Orv
Orvet (Ljåen) og sigden har vært blant de viktigeste jordbruksredskapene våre.
Ulike lengder på bladet til ulikt bruk.
Odden, meislingi, kjogi, sporden og eggen, er benevnelser på de ulike delene av ljåbladet.
Ljåskrin for transport og oppbevaring av skarpe ljåblader.
Ljåblad til langorv. Fotoserie: Anne Brit Borgen.
To hovedtyper av orv
Stuttorvet er lite og lett, som regel ca 75 cm i skaftet. Den skal kunne brukes med en hånd og svinges lett for å komme til rundt buskas, og mellom steiner. Den er mest brukt i ulendt terreng.
Langorvet er det minst to typer av; en kort type med to håndtak (kagger), og en lengre med to handtak som har et skaft på ca.165 cm. Langorvene er mest brukt i bygder med flatere og lettere slåttemarker, eller generelt på åpne flater. Her brukes armene og overkroppen mer slik at en får større kraft i slåttedragene.
Slåttekarene var nøye på å tilpasse orvet til sin egen kroppslengde. Avstanden mellom håndtakene måtte være akkurat passe. Ljåbladet skulle stå i en viss vinkel i forhold til orvet, og i en viss vinkel til seg selv. Bladet ble festet med bjørke-vier eller fuktede lærreimer, og kilet med askekiler.
Kilder og litteratur
- Ljå i Store norske leksikon.
- "Slå med ljå", bok på 300 sider av Hans Petter Evensen, 2015. Finnes på Nasjonalbiblioteket.
- "Ljåsmiing i Numedal", bok på 100 sider av Even tråen, 2017. Finnes på Nasjonalbiblioteket.