Opprettelsen av Sarpsborg byfogdembete

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Opprettelsen av Sarpsborg byfogdembete

Ved opprettelsen av en kjøpstad, ble det sentraladministrasjonens oppgave å fremskaffe et visst antall kompetente administrative organer. Det voldte imidlertid ofte problemer å bestemme hvilke særskilte embetsmenn kjøpstaden skulle ha, og hvorledes administrasjonsområder og ansvarsforhold skulle fordeles mellom dem. En av årsakene til dette var gjerne at kjøpstaden i en overgangsperiode ennå ikke hadde fått klart definerte forvaltningsmessige behov. Ikke mindre betydningsfullt var kjøpstadens geografiske plassering innenfor de gamle jurisdiksjonsgrenser. Det kunne være avgjørende om kjøpstaden hadde ligget i distriktets midtpunkt eller utkant – og således være bestemmende for hvor lett landdistriktets administrasjon midlertidig kunne overføres til kjøpstaden før denne fikk sine særskilte embetsmenn.

Sarpsborg ble gjenopprettet som kjøpstad ved lov 09.08.1839. Kjøpstaden skulle ha egen jurisdiksjon, og så lenge det ikke ble utnevnt særskilte embetsmenn, var det opp til Kongen å bestemme hvem som skulle besørge magistratens, byfogdens og politimesterens forretninger i byen.

De sentrale myndigheter Justis- og politidepartementet og Finans- og tolldepartementet, sorenskriver Bing i Tune sorenskriveri og konstituert fogd Sibbern i Moss fogderi var vesentlig enige om å overdra dommer-, skriver- og notarialforretningene samt skifte- og auksjonsvesenet til sorenskriveren i Tune. Fogden i Moss burde derimot kunne utføre politimesterforretningene. Det var imidlertid et åpent spørsmål hvem som skulle være kjøpstadens magistrat. Av hensynet til kjøpstadens tarv – og all den stund kjøpstaden befant seg i en vanskelig overgangsperiode – ville det være rimelig å stille ett viktig krav til magistraten. Han burde tilpliktes å ta bolig i eller i nærheten av kjøpstaden, for i den første tiden ville magistraten ha nok av forretninger å utføre. Det hadde allerede innkommet atskillige søknader om borgerskap. Fogden i Moss pekte seg ut til oppgaven. Fogdembetsgården Tune lille som han var pliktig til å bebo, lå liksom Sarpsborg i Tune prestegjeld og nettopp i nærheten av kjøpstaden. Til dette bemerket fogden at Tune prestegjeld måtte anses som en utkant av fogderiet, og at det derfor for den største del av distriktets allmue ville være ubekvemt om fogden bodde der. Tune lille lå kun en mil fra fogddistriktets sydlige grense, mens derimot syv mil fra dets nordlige grense.

Justisdepartementet og Finansdepartementet som forhandlet i saken, la ikke vekt på fogdens innvending. De hevdet at fogderiet ikke var stort i utstrekning – i tillegg hadde den forrige fogd vært bosatt i nærheten av Fredrikstad og hans forgjenger igjen på fogdembetsgården. Allmuen hadde således i en rekke år vært vant til å søke fogden omtrent på samme sted – hvor det nå av andre grunner måtte anses riktigst at han bodde.

Den kongelige resolusjon som fulgte 15.07.1840 bestemte at sorenskriveren i Tune inntil videre skulle overta utførelsen av dommer-, skriver- og notarialforretningene samt skifte- og auksjonsforvaltningen. Sorenskriveren skulle med andre ord fungere som byfogd, mens fogden i Moss skulle virke som kjøpstadens magistrat, fogd og politimester.

Overrettsprokurator Ytter, som 21.01.1840 var blitt utnevnt til fogd i Moss fogderi, hadde ennå ikke kunnet tiltre da han manglet midler til den fordrete kausjon til statskassen. I konstitusjonstiden kom imidlertid fogd Sibbern ikke til å bo på fogdembetsgården, men derimot i Moss hvor han også hadde sitt fogdkontor. Årsaken var at våningshusene på Tune lille var privat eiendom, og at gården heller ikke kunne avgi tilstrekkelig lokale for en fogd. Det viste seg dessuten å være umulig å få leid passende arbeidsrom i Sarpsborg eller omegn.

