidets ære og rett, og ville bedre arbeiderklassens kår. I 1825 utga han Den nye kristendom.

Sosialfilosofen og økonomen Pierre Proudhon, som hevdet at eiendomsretten var tyveri, var etter Thranes mening «Vor Tids uden Tvivl største Geni». Dette idegrunnlaget, sammen med tenkningen til Marx og Engels om den historiske materialisme, utgjorde forutsetningene for å utarbeide en praktisk arbeiderpolitikk. Thrane var under innflytelse av Marx og Engels på denne tiden; juristen Frede Castberg hevder at «Disse forfattere hadde han neppe lest». Wilhelm Weitling var en tysk håndverkersvenn og revolusjonær, som inntok en posisjon mellom det utopiske og sosialistiske. Hans Garantier for Harmonien og Friheden (1842) gjorde rede for hvorfor sosialismen burde gjennomføres; fordi alle mennesker var like fra naturens side. Arbeiderne skulle, uavhengig av reformer og kapitalens hjelp, selvstendiggjøre seg selv som egen klasse. Det var det første sosialistiske verk utgitt på norsk i 1847, oversatt anonymt av skolelærer Peter R. Andersen som var sosialt og kristelig interessert. Andresen sluttet seg imidlertid til Thranes bevegelse, men han kom senere med i «Enerhaugens Samfund». Hos Thrane fantes det tanker som minnet om Weitlings, men han foregrep noe av tankene til Marx og Engels om klassekamp. Thranes lesning var for øvrig omfattende. Allerede etter Frankrike-oppholdet brakte han med seg hjem radikal litteratur. Ikke minst vitner de langt fra fullstendige utlånslistene fra Universitetsbiblioteket i Christiania om Thranes leseiver. Særlig tok utlånsvirksomheten seg opp etter at han flyttet til Christiania i 1850.

Thrane betraktet alle medlemmer av arbeiderforeningene som sosialister. Hans definisjon av sosialisme var, at den ikke som kommunismen ville gjøre alle like, men få bort den fryktelige ulikhet som eksisterte. Demokratiet skulle sikres gjennom alminnelig stemmerett; skole skulle ikke skape lydige undersåtter, men demokratiske borgere. Hovedtesen var at arbeidernes økonomiske og sosiale stilling skulle bedres gjennom demokratiet. Selv om Thrane i prinsippet kunne overveie revolusjon, tydet hans agitasjon på at han primært ønsket å skremme med den, som Arbeider-Foreningernes Blad sommeren 1849: «Vi behøver ikke at gjøre Oprør; thi de mægtiges Frygt for Oprør vil virke langt beder enn Oprøret selv». Bull fremhever også de regjerende myndigheters frykt for opprør som Thranes kraftigste virkemiddel og våpen. Derfor kunne han heller aldri helt dementere beskyldningene om å ville skape revolusjon.

Politikk og kristendomssyn skulle ifølge Thrane være ett. I 1850 forsvarte han sin agitasjon med «intet andet ligheds-ideens størst mulige realisasjon efter de menneskelige forhold». Måneden før hadde han i Arbeider-Foreningernes Blad oppfordret arbeiderne til å frigjøre seg fra autoritetene, og ikke å stole på noen annen enn guddommen og deres egen tanke.

Flere ganger ga Thrane uttrykk for at Jesus var en sosial opprører og derved en sosialist. Urkristendommen med dens sosiale likhetsideer oppfattet han som sann kristendom. Kjernen i kristendommen ble for ham den kristne nestekjærlighetsmoralen. Et interessant trekk er at han under sine første agitasjonsreiser skildret haugianerne med stor innlevelse fordi de ville «udføre Jesu Religion saaledes som den bør forstaaes, de fordre strengt at man skal vise sin Tro i sine Gjerninger. Deres gjerningskristendom og sosiale sinnelag hadde likhetstrekk med det som Thrane selv opplevde som den sosiale dimensjon i kristendommen. Om hans sosialisme uttaler historikeren og motdagisten Arne Ording, at den hadde «en avgjort religiøs karakter».

Ifølge Thrane var ikke menneskets lykke og sosiale stilling avhengig av frigjøringen fra synden. All politisk virksomhet var derfor ikke av det onde eller likegyldig. Han hevdet også at Gud heller ikke grep umiddelbart inn i menneskets skjebne, fordi Gud hadde på et vis sagt: «Der har du forstand og fri vilje; brug din forstand og fri vilje saa godt du kan, og naar du er færdig her paa jorden, kom da til meig, da vil jeg undersøge dine handlinger og granske dine nyrer!». Gud ønsket virksomme individer som arbeidet for rettferdighet. Talende var mottoet på Drammen Arbeiderforenings fane: «Hjælp dig selv, og Gud vil hjælpe dig».

Bjørklund beskriver Thrane som rasjonalist og fritenker, dogmefri og uten tro på Kristus som Guds sønn. Hans kritikk av den offisielle kristendommen førte aldri til ateisme, men til troen på en annerledes Gud. Med årene utviklet han seg mer i ikke-religiøs retning; han trodde på en gud, men spørsmålet om Guds eksistens mente han ikke kunne avgjøres av menneskeforstanden. Åpenbaringsreligionene forble fornuftsstridige; den kristne forsoningslæren og fortapelseslæren anså han som umoralske. Bull er av den oppfatning at Thrane «beholdt visst hele livet en slags vag religiøsitet».

Thranes datter sier i sine memoarer «at i hjertet trodde han at i grunden var kristendommens aand uadskillelig fra praktisk sosialisme, fordi denne var grundlagt paa hovedpunktene i Christi lære. Derav kom hans utaalmodighed naar folk som kaldte sig kristne ikke vilde vite av dette». Hun hevdet videre at han var agnostiker, at han aldri virkelig hadde fornektet en mulig skaper eller Jesus Kristus i unitarisk mening, og at det var den uvitende tro som presteskapet prakket på folk, som han kjempet mot. I sine siste år ble han sterkere grad henfallen til å tro på «den Store Ukjendte».

Kilder

Artikkel av Sigurd Rødsten, som bygger på:

• Aschehougs konversasjonsleksikon, femte utgave.
• Castberg, Frede. Rett og revolusjon i Norge, Oslo 1974.
• Bjørklund, Oddvar. Marcus Thrane, Oslo 1951.
• Bull, Edvard. Arbeiderbevegelses historie i Norge, bd. 1, Oslo 1985.
• Koht, Halvdan. Marcus Thrane. Til Hundreaarsdagen 14. oktober 1917, Kristiania 1917.
• Ording, Arne. »Arbeiderbevegelsen fram til 1887», Det norske arbeiderpartis historie, redigert av Halvdan Koht, Oslo 1937.
• Rødsten, Sigurd. Honoratus Halling versus Marcus Thrane. En undersøkelse av kristendomssyn, ideer og strategi hos Halling. Masteroppgave i kristendomsstudier, våren 2005, Universitetet i Oslo.
• Øverland, Ole A. Kristiania Arbeidersamfunds Virksomhed i Tidsrummet 1864 – 1889