Norrøn mytologi

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Ragnarokk)
Hopp til navigering Hopp til søk

Norrøn mytologi er et vanlig navn på den førkristne religionen i Norge, som gradvis ble erstatta av kristendommen i løpet av 900- og 1000-tallet. Det finnes også en moderne utgave av denne religionen, med etablerte trossamfunn. I denne artikkelen vil fokuset være på det opprinnelige trossystemet slik vi kjenner det fra ulike kilder, mens dagens religion omtales under åsatru. I dag finner vi navn fra mytologien brukt som vei- og eiendomsnavn en rekke steder i landet. Det er også mange personnavn som er henta fra mytologien som er vanlige den dag i dag; noen av dem har vært i bruk hele tida, mens andre har blitt trukket fram igjen i nyere tid.

Bakgrunn

Den norrøne mytologien er en nordisk variant av et fellesgermansk trossystem. Den må ha hatt et felles opphav, men over tid utvikla den seg i forskjellig retning i de ulike områdene. En av måtene den endra seg på er ved forskjellig vektlegging av gudene. Det er en polyteistisk religion, og det er ikke uvanlig at forskjellige grupper vektlegger gudene ulikt. Et jordbrukssamfunn vil være svært opptatt av guder som tar seg av avlinger og fe, et krigersamfunn setter krigsguden høyest og så videre. I en monoteistisk religion finner vi noe liknende; der har man bare én gud, men det kan være forskjellige aspekter ved denne guden som framheves – den bermhjertige gud, den straffende gud og så videre. Som følge av dette ville nordmenn og angelsaksere, før de omvendte seg til kristendommen, ha kjent igjen hverandres religion, men det ville vært forskjeller omtrent å linje med ulike varianter av kristendommen.

Den norske versjonen av religionen er identisk med den på Island, og svært lik de svenske og danske variantene - altså felles for det norrøne området.

Våre kilder til religionen er først og fremst eddadiktninga, og spesielt Snorre Sturlassons Heimskringla. Dette betyr at beskrivelsen av trossystemet er skrevet ned lenge etter at det opphørte å være en levende tro. Det er dermed knytta usikkerhet til mye, og spesielt til de deler av religionen som har elementer som ligger nær kristendommen. En skapelsemyte der de to første menneskene heter Ask og Embla, og der skapelsen skjer forbløffende likt den bibelske skapelsen av Adam og Eva, vekker mistanke om assimilering av kristene elementer i beskrivelsene. I den moderne åsatrua har det ofte vært et fokus på å identifisere og luke ut slik påvirkning fra kristendommen. Samtidig må det nevnes at alle relgioner utvikler seg over tid og påvirkes av samfunnet de er en del av. Kristendommen har endra seg mye i løpet av de siste århundrene, og spesielt stor har utviklinga vært siden 1900-tallet – kvinnelige prester, synet på homofili og holdninga til andre religioner og økumenikk for å nevne noe. Vi kan altså ikke uten videre si at alle kristne elementer i Snorres beretning er fremmedelementer som er introdusert senere, for endringer kan ha skjedd i perioden der mytologien og «Kvitekrist» eksisterte side om side.

Trolig har har trossystemet utvikla seg fra en en ren naturreligion, der man har tilbedt sola, månen, lynet, jorda, vannet, trær og planter. En naturlig utvikling fra slike religioner ser ut til å være at man utvikler personifikasjoner av de enkelte tingene. I Norge har dette trolig skjedd i bronsealderen, da man begynner å finne symboler i bergkunst og på gjenstander som tyder på at gudene hadde tatt form.

Gudene

I den norrøne mytologien deles gudene inn i to grupper, æser og vaner. De var to forskjellige gudeslekter, som opprinnelig lå i krig med hverandre. Da de slutta fred utveksla de gisler – en vanlig skikk i germanske samfunn – og flere vaner ble tatt opp blant æsene.

Det finnes også lavere guddommer: Alver, dverger og jotner. Berg-riser og troll er også med, ofte nært knytta til jotnene.