For å legge forholdene til rette for den best mulige løsning av de administrative oppgaver, foreslo Sibbern høsten 1840 at han hver uke kunne oppholde seg en, eller om det ble nødvendig, to dager i kjøpstaden for å utføre de forretninger på stedet som måtte ønskes. Subsidiert foreslo han at en fullmektig måtte kunne overta magistrats- og politimesterforretningene i kjøpstaden. Selv om Sibbern ikke var fremmed for de forefallende forretninger i en kjøpstad – han hadde tidligere vært konstituert byfogd i Fredrikstad – fant blant annet Finansdepartementet forslaget utilstrekkelig. Med hensyn til ordningen av flere av kjøpstadens offentlige anliggender, måtte det nesten daglig inntreffe noe som det var ønskelig ikke ble utsatt behandlingen av. Forretningene syntes altså å være av den art at de fordret vedkommende embetsmanns stadige og uoppholdelige nærvær. Videre kunne lovgivningen ikke ses å gi hjemmel for autoriserte fullmektiger for magistratspersoner og politimestre.

En betenkning om ordningen av de spesielle administrasjonsforhold i kjøpstaden, som amtmannen var blitt bedt om å komme med, inneholdt forslag til et foreløpig arrangement. Den konstituerte fogd i Moss burde, i det minste for noen tid, bli fritatt for å påta seg magistrats- og politimesterforretningene i kjøpstaden. En særskilt embetsmann burde kunne konstitueres inntil videre til å besørge disse forretningene så lenge en virkelig utnevnte fogd ikke hadde overtatt Moss fogderi. Begrunnelsen for at slikt arrangement av øvrighetsforretningene var fogdens vanskelige tilgang til å få leid passende lokale i kjøpstaden eller omegn, slik at han lett kunne være i daglig kontakt med det som foregikk.

Fogd Sibbern hadde imidlertid et mer personlig ankepunkt, og fremsatte derfor et utvidet tilbud for om mulig å beholde stillingen som magistrat og politimester. Fra den tid den kongelige resolusjonen var blitt avgitt – 15.07.s.å. – var verken arbeidsmengden eller de administrative forhold blitt synderlig forandret. Dette kunne synes som eller gi inntrykk av at den konstituerte fogd var blitt overdratt et verv i kjøpstaden som han senere ikke var funnet skikket til. En løsning ville derfor være at han selv leide et værelse i kjøpstaden, og for å utføre forretningene der oppholde seg så meget som hans øvrige forretninger i fogderiet tillot det. Dette forslaget avslo imidlertid departementene.

I sin innstilling om administrasjonsforholdene ga Finansdepartementet uttrykk for – som en innrømmelse – at det hadde vært mest hensiktsmessig om magistrats- og politimesterfunksjonen fra først av var blitt overdratt en særskilt konstituert embetsmann. Men det var først etter at den kongelige resolusjon av 15.07.s.å. var blitt avgitt, at man var blitt oppmerksom på hvor påtrengende nødvendig det var for kjøpstaden å ha egen magistrat og politimester.

Den kongelige resolusjon som fulgte 19.10.1840 bestemte at konstituert byfogd Sibbern skulle fritas for sine plikter som magistrat og politimester. Han skulle heretter bare forestå fogdforretningene i kjøpstaden. Derimot skulle en særskilt magistratsperson og politimester konstitueres inntil videre. Skiftevesenet skulle ikke tilligge magistraten, men fremdeles bestyres av sorenskriveren i Tune. Den nye embetsmannens område ble i tillegg holdt åpent for mulige utvidelser. Han ble forpliktet til uten godtgjørelse å overta de forretninger som måtte bli pålagt ham, selv om disse sorterte utenfor hans egentlige embetsoppgaver. I denne forbindelse var det blant annet blitt nevnt at embetsmannens assistanse kanskje behøvdes ved ordningen av tollvesenet, som så å si var i sin oppkomst i kjøpstaden. Ved å unngå og trekke inn andre embetsmenn til hjelp ved forskjellig forefallende arbeid, ville følgelig statskassen bespares for skyss- og diettpenger. Konstitusjonen skulle skje inntil videre. I sin innstilling hadde Finansdepartementet antydet muligheten av, at konstitusjonen av en særskilt magistrat og politimester kunne vedvare også etter at den virkelig utnevnte fogd Ytter hadde tiltrådt sitt embete. Fogdembetsgården var fremdeles ikke blitt brakt i stand til sitt formål, og trolig ville det være meget vanskelig straks ved embetstiltredelsen å skaffe passende bolig i eller i nærheten av kjøpstaden. Cand.jur. Johan M. Conradi ble overdratt funksjonene fra 27.10.s.å.

