Kjeldearkiv:Matklokker og pinseklokker

Ingrid Arnkværn Narmo
Matklokker og pinseklokker

Det er første pinsedag, 29. mai 1966: Det norske Bibelselskap feirer 150 års jubileum. Klokken er ni om morgenen. Da med ett går det som et sus gjennom luften – klangen av matklokker – over hele fylket, og enda lenger – Oppland fylke er også med. Noen mektige, dype, nesten som kirkeklokker, andre lette og lyse i klangen. Ingen høres like ut, men alle har det samme mål: Pinsehøytid og 150 års jubileumsfeiring.

I forbindelse med jubiléet holdt Det norske Bibelselskap utstillinger av gamle bibler, og de ville også at matklokkene skulle ringe over hele Hamar bispedømme for å markere jubiléet – om det var mulig å få det til. Intet er umulig. Det ble telefonert til alle avisene i fylkene og ansvarlige for menighetsbladene ble underrettet. Prestene fikk beskjed og ikke minst alle bondekvinnelagene som jo hadde gardsklokkene i sin nærhet.

Den første som tok opp tanken om at gardsklokkene kunne brukes til noe, var biskop Fjellbu i Trondheim. Han foreslo at de kunne bringes til heder og verdighet igjen ved å ringe inn pinsefesten.

Sognepresten i Furnes tok opp tanken, og i begynnelsen av 60-åra ringte gardsklokkene pinsen inn kl. 9.00 1. pinsedag. Dette ble en tradisjon – også i Vang.

Men den egentlige bruken av matklokka – å varsle om at nå er det mat å få… - er borte for lengst. Skikken med matklokker utover bygdene var fra den tida da få eller ingen hadde egen klokke.

I første utgave av Vangsboka forteller Hilde Emilsen, f. 1892, som var kokke på Bjørke fra våren 1916, at hun ringte ut kl. 5.30 om morgenen. På den tida var det matklokker på de største gardene.

Da jeg ble husmor på Narmo i 1941, var matklokka fortsatt i bruk. Jeg husker ikke akkurat når det ble slutt med å bruke den. Det gikk nok gradvis. Det ble færre folk på gardene etter hvert som maskinene kom og gjorde arbeidene enklere. Dessuten fikk folk nå etter hvert klokke selv.

Da klokka ringte inn til mat, kom kara inn til en fortjent pause. Da det ringte andre gang, var det ut til arbeidet igjen. Husmora og tjenestejenta skiftet på å gå ut og ringe ettersom det passet seg. Når det var hardt onnearbeid, måtte bonden opp en time før de andre for å fore hestene. Det var viktig – de skulle holde ut en lang dag. Etter en kort matpause, dro karene ut kl. 6.00. Neste måltid var dugurden ved 9-tiden. Pausene var forholdsvis lange. Hestene måtte jo få hvile ut. Dugurdskvila varte vel en time, mens middagskvila kunne vare fra ½ til 2 timer. Arbeidsdagen varte nok til kl. 19.00 de første årene jeg var på Narmo. På folkemunne var det mange matklokker som fortalte om kostholdet på garden. Var det dårlig, sa klokka: «Ding, dang – sild og graut», mens mange sa: «Ding, dang - kjøtt og flesk». Det var mange varianter av hva slags mat klokkene ringte inn til. Dette hadde også sin betydning for dem som søkte jobb. På flyttedagen 14. april og 14. oktober var det spennende å se hvordan forholdene på den nye garden var.

Før krigen en gang syklet jeg forbi Snarud i Furnes. En kar holdt på med grøfting ute på et jorde. Han sto i grøfta som var ganske dyp, og kastet jord opp på kanten med en spade. Da plutselig satte matklokka i å ringe. Karen hadde spaden med jord oppe i lufta, men slapp den ned i grøfta igjen. Jeg syntes den gang at det var rart, men han hadde rett; økta var over – og det var mat å få.

Det er ikke sikkert at det jeg opplevde med matklokka på Narmo, er overens med andres opplevelser, men det var liv og humor på garden den gang; seks karer skulle ha mat og husrom. En dag hushjelpa skulle ringe karene ut etter middagen, kom hun skrikende inn igjen. Noen av kara hadde lagt en diger huggorm akkurat der hun skulle stå og ringe. Huggormen var drept, men det visste ikke hun. Slik fikk de noen minutter lengre pause!

Matklokka her på garden er fra 1872. Da ble stabburet utvidet og klokketårn påbygd, men det tre etasjes tømmerstabburet er en god del eldre. Den eldste delen er fra 1805.

På nabogarden Narmo østre har det ikke vært noen klokke. Folkene her gikk etter matklokka på Narmo vestre. Det skyldtes nok at gardene ligger så nær hverandre at det ikke var nødvendig med hver sin eller at lydene ville gå omhverandre. Det vanket mye god mat «borti gar’n», og den var nok ferdig når nabohusmoren ringte inn!

På nabogarden ovenfor, på Dalseng, var det også matklokke, men da låven brant i 1967, falt klokka ned og ble delt i to.

Gardsklokkene hadde fra gammelt av også en annen funksjon: De skulle varsle brann. Hvis det ble ringt med dem utenom mattid, var det fare på ferde. Da kom folka oppatt fra åkeren for å hjelpe til med å slokke. Også fra nabogardene kom det folk for å hjelpe til. Etter at det ble det slutt på å bruke matklokkene, hadde de bare igjen denne funksjonen. Ingen måtte da, uten at det var brann, røre tauet til klokka, for da kom folk fra nabolaget styrtende til. Ungene ble opplært til å holde seg unna klokketauet. Det kunne nok derfor friste over evne. Én gang ble jeg veldig forskrekket, da en av ungene rakk å få til ett slag med klokka.

Matklokker finnes ellers i bygda bl. a. på begge Skråstad-gardene. På Nashaug er den plassert inne i gardsmuséet! Denne klokka ble støpt på Holte støperi på Toten og hang opprinnelig på drengestua. Søndre Tomter har matklokke som vi hører her på garden hver pinsemorgen. Denne klokka kom fra Myr, og henger nå på skåletaket. På nabogarden, Nordre Tomter, finnes det også klokke. I Veståsen finnes det, utenom Narmo-klokka, bare ei til og det er på Skjeset øvre, men denne klokka står inne i låven og er faktisk amerikansk. Skramstad har klokke og har nylig restaurert stabbur og klokketårn. Klokke er det også i Prestegarden og på Stor-Imerslund. På Karset er det klokke som brukes 1. pinsedag.

Dette er noen av de matklokkene som fortsatt finnes rundt om i bygda. I dag er de mest til pynt, men med minner om en svunnen tid.

Men ennå er det bruk for dem: La pinseklokkene kime – 1. pinsedag kl. 9!

Kilde

Artikkelen ble trykt i Minner ifrå Vang i 2002, s. 46-49