Æsene

Æsene var hovedguddommene. En mannlig guddom ble kalt en ås, mens en kvinnelig guddom var en åsynje - med flertallsformen æser som samlenavn. De sto over andre vesener som jotner, dverger og alver (se nedafor), og de styrte over menneskenes verden. Æsene bodde i Åsgård. De var udødelige, men skulle gå under i Ragnarok.

Det var et stort antall æser, men bare et fåtall hadde utbredt kult.

Odin

Odin var hovedguden i trossystemet, selv om han til tider kunne komme i skyggen av andre. Han var sønn av Bor og jotunkvinna Bestla, og bror til Vile og Ve. Han var gift med Frigg, og hadde med henne sønnene Balder, Hod og Hermod. Med Jord hadde han sønnen Tor, med Ring hadde han Vidar og med Grid hadde han Vidar. Han hadde også sønnene Ty, Heimdall og Brage. Han var kjent som Allfader, Valfader ('de falnes far') og Håve ('den høye'). Han bodde i Valaskjalv, og hadde høysetet Lidskjalv og gildehallen Valhall. Dyrene som fulgte ham var ulvene Gere og Freke, ravenene Hugin og Munin og den åttefotede hesten Sleipne. Han bar spydet Gungne. Han hadde også gullringen Draupne, som det dryppa åtte like ringer av hver natt. Av næring tok han til seg bare vin. Odin hadde all verdens visdom, noe han fikk ved å drikke av Mimesbrønnen. For å få lov til dette pantsatte han det ene øyet sitt til jotnen Mime. Avbildninger av Odin er gjerne lette å kjenne igjen på at det er tydelig at et øye mangler. Han ble også omtalt som Den enøyde.

Ved siden av å være en visdomsgud var han også en krigergud. Han sendte ut sine valkyrier for å velge ut de som falt i slag som skulle få komme til Valhall. Her fikk de delta på et gjestebud som aldri tok slutt.

I Håvamål fortelles det at Odin hang ni netter i en galge, såra av et spyd, og «gitt til seg selv». Han ble derfor også kalt De hengtes gud. Dette offermotivet - å henge på et tre, spydsåret og offeret til seg selv - er et av elementene som minner om kristendommen, der Jesus hang på et kors, ble stukket med et spyd og ofra seg til Faderen (som var ham selv; etter treenighetslæren er Fader, Sønn og Hellig Ånd én og samme person).

Han var også gud for trolldoms- og spådomskunst, og fordi han drakk av Suttungsmjøden som han fikk fra jotnen Suttungs datter Gunnlod etter å ha forført henne, var han også diktningens gud.

Odin skulle under Ragnarok bli slukt av Fenrisulven, og så hevna av sin sønn Vidar.

Odinkulten var svært utbredt. Som nevnt kunne han komme i skyggen av andre guder, noe som er knytta til ulike samfunnsbehov – avlingene kunne være viktigere enn krig og diktning. Det er mange teorier om stedsnavn knytta til ham i Danmark og Sverige. I Norge er det ingen slike navn i sørvest, men kanskje noen i vest. På Island finner man ingen slik navn. Odin skal ifølge beretningene ha vært stamfar til flere kongeætter, som Skjoldungene i Danmark og Ynglingene i Uppsala. Ladejarlene førte også sin slekt tilbake til ham.

Dagen onsdag har navn etter Odin. Navnet brukes som personnavn i dag, men var lenge svært sjeldent.

Tor

Tor var Odin og Jords sønn. Han var gift med Siv, og de hadde sønnen Mode og dattera Trud. Med jotunkvinna Jarnsaksa hadde han sønnen Magne. Han bodde i hallen Bilskirne på Trudvang.

Han viktigste rolle var som tordengud. Han skapte torden ved å kjøre over himmelen med bukkene Tanngnjost og Tanngrisne. Torden er knytta til regn, og dermed ble han også en fruktbarhetsgud.

