Påholden penn
Påholden penn, ofte forkorta mpp. for 'med påholden penn', er et uttrykk man brukte når man måtte signere for en annen. Oftest var dette fordi den andre ikke var skrivekyndig eller av andre grunner ikke kunne signere selv. Hensikten var å klargjøre at det ikke var personens egenhendige underskrift, slik at det ikke oppsto tvil om ektheten hvis noen senere fant personens egen underskrift.
En må være litt forsiktig med å trekke for mange slutninger ut fra en underskrift med påholden penn. For det første er det slik at det er lettere å lære å lese enn å skrive, og det gjaldt i enda større grad i tidligere tider. Det å skrive med fjærpenn eller andre eldre skriveredskaper er mer krevende enn å bruke blyant eller kulepenn. Mange hadde også skrevet veldig lite etter at de var ferdige på skolen. Det var nok også mange som kvia seg for å signere visse dokumenter, for selv om de kunne skrive navnet sitt, kunne de ikke skrive med like flott skrift som embetsmennene. Jo mer høytidelig situasjonen var, som for eksempel adresse og fullmakt til Riksforsamlinga i 1814, jo større sjanse for at noen ba andre med penere håndskrift om å signere for seg.
I overført betydning brukes uttrykket om at noen må signere noe uten å egentlig ville det. Det brukes særlig om politiske vedtak der noen i kraft av sin rolle må signere noe de selv er negative til.