Mulighetene for å opprette et byfogdembete for kjøpstaden, kom til å få ytterligere aktualitet etter at overrettsprokurator Ytter tiltrådte sitt fogdembete 01.04.1841. I september s.å. søkte han Finansdepartementet om lov til å bortforpakte fogdembetsgården Tune lille og i stedet å bosette seg i Moss. Tune lille lå lite sentralt i fogddistriktet, mens Moss derimot lå i distriktets midtpunkt. Etter at tinglagene Hvaler og Borge hadde overgått til Idd og Marker fogderi – var det fra Moss til distriktets sydligste tinglag Glemmen ved Fredrikstad noe over tre mil, og til det nordligste Tomter anneks fire mil. De sentrale myndigheter ønsket å innvilge Ytters søknad – men på tre betingelser som fogden ikke kunne godta, da det ville foranledige ikke ubetydelige økonomiske tap for ham. Han skulle ikke gjøre påstand om rett til å utføre magistrats- og politimesterforretningene i kjøpstaden eller om erstatning for tap av erstatningsinntektene som var forbundet med dette. I tillegg skulle skyssgodtgjørelsen beregnes som han bodde på fogdembetsgården.

At fogd Ytter på dette grunnlag frafalt sin søknad og i stedet erklærte å ville overta magistrats- og politiforretningene, ga støtet til at Justisdepartementet og amtmannen uttalte hvor lite skikket en slik ordning var til å fremme begge jurisdiksjoners gavn. Det ville ha vært mest hensiktsmessig at Conradi vedble å utføre magistrats- og politimesterforretningene, selv om en særskilt magistrat og politimester ikke lenger kunne anses så nødvendig som i den første tiden etter kjøpstadens gjenopprettelse. Dessuten – Sarpsborgs beliggenhet i ytterkant av fogderiet var opplagt lite bekvemt for fogden. Det avgjørende moment var likevel: fogden kunne ikke nektes å overta funksjonene. Med hjemmel i den kongelige resolusjon av 15.07.1840, som ikke ble ansett som opphevet av resolusjonen 19.10.s.å., som konstituerte magistraten og politimesteren, gjorde Finansdepartementet det klart i sin innstilling, at Ytter til enhver tid måtte være berettiget til å overta magistrats- og politimesterforretningene i kjøpstaden når han ønsket det. Det ble fremdeles forutsatt at fogden da skulle bosette seg på selve stedet.

Det var tungvint og besværlig at øvrighetsforretningene i kjøpstaden var fordelt på tre forskjellige embetsmenn som samtidig bodde i tre forskjellige kjøpsteder – Fredrikstad, Moss og Sarpsborg. Det var dessuten kostbart for det offentlige. For allmuen skapte ordningen forviklinger og ubehageligheter. Bare for å ”erholde” en enkel notarial- eller eksekusjonsforretning – kunne allmuemannen i uvisshet om hvem han rettelig skulle henvende seg til først å ha søkt både den ene og den andre, før han ble nødsaget til å henvende seg til Fredrikstad eller Moss for å få det nødvendige arrangement.

Det klart uttalte behov for å samle de forskjellige administrasjonsgrener på èn embetsmanns hånd, brakte de sentrale myndigheter inn i en siste forhandlingsrunde høsten 1842. Selv om opprettelsen av et særskilt magistrats- og byfogdembete hadde klar hjemmel i loven, var det likevel et økonomisk spørsmål å skaffe en passende inntekt for den nye embetsmannen. Riktignok kunne lønnsutgiftene til den nye byfogden bespares når de reiser som sorenskriveren og fogden nå måtte gjøre til kjøpstaden bortfalt. De dårlige lønnsutgiftene kunne imidlertid best bøtes på ved å forene det nye embetet med postmesterbestillingen i kjøpstaden. For å gi et byfogdembete tilfredsstillende avlønning, var det ingen uvanlig disposisjon i de mindre kjøpstedene å forene byfogdembetet med forskjellige mindre tjenestestillinger.

Det midlertidige postkontor i Sarpsborg, opprettet i oktober 1841, overgikk i august 1843 til å være et fast kontor – samtidig som det i resolusjonen om dette ble inntatt en klausul om muligheten til i fremtiden å forene postmesterbestillingen med byfogdembetet. Den 13.11.1843 falt endelig resolusjonen som opprettet et kombinert magistrats-, byfogd- og politimesterembete for Sarpsborg. Embetet ble samtidig forenet med postmesterbestillingen.

Kilder

  • Riksarkivet. Justisdepartementet, 2.siv.ktr., pakkesaker C 81
  • Statsarkivet i Oslo. Sarpsborg byfogdembetes arkiv, kopibok nr. 1 1840 – 1843 og journal nr. 1 1840 – 1843
  • Departementstidende 1840, nr. 45, s. 747
  • Departementstidende 1843, nr. 48, s. 767
  • Vogt: Love, Anordninger m.v. 1839, s. 346
  • Axel Coldevin: Sarpsborg gjennom hundre år, 1839 – 1939, s. 59

Lokalhistoriewiki-artikkelen er en gjengivelse av artikkelen «Opprettelsen av Sarpsborg byfogdembete» av Sigurd Rødsten, publisert i Nytt fra Statsarkivet i Oslo nr. 52/1993