Tor ble også viktig som krigsgud, særlig i den senere delen av førkristen tid. I krigersamfunn kunne han sette Odin helt i skyggen i denne rollen. På det viktigte kultstedet Uppsala var det hans bilde som sto i midten av de tre gudenbildene i det store hovet. Han var svært sterk, og hammeren Mjølnner (eller Mjolne) kunne knuse både jotner og troll - og kom tilbake til ham når den hadde truffet sitt mål. Tors hammer var et viktig religiøst symbol, som særlig krigere hadde hengende rundt halsen som talismaner. Det er interessant at man fra tida der kristendom og den gamle trua levde side og sida finner støpeformer der man kunne lage både hammere og kristne kors.

Navnet Tor er ett av de hedenske navnene som holdt seg inn i kristen tid, og som har vært i bruk hele tida i varianter som Tor og Tore for menn samt Tora/Tore og Torine for kvinner.

Balder

Balder var sønn av Odin og Frigg. Han var gift med Nanna, og var far til Forsete. De bodde på Breidablikk.

Balder hadde tilnavnet «den gode», og var en mild og hjelpsom gud. Han var usårlig for alt unntatt misteltein. Loke klarte på et vis å lage en pil av misteltein, som han lurte Balders blinde bror Hod til å skyte Balder med. Hermod fikk dødsgudinnen Hel til gi slipp på Balder dersom alle gråt for ham, men Loke forkledde seg som jotunkvinne og gråt tørre tårer. Loke ble bundet, og skulle ligge slik til Ragnarok, da Balder endelig skulle komme tilbake fra dødsriket. Hos skaldene er Balder ikke bare mild; han er også en stridsmann. Hos Saxo Grammaticus fortelles en historie om at Balder og Hod krangla om Nanna, og at Hod drepte Balder i tvekamp.

Sophus Bugge knytta myten om Balders død til det greske sagnet om Akhilleus, og mente også at oppfatning av Balder som «den gode» var påvirka av Kvitekrist. Andre har ment av mistelteinen tyder på at han opprinnelig var en vegetasjonsguddom, og at man finner likheter i orientalske fruktbarhetskulter.

Balder inngår i flere stedsnavn, og man mener å vite at det var en aktiv Balderkult i Sogn.

Navnet Balder blir brukt som personnavn, og er ett av navnene som særlig er trukket fram i nyere tid.[1]

Ty

Ty var en krigsdud, og sønn av Odin. Da æsene skulle binde Fenrisulven var det Ty som la sin høyre hånd i ulvens gap som pant på at ulven kunne slite lenka. Lenka viste seg å holde, og Ty hadde etter dette bare ei hånd.

Navnet Ty går igjen i en rekke stedsnavn, særlig i Danmark og Sør-Sverige, der det ser ut til at hans kult har hatt største utbredelse. Det er også opphavet til navnet på dagen tirsdag. Som personnavn har det vært svært brukt.

Heimdall

Heimdall var også en av Odins sønner. Beretningene om ham er forvirrende, og det virker som om man visste lite om ham da de ble skrevet ned. Han nevnes som sønn av ni mødre, hadde tenner av gull og red hesten Gulltopp. Det viktigste ved Heimdall er at det var han som vokta brua Bifrost og som skulle blåse i Gjallarhornet for å signalisere starten på Ragnarok.

Han identifiseres med Rig i eddadiktet Rigstula. Rig ble stamfar til de tre stendene: treller, bønder og jarler. Dermed ble «Heimdalls sønner» et poetisk navn på menneskeheten.

Brage

Brage var sønn av Odin, og han var gift med Idunn. Han var gud for veltalenhet og skaldskap - dette er årsaken til at en av de gjeveste litteraturprisene i Norge heter Brageprisen.

Forsete

Forsete var sønn av Balder og Nanna. Han var melger i tvister og overvåka retten. Forsete bodde i Glitne.

Hod

Hod var sønn av Odin og Frigg, og bror av Balder. Han var blind, og ble i Snorres beretning lurt av Loke til å skyte Balder med en pil av misteltein. Hos Saxo Grammaticus dreper han også sin bror, men der skjedde det i tvekamp om Nannas gunst. Hod ble drept av Våle.

