Rasulykken ved Drammens Glassverk i januar 1935

8. januar 1935 var det en rasulykke ved Drammens Glassverk. Glassverkets fire brygger inklusive to hus med skjervvaskeri og lager for vindusglass samt ekspedisjonsbygg, deler av kullageret og deler av den gamle glasshytta forsvant til sjøs i et ras. Rasområdet hadde en lengde på ca. 200 meter og en bredde på 20-30 meter, og folk var i fullt arbeid da det inntraff i 12-tiden tirsdag den 8. januar 1935. De to mindre lagerbygningene som berget seg, var et sodalager og et sandlager. Med brygga fulgte fem menn til sjøs, hvorav bare en ble funnet i live. De fire øvrige ble aldri funnet.

Det er fortalt at forrige gang det raste langs fjorden, var i 1897, rett sør for glassverket. Den gangen strekte raset seg over en lengde på 500 meter, men uten alvorlige følger.

Hendelsesforløpet

Gustav Gustavsen og brødrene Johannesen sjauer med vindusglass når Gustav legger merke til en merkelig skvulping rundt brygga, forårsaket av nokså krappe bølger. Han ser seg rundt for å finne hvilken båt som lager til disse bølgene. Så hører han et merkelig smell, omtrent som når en båt støter mot trevirke. Han går derfor ut på bryggekanten for å se nærmere på hva det var. Så ser han en stor bølge komme rusende innover, og skjønner at det er fare på ferde.

Gustav roper til brødrene at de måtte skynde seg i land, og de springer av sted alle tre mens brygga svaier og glir bort under beina deres. Idet Gustav og Einar når land åpner det seg en stor sprekk i bakken innenfor brygga, og både brygga og den nærmeste jordkanten glir raskt ut mot fjorden. Waldemar må hoppe over sprekken som da var blitt en meter bred, og kommer seg heldigvis over. Hadde han ventet et par sekunder til, så hadde han vært fortapt sammen med brygga og vaskeriet. De hører rop fra vaskeriet, og hoier tilbake om at de må se å komme seg på land, men alt skjer så alt for fort. Den store bølgen skyller innover og suger med seg rugg og stubb idet bølgen faller tilbake. Sammen med de tre står Helmer Ljungkvist som ser sin bror forsvinne i dypet. Han har nettopp trillet ut en del saker derfra idet han hører braket av det styrtende skjervhuset bak seg.

Et minutt senere er det ikke mer tilbake enn vrakstumper av brygge og vaskeri. Det var bare den vestligste utstikkeren av brygga som står tilbake.

De fire arbeiderne står lamslått tilbake. Samtidig som de priser seg lykkelig over å ha berget livet, er de dypt ulykkelige over at arbeidskameratene Fritz Pettersen, Frank Ljungkvist, Trygve Mathisen, Edvard H. Berg og Ingvald Olsen er sugd ut i sjøen.

Den 45-årige Ingvald Olsen arbeider i skjervhuset der han står og vasker ødelagt glass (skjerv) langs veggen som vender mot land. Han arbeider alene i dag idet kollegaen hans er sykmeldt. Ved veggen som vender mot fjorden, og omtrent 5 meter unna, står fire andre og renser glass. Så hører Ingvald et rop i forskrekkelse omtrent som ”Nei, hva er dette for noe” idet de fire løper mot døra og ut. Ingvald nøler et kort øyeblikk før han også løper mot den samme døra til den gamle glasshytta. Der ser han at de andre fire vender kursen innover mot land, men de kommer ikke mange meterne fra døren før alt er på gli. Karene synker sammen med jordmassene og blir borte for han. Det går så raskt at han ikke får sanset seg før turen kommer til han. Ingvald hører en tordnende lyd på sin vei mot døren, men rekker ikke frem. Han kjenner grunnen beveger seg og at huset bryter sammen rundt han. Så lukker vannet seg over hodet hans idet han glir ned mellom treverket. Ingvald er fortsatt bevisst og sparker fra for å komme opp til overflaten. Så er det et kraftig sug som drar han nedover igjen. Suget slipper taket, og Ingvald bryter til slutt vannflaten idet han skriker etter hjelp og klamrer seg halvt bevisstløs fast til noe drivved.

Fra land kan en høre Ingvald rope etter hjelp. En pram blir tilveiebrakt, og Gunnar Mæhlum og Oscar Langestrand forsøker å løfte Ingvald opp i båten uten å lykkes. Hendene til Ingvald er som stivnet rundt en stokk. Gunnar Mæhlum hopper derfor resolutt ut i sjøen, får løsnet de stivende fingrene, og dytter som best han kan for å få han opp i båten samtidig som de øvrige løfter. Ingvald er tydelig skadet med frossen kropp og tydelig merket etter et stygt slag i hodet.

Det er friminutt på Nøsted skole når støyen fra raset treffer skolebygningen som et smell. Lærer Hjelmsø lar de nysgjerrige elevene få styrte opp i 2. etasje med utsikt over Glassverket. Derfra ser Henrik Almquist vrakrestene som dukker opp et godt stykke ute i sjøen.

Aksjonene

Disponent Tanberg, som for øyeblikket er i Oslo, får ilbeskjed om ulykken. Han hyrer umiddelbart ei drosje samt ei til som reserve, og ber om raskest mulig transport hjem til bedriften. Distriktslege Schwartz fra Skoger og legene Wium og Gundersen fra Drammen blir hentet, og Ingvald blir etter en rask undersøkelse kjørt til Drammen sykehus for observasjon.

