Nicolaus Rusare
Nicolaus Rusare (død 1386 i Danmark) var erkebiskop i Nidaros fra 1382 til 1386 og leder av det norske riksrådet. Han kom fra Danmark, men var egentlig tysk, og tilhørte den såkalte Roskilde-geistligheten.
Han egentlige navn var Nicolaus (Niels) Jacobssøn Finkenow. Faren het Jacob Finkenow, og moras navn er ukjent. Vi vet heller ikke nøyaktig hvor og når han ble født. Vi kjenner til en bror, Peter Finkenow, som var ridder i Danmark.
Han studerte i Praha og ble kannik i Roskilde og kongelig rådgiver. I 1376 mottok han en mindre forlening av kong Olav og ble i den sammenheng omtalt som« vår klerk» (clerico nostro). Det var dronning Margrete som ga slike forleninger i Olavs navn for og styrke hans posisjon. Nikolas må ha vært en alliert og betrodd person for dronningen da han ble providert til erkebiskop i 1382. Det fantes andre og norske kandidater. Det er spekulert i om dronningen trengte han i denne posisjonen for og styrke sin egen forhandlingsposisjon hjemme. Denne utnevnelsen gir seg senere utslag i at han ikke ofte deltar i samlinger i Norge, og befinner seg mer i Danmark og bedriver sin verdslige virksomhet her. Den norske kirke ble svekket under hans periode og han ble trolig upopulær. Det tjente ikke dronningen og skapte motvilje i befolkningen.
Nikolas Rusare levde ikke lenge som erkebiskop. Da han forlot Nidaros tok han med seg en del verdisaker og liturgisk utstyr, noe som gjorde ham enda mindre populær. Hans fravær ble trolig løst med en viebiskop. Problemene ble endelig løst med den nye kraftfulle erkebiskop Vinald Henriksson. Vinald fikk levert tilbake tingene Nicolaus hadde tatt med seg fra NIdaros, og når man ser på oversikten over disse dreier det seg om ei jordebok, et segl og sekret og noe liturgisk utstyr. Dette kan tolkes som at han hadde planer om å lede erkesetet fra Danmark en periode, og at det ikke dreide seg om et tyveri. Han døde samme høst som han kom tilbake til Danmark, og en eventuell plan om å styre Nidaros erkebispedømme derfra ble det dermed ikke noe av.
Den siste kilden som omtaler Nikolas i live, er et avlatsbrev utstedt ved danehoffet i Nyborg 29 juli 1386. I og med at han var velgjører for benediktinerklosteret Skovkloster, finnes en teori om at han ble gravlagt der.