Ull

Ull var stesønn av Tor og Siv. Han var en krigergud, som var den beste av bueskyttere og skiløpere. Ull bodde i Barlinddal.

Det ser ut til at hans kult er svært gammel, og den var særlig utbredt i Sør-Norge og Midt-Sverige. Der finner man en rekke stedsnavn med Ull eller varianten Ullin.

Våle

Våle var sønn av Odin og Rind. Da Hod hadde drept Balder (se disse æsene over), drepte Våle Hod. Han var da bare én natt gammel. Sammen med Vidar skulle han overleve Ragnarok.

Vidar

Vidar var sønn av Odin og jotunkvinna Grid. Nest etter Tor var han den sterkeste av æsene. Han ble kalt «den tause ås» fordi han var fåmælt. Under Ragnarok skulle han flenge opp kjeften på Fenrisulven etter at den hadde slukt Odin, og dermed hevne sin far.

Navnet Vidar er et av personnavnene som har vært i bruk hele tida.

Loke

Loke var egentlig av jotunætt, men ble opptatt hos æsene. Han var svikefull og ond, og selv om han ofte kunne hjelpe Odin og Tor ut av vanskelige situasjoner, sto han også bak blant annet Balders død. Da gudene fikk en avtale med dødsgudinnen Hel om at Balder fikk komme tilbake dersom hele verden gråt for ham, kledde Loke seg ut som ei jotunkvinne og gråt tørre tårer. De andre æsene bandt ham da fast, og han skulle ligge der til han gikk under i Ragnarok.

Loke var far til Fenrisulven, Midgardsormen og Hel. Han var gift med Sigyn.

Som personnavn har Loke blitt trukket fram i senere tid, etter å lenge ha vært ute av bruk fordi det ble forbundet med svik og ondskap.

Frigg

Frigg var hovedgudinna, som var gift med Odin. Hun var mor til Balder, Hod og Hermod.

Hennes kult hadde liten betydning, til tross for hennes opphøyde status. Hun kan ha vært en kjærlighetsgudinne, og var i flere henseende svært lik Frøya. Likheten mellom de to kan ha fært til at Frøya fikk en viktig posisjon i kult og diktning, mens Frigg ble stående mer i bakgrunnen.

Navnet på dagen fredag skal komme fra Frîja, et sørgermansk navn på Frigg. Som personnavn er det tatt i bruk i senere tid.

Nanna

Nanna var gift med Balder. Da han døde brast hennes hjerte, og hun ble brent på likbålet sammen med ham. I Saxo Grammaticus' versjon av historien om Balders død dreide det seg om en tvekamp mellom Balder og Hod om hennes gunst.

Nanna har blitt brukt en del som personnavn, og har også ofte blitt brukt som kallenavn.

Idunn

Idunn var gift med Brage. Hun stelte med «Idunns epler», som æsene spiste for å få evig ungdom.

I formene Idun og Idunn har det blitt brukt som personnavn, særlig i senere tid.

Vanene

Vanene var en separat gudeætt, knytta til årsvekst og rikdom, fiske og handel og til fred og trolldomskunst. Da æsene og vanene slutta fred kom Njord, Frøy og Frøya til Åsgård som gisler, og de ble tatt opp hos æsene. De sentrale vanene ble altså regna med i æsenes flokk, der de ble sett som fruktbarhetsguder.

Njord

Njord var far til Frøy og Frøya, som han hadde fått med sin søster. I Åsgård ble han gift med jotunkvinna Skade. Han bodde i Noatun.

Han var gud for fruktbarhet, rikdom og skipsfart. Av de norrøne gudene er han den man kan følge lengst tilbake i tid, tilbake til en germansk gudinne ved navn Nerthus som nevnes hos den romerske historikeren Tacitus i det første århundre etter Kristus.