Flere båter med ansatte blir raskt satt på vannet, og etter et par timers sokning blir den døde Frank Ljungkvist også funnet. For hjelpemannskapet blir dette noen uhyggelige timer som de aldri kommer til å glemme. Sokningsarbeidet er vanskelig da sjøen er så dyp som 40 til 50 meter på stedet og etter raset er den uklar og grumsete.

Ryktene om raset brer seg som ild i tørt gress, og allerede etter et par timer er en større menneskemengde samlet foran fabrikkporten for å høre nytt om sine kjære. Verket får nå også bistand fra brannvesenet i søket etter omkomne. Hele 200 av de ansatte flokker seg ved rasstedet og redningsarbeidet blir satt i gang under ledelse av den sent ankomne disponent Tanberg og driftsingeniør Kindler. Det blir satt ut vakter samt fordelt folk til forskjellige oppgaver. Selv om barna er nysgjerrige, og vil ned til vannet for å se, så blir de jaget bort.

Onsdag den 9. januar er tre slepebåter fra Fraktkompaniet i Drammen i gang med å samle sammen vrakgods i store flåter samtidig som sokningen etter de savnede fortsetter. Samme dag blir Gustav Gustavsen intervjuet av avisen Tidens Tegn om sine opplevelser i rasøyeblikket. Søndag og mandag sokner dykkeren Hilmar Lieng fortsatt etter de omkomne, uten å finne noe i det grumsete vannet. Han blir selv utsatt for et uhell idet både signalline og luftslange hekter seg fast i en wire. Ingeniør Berg fra Drammen slip og mek. Verksted har telefonkontakt med dykkeren som etter en halv time kommer løs og fortsetter arbeidet.

Den 14. januar gir Ingvald Olsen et intervju med Arbeiderbladet der han forteller om sin redning.

Den 20. januar 1935 er det minnegudstjeneste ved Drammen Glassverk over de 4 omkomne ved sogneprest Tomter og pastor Garaasen. Driftsbestyrer Tandberg ønsker de 300 fremmøtte velkommen på vegne av Christiania Glasmagasin. Lærer Hjelmsø takker bedriften på vegne av de etterlatte for den store økonomiske støtten de har mottatt. Kontorsjef Dischler takker de assisterende ved minnehøytiden og uttrykker sin dypeste medfølelse med de etterlatte. Den 7. februar 1935 blir Oscar Langestrand, Fritz W. Pettersen og Gunnar Mæhlum tildelt Redningsselskapets nål i gull etter å ha berget Ingvald Olsen fra drukningsdøden.

De etterlatte

Fritz Pettersen er ganske nygift med sin Esther Ebbestad fra Svelvik og har datteren Inger-Johanne på to år. Han er hjemme til lunsj denne dagen, og ber kona om å fyre litt ekstra. Han har frost i kroppen og vil komme hjem til en varm leilighet til middag. Enken Esther flytter etter en stund til Glassblåserveien men låser ikke døren på mange uker. Det kan jo være at Fritz kommer hjem. Esther flytter til Horten, men kommer aldri over tapet.

Frank Ljungquist er gift med den 23 år gamle Haldis Hjelmsø og har sønnen Dagfinn som fyller år den 19. februar. Paret bor fortsatt hjemme hos hans svigerfar, lærer Hjelmsø, i lærerboligen ovenfor kjøpmann Lui Sanne. Etter ulykken tildeles Haldis en lærerinne-leilighet ved Ingvaldsåsen skole nær Skoger kirke. Hun får på årlig basis enkepensjon samt tørr ved for vinterfyring, alt betalt av glassverket. Haldis forblir ugift i over 16 år inntil hun gifter seg med en lærer ved Ingvaldsåsen.

Driften ved glassverket

Drammens Glassverk sysselsatte 230 personer idet ulykken inntraff, og produserte i hovedsak vindusglass, trådglass og sylteglass. Allerede den 9. april kunne ledelsen informere om at produksjonen fortsatte uhindret av ulykken, uten noe vesentlig avbrekk. Verket startet umiddelbart med forbygningsarbeider for å forhindre nye ulykker, og stålkonstruksjoner ble skåret av for å hindre øvrige bygninger fra å rase ut. En større arbeidsstyrke ble også satt inn for å berge omtrent 1 million Norgesglass som er på drift i fjorden. Halvparten av sylteglasslageret ble fortsatt truet, og 20 000 kartonger Norgesglass til en verdi av omtrent 0,4 millioner kroner ble flyttet til et tryggere lager.

Det viste seg at bedriftens utgifter ved raset beløp seg til 200 000 kr fordelt med en halvpart hver på tap og utbedringer. I tillegg kom pensjoner til de etterlatte.

Natt til 10. januar ble produksjonen ved verket stanset idet den frittstående gamle glasshytta hadde sunket 10 cm. Etter en undersøkelse av ingeniør Selmer og ingeniør Tøien ble produksjonen startet igjen på morgensiden. Arbeidet startet umiddelbart med å sikre den gamle bygningen. Dette skjedde ved å forankre den med stålwire og kabler til det bakenforliggende fjellet samtidig som all forbindelse med annen bygningsmasse ble fjernet. I tillegg ble 2 – 3 store lørjer fylt med sand og senket utenfor glasshytta for å binde bunnen. Natt til 11. januar begynte en wire å stramme. Denne holdt en av lørjene fast, og skulle være et varsel dersom sjøbunnen igjen kom i bevegelse. Alarmert av dette ble alle maskiner ved verket stanset. Nøyere undersøkelse viste at det er et stort isflak som ufarlig dro i wiren, og produksjonen startet opp igjen.

Kildehenvisninger:

• Egen kunnskap
• Henrik Almquist
• Irene Thorgersen
• Berit Odden
• Avisartikler