Muskett
En muskett er et gevær som lades fra munningen, og som i hovedsak har glatt løp, og som avfyrte runde blykuler. Rundt midten av 1800-tallet kom Minié-prosjektilene, som gjorde det lettere å ha rifla løp på munnladingsgeværer. Geværene som brukte denne typen ammunisjon er teknisk sett rifler, men de ble gjerne omtalt som muskettrifler eller musketter med rifleløp ettersom de i sin kontruksjon og bruk fortsatt var en variant av musketten.
Første gang musketter nevnes er på 1500-tallet, og de var i bruk fram til andre halvdel av 1800-tallet. Den amerikanske borgerkrigen (1861–1865) markerer et skille, da man gikk over først til muskettrifler og så til mer moderne bakladerrifler omkring 1890. Opphavet var de eldre håndkanonene, som så ble utvikla til arkebuser og så videre til musketter. De eldste muskettene hadde luntelås, der ei tent lunte ble ført ned i ei fengpanne med krutt for å avfyre våpenet. Deretter kom hjullåsen, der man slo gnister ned i fengpanna. Flintlåsen var en videreutvikling av denne, som gjorde avfyring enklere og sikrere. I 1807 kom de første muskettene med perkusjonslås, der man brukte ei fenghette for å avfyre våpenet. Dette førte til at flere skudd faktisk gikk av, og var særlig en forbedring i fuktig vær.
For å lade måtte man helle krutt ned i løpet, slippe ned ei kule og en forladning, normalt papir eller et tøystykke, og stake den ned med en ladestokk som var festa under geværet. Så måtte noe krutt legges i fengpanna før man kunne fyre av. På 1700-tallet kom de første patronene. De fungerte ikke som dagens patroner, men var ferdig tilmålte kruttladninger. På gamlemåten, da man helte fra krutthorn, var det ikke alltid lett å få rett ladning. Med for liten ladning fikk man ikke nok kraft bak prosjektilet, og med for stor ladning kunne man risikere å sprenge våpenet. Patronen var en papirpakke der krutt og kule var pakka sammen. Man bet av den ene enden med kula, helte noe av kruttet i fengpanna og resten i løpet, og stappa så inn kula med papiret som forladning og brukte ladestokken. En erfaren og godt trent soldat kunne med slike patroner avfyre fire skudd i minuttet, mens dårligere trente styrker bare kom opp i tre i minuttet. De aller beste skal ha klart fem skudd i minuttet.
Ammunisjonen, runde blykuler, var normalt av grovt kaliber – 12,7 mm til 19,05 mm, eller 0,5 til 0,75 tommer. Kulene ble ikke satt i spinn slik de blir i et rifla løp, og dermed hadde de både lav treffsikkerhet, lav rekkevide og forholdsvis lav utgangshastighet. Dette førte til at effektiv rekkevidde var svært kort. Under trefningen var standard framgangsmåte å samle flest mulig skyttere i rekker og å fyre av flest mulig skudd i retning av fienden, i håp om å slå ut flest mulig eller å få dem til å miste motet.
Muskettene som ble brukt av infanteriet var normalt på 1,5 meter eller lenger, og de hadde også lange bajonetter. De eldste bajonettene ble satt i løpet, men etter hvert lagde man bajonettfester slik at de kunne sitte på mens man skjøt. Hensikten med å ha et så langt våpen, ut over at lengden på løpet påvirker utgangshastigheten, var at de kunne brukes til vern mot kavaleri. Kortere versjoner av geværene ble laget for kavaleriet, og disse ble kalt karabiner.
Litteratur
- Muskett på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Muskett i Norsk historisk leksikon.