Frøy

Frøy var sønn av Njord og hans søster, og bror av Frøya. Han bodde hos lysalvene i Alvheim. Frøy eide skipet Skibladner, og hadde galten Gyllenbuste som trekkdyr. Under Ragnarok skulle han kjempe mot Surt, høvdingen i Mispelheim.

Han ble regna som stamfar til Ynglingeætten, og hans kult var viktig i Uppsala. I Norge og Danmark er det mindre spor etter hans kult. Navnet finnes allikevel i en del norske stedsnavn.

Frøya

Frøya var datter av Njord og hans søster, og søster av Frøy. Hun var en kjærlighets- og fruktbarhetsgudinne, som ser ut til å ha tatt Friggs plass i kultsammenheng og i diktning. Hun bodde i hallen Sessrumne i Folkvang. Hun reiste med ei kjerre trukket av katter. Frøya eide smykket Brisingamen, som Loke stjal og som Heimdall tok tilbake.

Hun hadde en nær tilknytning til Odin, og delte de som døde på slagmarka med ham. Den halvparten som ikke kom til Valhall, kom til Frøya. Hennes skjønnhet førte til at et av jotnenes mål var å få tak i henne, og jotunkongen Trym forsøkte å bytte henne til seg mot Tors stjålne hammer. Jotnen som bygde Åsgård ville ha henne som lønn. Loke beskyldte henne for å ligge med både æser og alver, og med broren Frøy. Hennes mann Od forlot henne da, og hun vandret etter ham og gråt tårer av gull.

Lavere gudommer

De lavere guddommene ble i stor grad sett som fiender av æser og vaner, som de lå mer eller mindre konstant i krig med.

Jotnene

Jotnene, også kalt jutuler/jøtuler og turser eller rimturser, var de viktigste av de lavere gudommene. De lå mer eller mindre konstant i krig med æsene, men kunne også utføre arbeid for dem. Det var blant annet en jotne som bygde Åsgård for æsene. Deres stamfar var Yme, som Odin og hans to brødre drepte i tidenes morgen og skapte verden av. De bodde i Jotunheimen, som lå langt mot øst eller nord. Deres hjem var adskilt fra Åsgård av elva Ífing, som aldri frøys til.

De ble gjerne framstilt som store og stygge vesener, nært beslekta med troll. I folketrua er det historiene om troll som har videreført trua på jotner. Noen kunne være vakre, som Gerd – hun gjorde Frøy syk av kjærlighetslengsel. Mange av dem var vise, og jotnen Vavtrudne kunne stå seg mot Odin i kløkt. Jotnen Mime hadde Mimesbrønnen, som Odin drakk av for å få all verdens visdom.

Loke var opprinnelig en jotun, men ble tatt opp blant æsene.

Kampen mellom æser og jotner er et viktig motiv i beretningene. Det er særlig Tor som er jotnenes største motstander i disse historiene.

Alver

Alvene var åndelige vesener, som framstår mer eller mindre som avdøde mennesker i beretningene. Snorre deler dem inn i lys-alver og svart-alver, en inndeling som ellers ikke er kjent. De kunne bruke trolldomskraft for å vinne makt over mennesker. I folketrua er alver lite omtalt, men vesener som huldrefolk, haugfolk og vetter antas å ha sitt opphav i alvene.

Dverger

Dvergene var avkom av mark i jotnen Ymes kropp. De var gode smeder, glade i materiell rikdom og kloke. I folketrua har de blitt blanda sammen med alver, og har gjerne blitt til vesener som bor i fjell eller under jorda. Fenomenet ekko ble tidligere ofte kalt dvergmål, fordi man trodde det var dverger som satt i fjellet og ropte tilbake.

Lokes barn

Loke var far til Midgardsormen, Fenrisulven og dødsgudinna Hel.

Boliger

Gudenes boliger har navn som er kjent for mange av oss i dag som navn på forsamlingshus, boliger og andre hus. Noen av de som er mest utbredt er:

  • Alvheim: Lysalvenes bolig, der også Frøy bodde.
  • Breidablikk: Balder og Nannas bolig.
  • Midgard: Menneskenes hjemsted.
  • Trudvang: Tor og Sivs bolig.
  • Valhall: De falnes bolig.
  • Åsgård: Gudenes hjemsted.

I tillegg har jotnenes hjemsted gitt navn til Jotunheimen.

Konsepter

Helheim

Helheim var dødsriket, der gudinna Hel styrte. De som ikke falt i kamp, og dermed kom enten til Odin i Valhall eller til Frøya, havna i Helheim. Helheim lå ifølge Snorre nordover og nedover, derav uttrykket «nord og ned» om noe som går helt galt. I møtet mellom norrøn religion og kristendom ble dette assosiert med helvete, 'Hels straffested'. Helheim var riktignok ikke opprinnelig et straffested, men det var heller ikke et godt sted å være.

Ragnarok

Ragnarok var verdens undergang, der de fleste æsene skulle gå under. I beretningene om dette fortelles det i profetisk detalj hva som skulle skje. Fenrisulven ville slite seg og sluke Odin, og Midgardsormen skulle komme opp for å kjempe med Tor slik at de begge døde. Jotnene og æsene skulle møtes til en siste kamp, og nærmest tilintetgjøre hverandre. Balders død og fimbulvinteren var de store varslene om at Ragnarok skulle komme.

Etter at gudene var døde skulle jotnen Surt herje jorda med ild. Sola og stjernene skulle slokne, og jorda skulle synke i havet. Deretter skulle en ny jord stige opp av havet, og en ny generasjon guder skulle komme. Et menneskepar som overlevde skulle fornye slektene.

Skapelsen

I begynnelsen fantes bare kulde og varme, representert ved det kalde Nivlheim og det brennende Muspelheim. Mellom dem var det bunnløse Ginnungagap. I møtet mellom is og ild begynte isen å smelte, og det oppsto et troll, Yme. Det oppsto også ei ku, Audhumbla, som ga mat til Yme. Kua slikka på steiner rundt Yme, og fra en av dem kom Bure, som ble gudenes stamfar. Yme fikk også barn, med seg selv. Fra svetten hans vokste det fram et mannlig og et kvinnelig vesen, som så fikk barn med hverandre. Deres sønn, som hadde seks hoder, het Trudgjelme, og ble far til Bergelme og stamfar til jotnene.

Bures sønn Bor ble far til Odin, Vilje og Ve. De gjorde opprør mot Yme og hans slekt, drepte alle unntatt Bergelme og hans kone. Audhumla ble skylt ned i Ginnungagap. Ymes døde kropp ble lagt som et lokk over gapet, der blodet hans ble til havet og kjøttet til landjorda. Knoklene ble fjell, tenner og beinsplinter til steiner og ur, håret til trær og gress og hodeskallen til himmelvelvingen. Hjernen hans ble til skyene. Æsene fanga også gnister fra Muspelheim som de festa til Ymes skalle, slik at de ble sol, måne og stjerner. Etter Ymes død krøp det ut mark fra liket, som ble til dvergene.

Menneskene ble ifølge Snorre skapt ved at Odin, Vilje og Ve fant to trestokker som de ga menneskelige egenskaper. De fikk navnene Ask og Embla, og ble opphav til hele menneskeheten. I Voluspå er historien noe annerledes. Det var der gudene Odin, Høne og Lodur som fant trestokkene og ga dem liv. Denne versjonen er trolig den eldste.

Seid

Seid var en form for aktiv magi, som til har sterke likhetstrekk med sjamanisme og kan regnes som en variant av dette. Seidmenn, som til tross for navnet ofte var kvinner, kunne utøve magi på godt og ondt og spå om framtida. Kontakt med åndeverdenen ble ikke vektlagt særlig i menneskenes seid, men i den mytologiske seiden som ble utført av gudene nevnes dette ofte. Snorre Sturlasson fortalte at menn ble påført skam ved å drive med seid, til tross for at selveste Odin ble regna som den fremste seidmannen.

Referanser

  1. Her må det vises til en anekdote på diskusjonssida.

Litteratur